Meronbloggen

Blogg for deling av lokal/tradisjonell kunnskap og annen kunnskap om kyst, fjorder og andre landskap; fiske og annen naturbruk samt stedsnavn og andre emner i tilknytning til landskap (både sjø og land). Meronbloggen er også åpen for synspunkt om nevnte emner og historier som fortelles folk imellom, presentasjon av folk (brukere av naturressurser og andre) og innlegg om tilhørighet til landskap, steder og samisk kultur. Ta kontakt med Sjøsamisk kompetansesenter dersom du ønsker å bidra (poasta@mearrasapmi.no).
Skriftstørrelse: +

Kobbejakt i Indre Porsanger på 1950-tallet - del I

Kobbejakt i Indre Porsanger på 1950-tallet - del I


Min far var en ivrig jeger og også en god skytter. Han hadde fått en gammel «Krag Jørgen» 1901-modell som hadde vært nedgravd under hele krigen, men som ble gravd opp etter frigjøringen og satt i god stand. Blant annet skiftet han løp og loddet på ei sølvplate bak på skuret da han syntes den var for grov. I sølvplata laget han et nytt skur med en god kvass kniv. Det nye skuret ble mye finere enn det originale. For å få et mer presist sikte, filte han tilsvarende på begge sider av kornet framme på løpet. Etter en slik liten endring av siktene ble våpenet det rene skarpskyttergevær, men det krevde skarpt syn og et godt lys. Etter en del blinkskyting og justeringer av siktene ble våpenet godkjent når han traff fyrstikkeska på 150 meter hold, det var det geværet bar uten å justere siktet. Var avstanden lengre måtte baksiktet løftes tilsvarende, det var treffsikkert inntil 250 meter. Men en gang ble det skutt en rev på 350 meters avstand, dette bekrefter hvilken god jaktrifle «Krag Jørgen» var. Den gikk for å være det beste jaktvåpenet på den tiden, den var lett, enkel i oppbygningen og meget treffsikker. Den er ennå i god stand og i undertegnedes eie.

For å jakte kobbe var det svært viktig å ha et meget treffsikkert gevær. Skjøt du en kobbe som lå på en stein eller på iskanten måtte du treffe slik at den var momentant død. Den minste bevegelse i kobben etter at den var skutt kunne gjøre at den sklei av iskanten eller steinen for så å synke og bli tatt av strømmen og ført på dypere vann. Det hadde man ikke råd til, kobbekjøtt og spekk var en viktig matkilde. Skinnet var også verdifullt, det ble brukt til seletøy for hest, og til skibindinger. Det ble også sydd skrepper og mye annet, og heldig var de ungene som hadde en far eller onkel som var kobbejeger, for da fikk de skinnet av de minste kobbene. Skinn av disse var de aller beste til å ha under rompa for å skli i bakkan, ellers måtte man ty til reinskinn eller papplater. Disse sklei dårlig og de varte heller så lenge.

Etterhvert fikk jeg være med som «skottgutt» i spissa, men det var strenge betingelser jeg måtte godta: ikke fikk jeg prate, og ikke lage lyder eller gjøre unødige bevegelser. Jeg fikk heller ikke gå på eggetur på øya før jegerne hadde klarert de nærmeste kobbeplassene. Dette kunne ofte ta tid. Det var mange ting som skulle klaffe, kanskje måtte man vente over ei flo eller ei fjære, og var det noe å se fra utkikksposten oppe på øya ble bevegelsesområdet øyeblikkelig ytterligere begrenset og praten gikk over til hvisking og tegn. Det kunne føles som en lidelse for meg som hadde tusen spørsmål om strategien videre og om hva for en kobbe det var vi kunne skyte i dag, men jeg måtte pent vente med spørsmålene og heller følge nøye med på det som skjedde videre. Det var jo spennende nok for så vidt. Det kunne drøye i mange timer før ebben eller floa var kommet så langt at en bestemt stein var sånn flødd eller felt slik at kobben dro seg på steinen og selve jakta kunne begynne.

Jeg syntes hele jakta besto av venting. Endelig var det noe som brøt den speilblanke havflata, far puttet resten av brødskiva med kokt torskelever balanserende på i munnen, grep kikkerten og begynte å kikre. Etter en stund rakte han kikkerten til kompisen og vekslet noen hviskende ord som jeg ikke fikk med meg, for jeg var opptatt med min brødskive litt lenger unna. Spenningen steg, jeg kunne føle dirring i lufta og føle temperaturen stige med mange grader rundt oss, men kobben var ennå langt fra steinen som det var satset på at kobben kom til å trekke på. Endelig nærmet kobben seg steinen, gjorde noen hevelser over havflata, for liksom å få et bedre overblikk av området. Kobben så mot steinen for så å dykke og komme opp igjen lenger ute. Etter en stund dukket den så opp like ved steinen, og denne gangen dro den seg på.

