Flyndrefiske - Porsangerfjorden
Fra 1930 og utover ga flyndrefisket god pengeinntekt for folk i Porsanger, at kiloprisen var atskillig bedre enn for torsk og sei, og at man i noen områder kunne tjene gode penger på flyndrefiske. Flyndre ble eksportert til England og prisen kunne være 25 øre og litt mer pr kilo. Kiloprisen var atskillig bedre enn for torsk og sei. I tillegg nevnte Alfred at de i mange år i mars måned fisket med flyndregarn ute i Sortvik. Han var heldig med dette fisket, og det var det som berget familien. Alfred Wilhelmsen har også fortalt at i mellomkrigstida kunne man i Børselv-traktene tjene gode penger på flyndrefiske. Men så begynte det å komme store motorgående båter fra Honningvåg som trålte og nedfisket bestanden. Motorbåtfolket fisket også på søndager, og det mislikte lokalbefolkningen.
Sesongfiske
Flyndrefisket foregikk i hovedsak om sommeren og høsten. ”Alle ventet på flyndrefisket”, ble vi fortalt fra fjordens ytre del. ”Jeg husker fra da jeg var guttunge, det var lov å begynne å fiske flyndre fra 1.mai eller 15.mai. Da skjøv dem jo ut alle spissbåtene fra fjærene her, og alle fikk jo flyndre”. Flyndrefiskerne var mange, både store og små, og noen som ble regnet for å være særlig kompetente, fikk gjerne større fangster enn andre.
Flyndra som matfisk
Flyndra var viktig som såkalt matfisk fordi den var nært land, og lett å fange. Og ikke minst, det var rikelig av den, og den smakte godt. Mange regnet flyndre som en delikatesse. Som en informant uttalte det: ”Flyndrene var store og fete, og de var mange.”
Rødspette beskrives som den beste matfisken fordi den er ”fast i fisken”, til forskjell fra smørflyndre som er “løs i fisken” og dermed mindre ettertraktet. Ordet gullflyndre er også nevnt (se Steinar Nilsens artikkel i denne publikasjonen). Dessuten er sandskrubb nevnt som en flyndreart – som også har forsvunnet. Den ble tidligere kokt og gitt til dyra.
En av de mange i indre Porsanger som har fisket mye flyndre, mest til familiens hushold, forteller: ”Det var en veldig, veldig viktig fisk. For det første var den så god. Den var lett tilgjengelig. Og den hadde veldig god holdbarhet. Hvis du gadd så snikra du en kasse, og så kunne du ha kassen fortøyd utenfor fjærsteinene her. Og så kunne du hente fersk flyndre til alle døgnets tider.” En annen beboer i fjordens indre del forteller at ”satte du noen flyndregarn så var det bare å fære å hente flyndre og koke”, og at de røktet flyndregarnene annenhver dag. Dermed hadde de fersk flyndre annenhver dag. Flyndra var med andre ord en viktig del av kostholdet i mange hjem langs fjorden.
Flyndra om sommeren av en slik beskaffenhet at den egnet seg best til bruk som ferskvare, det var kokfisk: ”Og da var det at de hentet kokflyndre, ikke sant. Du tok ikke for lagring til vinteren. Du hentet det bare for å koke, og ha det til middag. Det er kokfisk. Kokflyndre.” På høsten var flyndra blitt fetere og fastere i fisken, og ble da regnet for å være av bedre kvalitet. Det ble visstnok ikke fisket flyndre om vinteren, noe vi har fått forklart med både at vinterflyndra ikke var god, og at den var lite tilgjengelig på den årstiden. I dag beskrives kvaliteten på flyndra som dårlig: ”Man får nesten ikke kokflyndre lenger, og den man får er mager og av dårlig kvalitet. Ja, man får ikke lengre flyndre som er fet og smaker godt.”
Ulike vurderinger av når flyndra smakte best som framkommer i intervjuene, kan kanskje ha sammenheng med at man som nevnt har forskjellige sorter flyndre i Porsanger.
Fra boka "den gang var det jo rikelig med fisk", utgitt av Sjøsamisk kompetansesenter (nå Mearrasiida) i 2011)
Blogg-innlegg