Nettstedet Meron presenterer lokal økologisk kunnskap fra ulike geografiske områder, med ulike former for økosystemer. Et kjennetegn ved bruken av begrepet lokal økologisk kunnskap (LØK) er at man legger vekt på kunnskap i vid forstand. Det brukes som oftest om kunnskap som er opparbeidet over tid – ofte i løpet av mange generasjoner – gjennom utnytting av naturressurser i mer eller mindre avgrensede nærområder.

Lokal økologisk kunnskap er basert på egne observasjoner fra økosystemer over tid (særlig gjennom høsting av naturressurser) eller overført i muntlig tradisjon og/eller gjennom læring av andre i praktisk arbeid. Den kan imidlertid også innbefatte skolekunnskap, forskningsresultater og informasjon gjennom media. Kunnskapen endres og oppdateres; blant annet gjennom observasjoner av økologiske forandringer.

I tillegg til kunnskap om arter og økosystemet for øvrig basert på observasjoner, regnes også forklaringer og hypoteser vedrørende årsakssammenhenger som del av slik kunnskap. Dermed får man innblikk i forandringer ikke bare når det gjelder enkeltarter og økosystemer, men også hvordan politiske beslutninger og forvaltningsmessige tiltak antas å ha medvirket til slike systemers tilstand.

Begrepet økologisk i en slik sammenheng viser særlig til artene (for eksempel fisk, dyr, vekster) som finnes innenfor et bestemt område (for eksempel en fjord, et vann eller en dal), samspillet mellom artene (for eksempel mellom fiskearter i sjø eller vann), og samspillet mellom artene og miljøet de er i. I faglitteratur brukes vanligvis begrepene lokal økologisk kunnskap (LØK, eng. LEK) eller tradisjonell økologisk kunnskap (TØK, eng. TEK) om denne kunnskapsformen, men noen foretrekker å kalle den for urfolkskunnskap. Naturmangfoldloven bruker begrepet erfaringsbasert kunnskap, eller mer presist: "kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer". 

På nettstedet Meron gjør vi i hovedsak bruk av begrepet lokal kunnskap, men henviser også til begrepet tradisjonell. Det dreier seg om kunnskap som også kan benevnes som erfaringsbasert, slik naturmangfoldloven gjør. Samtlige begrep kan brukes om mange former for kunnskap, men i denne sammenhengen dreier det seg om kunnskap basert på bruk av ulike former for økosystemer.

Men uansett begrepsbruk, anser vi det som viktig å ha et inkluderende kunnskapsbegrep. Det skal kunne innbefatte både nedarvet kunnskap, eller kunnskap etablert gjennom erfaringer over lang tid, men også ”ny” kunnskap. Med fokus på fjordøkologi er for eksempel lokal kunnskap om kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus) som er en ny art i fjorden like verdifull som kunnskapen om fiskeartene som har dannet grunnlaget for næring og bosetning i disse fjordene i uminnelige tider. Og en ung fiskers kunnskap er også av stor verdi, selv om den er ervervet i løpet av noen få år og med moderne, elektroniske hjelpemidler installert i fiskebåten. 

I vår formidling av lokal økologisk kunnskap gjør vi også bruk av lokal og forskningsbasert kunnskap om samfunnsmessige og kulturelle forhold relatert til økosystemer. Dessuten har vi som målsetting å presentere ord og uttrykk basert på observasjoner fra og bruk av for eksempel fjorder. Merons ordbank er en begynnelse på det arbeidet.  


Artikkel 8 j i konvensjonen om biologisk mangfold

Internasjonal og nasjonal rettsutvikling siden 1990-tallet styrker lokalbefolkningers krav om at også deres kunnskap skal brukes i areal- og ressursforvaltning. Konvensjonen om biologisk mangfold sin artikkel om tradisjonell kunnskap var banebrytende i den sammenheng. Den ble vedtatt i 1992 og trådte i kraft i 1994. Ifølge artikkel 8 j i konvensjonen forplikter statspartene seg til  

”under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning, respektere, bevare og opprettholde urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper, innovasjoner og praksis, som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, og fremme en bredere anvendelse av disse, med samtykke og medvirkning fra innehavere av slike kunnskaper, innovasjoner og praksis, samt oppfordre til en rimelig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av slike kunnskaper, innovasjoner og praksis”.  

Dette kravet understøttes av artikkel 10 c, som pålegger partene å beskytte og fremme sedvanlig bruk av ressurser i tråd med tradisjonelle praksiser som er forenelige med vern eller bærekraftig bruk. 


Naturmangfoldloven

I Norge har arbeidet med oppfølging av konvensjonen om biologisk mangfold resultert i naturmangfoldloven (2009). Formålet med loven er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.

Ifølge denne loven skal, i tillegg til vitenskapelig kunnskap, også det man benevner som ”kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen” legges til grunn for offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet (§ 8). Kunnskap basert på samisk bruk nevnes særskilt i den sammenheng.

Ifølge veileder for naturmangfoldloven omfatter den erfaringsbaserte kunnskapen også den erfaring og kunnskap organisasjoner og enkeltpersoner, lokalsamfunn mv. besitter. Også den kunnskapen de ulike forvaltningsmyndigheter selv besitter om naturmangfold, skal legges til grunn ved beslutningene.



Vi har 109 gjester og ingen medlemmer på besøk.