Bunnforhold - Tanafjorden 

Fra intervju med Terje Pedersen 2009, av Einar Eythorsson.

EE: Har dere merket endringer i bunnfaunaen i fjorden?

TP: Ja, det med bunnfaunaen er en av de dramatiske tingene som har skjedd her; det har skjedd voldsomme ting med den etter mitt skjønn. Det mest dramatiske og utrolige synes jeg er at botnkonta er borte. Før var det sånn at om man dro lina på leira, så fikk man en god del med botnkonte. Etter at blytelna kom, kunne det etter en nordlig kuling være store mengder med botnkonte i garna. Men ikke en eneste de siste årene. Sjøpølsa har vel gått samme veien, og også sjøstjerna. Når man tidligere dro nattstått bruk – skulle det være død fisk, så var det så mye sjøstjerner at du ikke så fisken. Nå finnes det ikke lenger sjøstjerner på død fisk. Nå kan du bare se ett og anna eksemplar. Det er også lenge siden jeg har sett den femkantede oransje –  den er kremgul under. Jeg kan bare det samiske navnet. Slangestjerna ser man heller ikke så ofte mer.

Også akkaren har glimret med sitt fravær siden 1980–81. Den er et veldig godt agn. Tidligere var det også langt imellom hver gang den hadde et durabelig innsig. Det var et innsig på 1950-tallet, muligens i 1951, så var det i 1965, da var det også en god del, og så hadde vi den i 1980 og -81. Ett av de årene var det veldig mye. Det var kolossalt med død akkar, og gytetorsken som seg inn var full av akkar.

Silen ifra elvemunningen har vi har vært velsigna med her på Tana hele tiden. Det er et gyteområde der og det forsyner vel hele – i alle fall indre delen av Tanafjorden – med åte. Den går i sanda på steder med sandfjære. Den ble også brukt til agn.

EE: Er det den som kalles bišáŋkke[1]?

TP: For meg høres det ordet bišáŋkke russisk ut, men det er heller ikke merkelig om man har fått inn russiske ord, det har vært så stort samkvem med Russland.