Meronbloggen

Blogg for deling av lokal/tradisjonell kunnskap og annen kunnskap om kyst, fjorder og andre landskap; fiske og annen naturbruk samt stedsnavn og andre emner i tilknytning til landskap (både sjø og land). Meronbloggen er også åpen for synspunkt om nevnte emner og historier som fortelles folk imellom, presentasjon av folk (brukere av naturressurser og andre) og innlegg om tilhørighet til landskap, steder og samisk kultur. Ta kontakt med Sjøsamisk kompetansesenter dersom du ønsker å bidra (poasta@mearrasapmi.no).
Skriftstørrelse: +

Den blå åkeren?!

Den blå åkeren?!

Dette innlegget er ment som en betraktning over temaet fiske sett fra en fjordfiskers øyne. Min karriere som fisker begynte sommeren 1978, og jeg har vært mer eller mindre kontinuerlig i yrket siden da. Har både erfaring fra trål/frysetrål, not, snurrevad og tradisjonelt kyst- og fjordfiske med passive redskaper på båt under 15 m.

Vi skal ikke stikke under stolen at utøvelse av yrkesfiske påvirker både fiskebestander og ellers det marine miljø i våre kyst- og havområder. Spesielt gjelder det den store kystflåten og havfiskeflåten som fisker med aktive redskaper. Derfor er innføringa av fjordlinjene som et vern av lokale stedegne bestander mot for hård beskatning fra den delen av kystflåten som driver med aktive redskaper kjærkommet. Dette vernet vil også styrke rekrutteringa til de vandrende torskestammene, siden det aller meste av gytinga skjer innafor disse fjordlinjene. Jeg er sikker på at slikt vern vil stabilisere bosetting og revitalisere den lokale fiskeriaktiviteten på sikt.

Men yrkesfiske er langt ifra det eneste som har stor innvirkning på ressursene i fjordene. Lokal forurensning som massiv utslipp av deponimasser, kjemikaler og næringssalter fra henholdsvis gruveindustri og oppdrettsnæring med påfølgende arealkonflikter og tap av fiskeområder påvirker fjordene i høy grad. Også nasjonale og regionale politiske/forvaltningsmessige vedtak har stor innvirkning på utnyttelsen av fiskeressursene i fjordene, og dermed også på bosettinga. Dette ser vi klarest med vedtaket om lukkinga av fiskeriene og innføring av fartøykvoter.    

Den store endringa i kyst- og fjordfiske begynte på åttitallet med lav ressurstilgang og selinvasjoner, spesielt på de relativt grunne fjordene øst om Sørøya/Hammerfest. Her vest var det «nesten» normale torskesesonger for de som var i stand til å fiske dypere enn 200 favn (370 m). Torsken vet intuitivt at den er trygg på den dybda.  Dette er noe jeg lærte av min bestefar. De hadde den samme erfaringa under selinvasjonene i mellomkrigstida. De eldre sa også at to «storkobba» fast inne på de grunne sidefjordene betydde svart hav. Det var vanlig helt til utpå syttitallet å drive aktiv jakt på disse individene. I tillegg til å være en trussel for utbytte i vårfiske, var de også en matressurs som ble fordelt på bygdefolket. Vårfiske lokalt har bestandig vært utrulig viktig for den minste flåten. Dette fisket utgjør som regel 2/3, eller mer, av fiskeriinntektene. Samtidig som nedbygginga av indre kyst- og fjordfiske foregikk på åtti- og nittitallet, ble det iverksatt en storstilt oppbygging av oppdrettsnæringa, pådrevet av statlig og lokal forvaltning.

I våre områder er dagens fjordfiske mest preget av store tap av fangstområder til fordel for oppdrettsnæringa. Den aller minste fiskeflåten er fullstendig presset ut av fiske på grunn av mangel på lønnsomme fiskefelt til erstatning for de tapte områdene. De beste oppdrettslokalitetene er også de beste fiske- og gyteområdene for vandrende torskestammer som kysttorsk og skrei. Erfaringa vår etter flere tiårs erfaring med fiskeoppdrett, er at de vandrende torskestammene endrer adferd. De gyter ikke mere på de fjordene det er oppdrettsvirksomhet, mens i fjorder som er uten fiskeoppdrett foregår gytinga som normalt. Denne gytinga er også gjenopptatt på oppdrettsfjorder som har ligget brakk i noen år, men straks oppdrettsvirksomheten var tilbake opphørte gytinga. Så det som begynte som et lite arealtap med en oppdrettslokalitet med en sikkerhetssone rundt, er endt opp med tap av hele fjorder i vårtorskefiske.

