Kart 4 Ytre del av Porsangerfjorden. Innfelt kart med Porsanger og Nordkapp. Kart: Norges sjøkartverk, tilrettelagt ved Camilla Brattland

1) Tamsøya: Porsangersjøsamene har fra gammelt av utnyttet og hatt enerådende rettighet til Tamsøyas fornybare resurser, blant annet multer, dun og egg. Etter hvert mistet de sine gamle rettigheter, da staten, ved amtmannsembetet, begynte å forpakte bort alle rettighetene på øya for skaffe penger. Både multemyrene og dunveidet ble bortforpaktet. Senere ble øya solgt til den daværende forpakteren, Ulich-familien (Richter Hanssen 1986:52, 94-96). Den nå 97-årige Ellen Johnsen[8] mente at det var feil at øya ble solgt i sin tid til Ulich-familien. De pleide å ta oss til plukke dun. Det skjedde før sankthans og ved hjelp av stokk plukket de i sekker. Dette arbeidet tok ei uke. Deretter var det å renske og det var et skittent arbeid. Det var dårlig lønn, nesten gratis arbeid, mente hun. Også multebærplukking på øya syntes Ellen var ”dyrt”. Her kunne man plukke på tredjepart og senere på halvpart. Grågåsa hekket på Tamsøya. Her pleide de å ha tamgåser, som de matet og som ble slaktet om høsten. Også hjemme pleide de å skyte gås. Det var godt kjøtt. Både på Tamsøya og i hjemtraktene pleide de å sanke både gåseegg og måseegg til mat. På Tamsøya fikk de lov til å selge tredje part, som var deres part. Resten måtte gis til Ulich.

2) Lille Tamsøy (Ávačuohttu), Ole Steffensen, Ávačuohttu, jorddyrkning. Senere fikk handelsfaktor J. Lillebo utmålt plass til tørking av fisk. Og enda noe senere fikk Hans Persen fra Tamsøy (Dávbmesalá) utmålt Klubbenes til jorddyrkning.