I folketellingen fra 1865 for Kistrand herred, nåværende Porsanger kommune, har ”husfaderen” i størsteparten av husholdene fått tilføyd yrkesbetegnelsen ”fisker med jord”. For sønnene er det ofte tilføyd at de ”hjælper faderen med fiskeri”[1]. Kistrandfiskerne dro ut i værene under vårfisket, og de var mange, i forhold til sine norske yrkesbrødre i fiskeværene. Med tall fra 1870 og 1871 sammenligner Richter Hansen (1986:206) antallet fiskere fra Kistrand og Kjelvik (Nordkapp) herreder som deltok i loddetorskefisket fra værene på Magerøya. I disse årene deltok henholdsvis 249 og 279 fiskere fra Kistrand, mot Kjelviks 76 og 74. Knappe førti år senere, i 1909 var det 490 registrerte fiskere i kommunen. Dette utgjorde en fjerdedel av en befolkning på rundt 2000 mennesker.

Sommerfisket etter sei var en viktig del av inntektsgrunnlaget for fiskerhushold i Finnmark på denne tiden. Det var store mengder sei inne på fjordene om sommeren, og fra slutten av 1600-tallet og ut over 1700-tallet ble den en viktig handelsvare etter leemjaktat de russiske pomorene hadde begynt å farte på den nordnorske kysten. Sommer- og høstfisket etter sei var det viktigste fjordfisket. På slutten av 1800-tallet deltok gjennomsnittlig 225 personer i daværende Kistrand kommune i dette fisket. De fleste fisket fra Kolvik, Smørfjord og Leirpollen. Synkenot var det mest alminnelige redskapet. Notlaget besto av fire 3-manns båter. Richter Hansen (ibid.:323) skriver at i 1892 lå det 33 slike notlag utenfor Repvåg.

Etter kobberstikk fra Leems verk av 1767 ”Beskrivelse over Finnmarkens lapper”, som viser sjøsamisk kveite- og seifiske, der en av seifiskemetodene var å krøke sei.

Porsangers befolkning byttet til seg mel og andre varer mot sei. Om sommeren i makketida var det ellers vanskelig å få avsetning for fisk. Pomorfisket ga en sikker og varig inntekt for sjøsamene. I forhold til handelsmennene i Finnmark, ville allmuen helst handle med russerne (Pedersen 1994:112). Årsaken var at russerne kunne tilby opp til dobbel pris for fisken sammenlignet med de dansk-norske kjøpmenn. Også for skinnproduktene fikk de atskillig bedre bytteforhold hos russerne. Falkenberg (1941:43) skriver i sine opptegnelser fra Laksefjord i 1938 at en bekjent av ham hadde fortalt at ”hjertene våre lettet, når vi så russerne komme”. Russehandelen ga i sin helhet vinterforsyningen av mat, skriver Falkenberg; alle som hadde en liten båt var sikret økonomisk (se tabell 1 og bilde 1).

I løpet av 1914-1917 forlot russefartøyene Finnmark og med det så man slutten på pomorhandelen. I Kiberg i Øst-Finnmark skal det ha vært russiske oppkjøpere så sent som i 1922 [2], men etter den tid var det definitivt slutt. Konsekvensene av dette kommer vi tilbake til senere.

 Seitabell Tab. 1 Sommerfisket i Kjelvik og Kistrand i 1866 (Richter Hanssen1986:208)

I 1840-årene begynte loddetorskefisket å bli vanlig. Det foregikk på kysten om våren og det var primært dette fisket som la det økonomiske grunnlaget for veksten i Porsanger (Richter Hansen 1986). På slutten av april 1855 opplyste lensmann Ulich at torskefisket hadde vært meget godt for Kjelvik og Honningsvåg. Han kunne likevel ikke angi mengden av oppfisket kvanta, da ”almuen har ført megen fisk til sitt hjemsted”. Ifølge Ulich deltok det førti 3-manns båter fra Kistrand og Kjelvik og tre 4-manns båter med tilreisende nordlendinger.

Porsangerfiskerne dro også lenger østover for å fiske loddetorsk om våren. I 1867 dro 21 fiskere til Øst-Finnmark, noen så langt som til Vardø (Richter Hansen ibid.:204, 205).

Ekspansjonen i loddetorskefisket skyldtes i første rekke de tilreisende fiskere, og tilflytterne som etter hvert slo seg ned som eneyrkefiskere (Pedersen 1994). Denne utviklinga foregikk i første rekke på kysten. Loddetorsken kunne også sige innover i fjordene og utnyttes med enkle redskaper og mindre båter. Dette varierte fra sesong til sesong. På slutten av 1800-tallet ble fisken stående langt fra kysten, og måtte søkes på det åpne havet, der værforholdene kunne settebegrensninger for mindre båter i å delta i fisket. I slike år ble de lokale fiskerne skadelidende og det største utbyttet av dette fisket kom de tilreisende fiskerne til gode, siden de hadde større båter (Pedersen 1994: 94-95).

Hjemmefisket, som var en tilpasning som samene hadde hatt som tradisjon fra gammelt av, har hatt størst betydning for matbehovet i Porsanger. I motsetning til de store fiskeriene, foregikk dette hele året, selv om hovedtyngden av fisket ble drevet vår, sommer og høst. Det ble fisket etter torsk, sei, flyndre, kveite og sild og man brukte de vanlige redskapene som juksa, line, garn, grunnvad og dorg (Richter Hansen ibid.:320). På vårvinteren søkte gytetorsken inn til sine gyteområder inne på fjordene, og ga grunnlag for et årvisst torskefiske i de nære farvann.

På grunn av at fisket etter gytetorsk vanligvis ble drevet i nærheten av hjemmet, var nettoutbyttet av dette bedre enn av loddetorskefisket. Pedersen (1994: 94) refererer en rapport fra amtmannen som understreket at årsaken til at det lokale fisket ga større lønnsomhet, var for de flestes vedkommende at lodde(torske)fisket måtte drives langt fra hjemmet. Det foregikk på et strøm- og værhardt kysthav, og under forhold som medførte større fare for å miste redskapene ”ved tyvehaand”.

Sildefiske, og salting av sild for salg var også blitt en viktig næring på slutten av 1800-tallet. I 1880-årene var sildefisket godt i hele fjorden. Fiskeriinnberetninger fra disse årene forteller at det i Porsanger ble oppfisket 3000 tønner sild, der 1850 tønner var fisket med not. 230 personer deltok, 150 personer i 63 båter med garn og 80 personer i 20 båter med not. Sildefisket foregikk som oftest fra september til jul. Vesterbotn var god fjordarm for sildefiske. Når fjorden frøs fisket man med garn under isen (Richter Hanssen ibid.:321).