Det var nå den lokale kunnskapen og erfaringen kom til sin rett. Alle kobbejegerne i området visste avstanden til steinen, noe som var veldig viktig. Så måtte man vite om det var en drektig hunn for da skulle den ikke skytes, det måtte være en hannkobbe eller en gjeldhunn, og det var vanskelig å se mens kobben var i sjøen. Så tidlig i mai måned hadde hunnene ikke begynt å kaste, og derfor måtte en drektig hunn for all del ikke skytes. Bestanden skulle ikke utryddes, men høstes av på en bærekraftig måte. Det ble fort fastslått at dette var et ettårig hanndyr, et utmerket bytte, nå kunne jakta starte. Jeg kjente hvordan varmen spredde seg utover i mine kalde armer og ben etter mange timers opphold på magen oppe på en høyde av holmen.

Det ble til at fars jaktkompis og jeg skulle forflytte båten fra baksiden av holmen slik at vi var noe nærmere steinen hvor kobbene var, men slik at vi fortsatt var i skjul av et nes på øya. Det ble tredd gamle ullvotter over tollpinnan slik at årene ikke skulle knirke eller lage lyder i tollgangan, så begynte vi forsiktig på den ca. 500 meter lange roturen til avtalt nes på øya. Det lå alltid en vannkikkert og en krok surret på et par meters lang staur i båten. Det var hjelpemidler om man var så uheldig at kobben skulle skli av og synke. Det ble vurdert om svartbaken ville «gakke» og dermed skremme kobben, for så var kan den være. Et «gakk» fra en måke kunne være nok til å spolere muligheten til å få skutt. Likens måtte man vurdere om hvor nær kobben man kunne ro før den ville få teft av oss. I dette tilfelle var muligheten for at kobben skulle oppdage oss svært liten, så vi fikk satt ut båten og begynte å ro svært rolig. Det skulle lang erfaring til for å ha lært alt dette. Det var mye lettere å jakte kobbe på isen, men det var også mye farligere, for isen kunne mange steder være tært av undervannsstrømmer slik at den kunne være tynn og derfor svært farlig å gå på. Dessuten var det for langt ut i mai måned til slik jakt.

Vi var enda ikke kommet helt dit hvor avtalt da vi hørte skudd. Nå heiv vi oss på åran og rodde det vi var god for. Jeg følte meg nesten som voksen kar der jeg dro i alt jeg maktet, for her måtte jeg vise hva jeg dugde til. Etter en stund kom vi fram til stedet der kobben hadde ligget på steinen, men nå var det nesten umulig å se den fra kort hold. Den gikk i ett med den tanggrodde steinen, den lå med både hodet og sveivan flatt ned på steinen og så ut som en del av steinen. Men der lå den med blodet piplende fra kulehullet rett over venstre loff, «rett i hjertet», sa fars jaktkompis. Han hadde nok vært med på dette utallige ganger før. Nå la han inn åran og ba meg ro båten i posisjon inn til steinen, så tok han tak i hodet på kobben, dro båten forsiktig inntil kobben og med handbaken tørket han over kulehullet, bøyde seg fram over kobben og la munnen over kulehullet og tok to, tre slurker med varmt blod som han svelget med et salig blikk i øyan og tørket seg rundt munnen, dro opp kniven fra slira og stakk et hull under haka slik at han fikk tredd et tau gjennom nerkjeven og gjort kobben fast i tollpinnen. Så ba han meg ro de ca. 100 meter inn til land der far sto. Han var selvfølgelig en aning stolt, og spurte om det var et hjerteskudd, hvilket vi bekreftet i kor.

Nå gikk praten hemningsløst høyt med latter og tydelig glede over en vellykket jakt, og nå skulle det kokes kaffe og stekes noen fete lammesider fra i fjor høst. Nå var det bare stas å være skottgutt, hente rekved til kaffe bålet, henge kaffekjelen over bålet og sørge for at det fikk luft nok til en god forbrenning. Med litt veiledning av gammelkara gikk det fint, slik at det ble en ordentlig glohaug til å sette lammesiden på når kaffen var kokt.

Etter en tid var vi gode og mette og bålet var nesten utbrent. Kobben hadde blødd det meste av seg i flomålet, og den ble nå buksert om bord. Nå kunne den par timers lange roturen starte. Det var om og gjøre å ha mest mulig med strøm under roturen hjem, for å spare både tid og krefter og komme frem slik at vi fløt inn til sandfjæra ved fiskehjellen på Jonsnes. Vel hjemme tok min mor hånd om ferskfisken, vi hadde nemlig gjort en liten stopp på en fiskegrunne og fått noen kokninger med ny-innseget torsk, nok til en kokning, men også litt til å henge på hjellen til bokning. «Det vil smake godt med nysalta kokt kobbe og spekk og boknafisk om en ukes tid», sa far.


Del II følger: Etterarbeid og bruk av kobben

Foto profilbilde: Sirkka Seljevold
Foto bloggbilde: Sigvald Persen


Kobbejakt i Indre Porsanger på 1950-tallet - del 2
Den blå åkeren?!
 

Kommentarer 1

Besøkende - Asfrid på søndag 25. januar 2015 01:25

Veldig godt skrevet

Får lyst til å dra på kobbejakt.

Veldig godt skrevet:D Får lyst til å dra på kobbejakt.
Besøkende
søndag 20. januar 2019

Alle innlegg

Søk i Meronbloggen

Vi har 883 gjester og ingen medlemmer på besøk.