Min påstand er at torsken på gytevandring registrerer at det er en altfor stor biomasse i oppdrettsfjordene, så den velger derfor andre strategier for gytinga. Torsken vet også utmerket godt at laksen beiter hårdt på yngel hvis det er mulighet for det. Det store spørsmålet er hvor vellykka endret gyteatferd er, når vi ser hvor vanskelig det er å gjenoppbygge kysttorskebestanden. Gir endret gyteatferd mye større dødelighet enn om gyting foregår på de normale gytefeltene i fjordene?

Jeg påstår også er at den minste kystflåten og fjordflåten som fisker med passive redskaper og utnytter de naturlige sesongvariasjonene, er de som ivaretar den bærekraftige utnyttinga av den blå åkeren. Den industrialiserte oppdrettsvirksomheten i fjordene våre fremmer egentlig bare monokulturer på lik linje med det industrialiserte landbruket.

Fjordflåten har ikke noen EXIT strategi som muliggjør at tapte fiskeområder lokalt kan erstattes. Derfor er vi helt avhengig av at ressursene forvaltes bærekraftig på en slik måte at de ikke utarmes, men gir et stabilt høyt utbytte i generasjoner. Dette forutsetter at vi får beskyttelse av fiskeområdene våre og at «nye» næringer ikke fortrenger oss.



Foto: Benedicte Karlsen

Kobbejakt i Indre Porsanger på 1950-tallet - del I
Kunnskap for framtidas sjøskap i Porsanger
 

Kommentarer 3

Besøkende - Kári Thomsen, Torshavn, Færøerne på onsdag 15. januar 2014 11:38

Meget interessante betragtninger omkring torsken og gytningen langs norske kysten. Her på Færøerne har vi samme situation hvor torsken ikke ser ud til at trives. Der omtales her kun overfiskeri eller utilstrekkelige hensyn til bæredygtige krav. Betragtningen at torsken fornemmer at biomassen er for stor på grund af opdrætsvirksomhed, er interessant. Findes nogen havbiologiske undersøgelser som omtaler dette fenomen ?

Meget interessante betragtninger omkring torsken og gytningen langs norske kysten. Her på Færøerne har vi samme situation hvor torsken ikke ser ud til at trives. Der omtales her kun overfiskeri eller utilstrekkelige hensyn til bæredygtige krav. Betragtningen at torsken fornemmer at biomassen er for stor på grund af opdrætsvirksomhed, er interessant. Findes nogen havbiologiske undersøgelser som omtaler dette fenomen ?
Besøkende - Trond-Einar Karlsen på mandag 20. januar 2014 05:02

Kjenner ikke til konkrete publikasjoner hvor dette temaet er belyst. Men det er alment kjent at hvis en art blir for dominerende i et gitt geografisk område så fortrenger den andre arter. Dette gjelder både i sjøen og på land. Spesielt hvis de konkurrerer om den samme maten osv. Klarest sees det ved introduksjon av "nye" arter.

Kjenner ikke til konkrete publikasjoner hvor dette temaet er belyst. Men det er alment kjent at hvis en art blir for dominerende i et gitt geografisk område så fortrenger den andre arter. Dette gjelder både i sjøen og på land. Spesielt hvis de konkurrerer om den samme maten osv. Klarest sees det ved introduksjon av "nye" arter.
Besøkende - Svanhild Andersen på fredag 24. januar 2014 12:07

Interessant og viktig tema tas opp på seminar i Førde i dag: "Påverknad frå akvakultur på laks og sjøaure". Seminaret handler om påverknad av rømt oppdrettsfisk og lakselus på villfisk. Kunnskapsstatus, overvaking og tiltak er sentrale punkt i programmet."
http://www.vannportalen.no/hoved.aspx?m=36255&amid=3643769

Interessant og viktig tema tas opp på seminar i Førde i dag: "Påverknad frå akvakultur på laks og sjøaure". Seminaret handler om påverknad av rømt oppdrettsfisk og lakselus på villfisk. Kunnskapsstatus, overvaking og tiltak er sentrale punkt i programmet." http://www.vannportalen.no/hoved.aspx?m=36255&amid=3643769
Besøkende
søndag 20. januar 2019

Alle innlegg

Søk i Meronbloggen

Vi har 832 gjester og ingen medlemmer på besøk.