Ærfugldun er fra gammelt av en verdifull handelsvare. Et eksempel på hvor høyt denne varen var verdsatt er en befaling fra kong Christian IV som på vårtinget i 1631 befalte lensherre i Finnmark, Claus Gagge, om at han skulle kjøpe dun og fjær til ”herresenger”, altså konge og adel. Fogd Jørgen Knutssen forbød av den grunn borgere og allmue i Kjelvik å kjøpe dun hos samene før lensherren hadde fått sitt (Richter Hansen 1986:95).

Rundt Sankthans dro unge og gamle, kvinner og barn ut på øyer og holmer for å sanke dun. Knud Leem nevner i sin ”Nomenclatur” det samiske ordet fálástak og oversetter det til: ”Duun-Toget, Den tid, da samtlige Porsanger-Fjords lapper overfarer de i benævnte Fjord beliggende Øer, for at samle Æderdun, hvilket skeer efter St. Hans Dag”.

Samme sted nevner han fálástakboddu som betyr sesongen for fálástak. På øya Játká er det to stedsnavn som er minner fra dunsankingen. Disse er Fálástak og Fálástakladdak. Alfred Bergersen har fortalt at så sent som i mellomkrigstida sanket man dun[9]. Ordet fálástak kan kanskje være avledet av verbet fállat som er å tilby. På islansk har verbet fala betydningen det ”å be om å få kjøpe noe”. Da kan substantivet fálástak i en videre mening ha betydd ”noe man hadde å tilby”, som igjen kanskje kan vise til dunhandelen mellom sjøsamene og den norrøne befolkning.