Hjemmefiske
Hjemmefisket, som var en tilpasning som samene hadde hatt som tradisjon fra gammelt av, har tradisjonelt hatt størst betydning for matbehovet i Porsanger. I motsetning til de store fiskeriene foregikk dette hele året, selv om hovedtyngden av fisket ble drevet vår, sommer og høst. Det ble fisket etter torsk, sei, flyndre, kveite og sild og man brukte de vanlige redskapene som juksa, line, garn, grunnvad og dorg (Richter Hansen ibid.:320).

Mange fiskere
I folketellingen fra 1865 for Kistrand herred, nåværende Porsanger kommune, har ”husfaderen” i størsteparten av husholdene fått tilføyd yrkesbetegnelsen ”fisker med jord”. For sønnene er det ofte tilføyd at de ”hjælper faderen med fiskeri”.

Kistrandfiskerne dro ut i værene under vårfisket, og de var mange, i forhold til sine norske yrkesbrødre i fiskeværene. Med tall fra 1870 og 1871 sammenligner Richter Hansen (1986:206) antallet fiskere fra Kistrand og Kjelvik (Nordkapp) herreder som deltok i loddetorskefisket fra værene på Magerøya. I disse årene deltok henholdsvis 249 og 279 fiskere fra Kistrand, mot Kjelviks 76 og 74. Knappe førti år senere, i 1909, var det 490 registrerte fiskere i kommunen. Dette utgjorde en fjerdedel av en befolkning på rundt 2000 mennesker.

Loddetorskefisket
I 1840-årene begynte loddetorskefisket å bli vanlig. Det foregikk på kysten om våren, og det var primært dette fisket som la det økonomiske grunnlaget for veksten i Porsanger (Richter Hansen 1986). På slutten av april 1855 opplyste lensmann Ulich at torskefisket hadde vært meget godt for Kjelvik og Honningsvåg. Han kunne likevel ikke angi mengden av oppfisket kvanta, da ”almuen har ført megen fisk til sitt hjemsted”. Ifølge Ulich deltok det førti 3-manns båter fra Kistrand og Kjelvik og tre 4-manns båter med tilreisende nordlendinger.

Porsangerfiskerne dro også lenger østover for å fiske loddetorsk om våren. I 1867 dro 21 fiskere til Øst-Finnmark, noen så langt som til Vardø (Richter Hansen ibid.:204, 205).

Ekspansjonen i loddetorskefisket skyldtes i første rekke de tilreisende fiskere, og tilflytterne som etter hvert slo seg ned som eneyrkesfiskere (Pedersen 1994). Denne utviklinga foregikk i første rekke på kysten. Loddetorsken kunne også sige innover i fjordene og utnyttes med enkle redskaper og mindre båter. Dette varierte fra sesong til sesong. På slutten av 1800-tallet ble fisken stående langt fra kysten, og måtte søkes på det åpne havet, der værforholdene kunne sette begrensninger for mindre båter i å delta i fisket. I slike år ble de lokale fiskerne skadelidende og det største utbyttet av dette fisket kom de tilreisende fiskerne til gode, siden de hadde større båter (Pedersen 1994: 94-95).

På vårvinteren søkte gytetorsken inn til sine gyteområder inne på fjordene, og ga grunnlag for et årvisst torskefiske i de nære farvann. På grunn av at fisket etter gytetorsk vanligvis ble drevet i nærheten av hjemmet, var nettoutbyttet av dette bedre enn av loddetorskefisket. Pedersen (1994:94) refererer en rapport fra amtmannen som understreket at årsaken til at det lokale fisket ga større lønnsomhet, var for de flestes vedkommende at lodde(torske)fisket måtte drives langt fra hjemmet. Det foregikk på et strøm- og værhardt kysthav, og under forhold som medførte større fare for å miste redskapene ”ved tyvehaand”. (Utdrag fra artikkel av Hartvig Birkely 2011).