I tiden rundt forrige århundreskifte skjedde det en rask teknologisk utvikling av fiskefartøyer og fiskeredskaper i mange land. En havgående fiskeflåte fra Storbritannia og Tyskland hentet store verdier fra fiskeressursene utenfor norskekysten, mens norske fiskere var dårlig utrustet til å ta opp konkurransen med utlendingene. Norske myndigheter etablerte i den forbindelse nye finansieringsordninger som skulle gjøre det mulig å investere i større, moderne fiskebåter. Havfiskefondene av 1889 og 1900, som var beregnet for hele landet, var ordninger som skulle skaffe båter egnet til havfiske. Disse fondene fikk liten betydning for Finnmark da fiskerne der i liten grad hadde jordeiendommer som de kunne stille som sikkerhet for lån.

Med bakgrunn i de særegne forholdene i amtet, vedtok Stortinget i 1905 et særskilt lånefond for Finnmark, til anskaffelse av dekksfartøy. Det viste seg imidlertid at de fleste av lånene fra fondet gikk til noen få kystkommuner. Svært lite kom de typiske fjordkommunene til gode. Allerede året etter opprettelsen av lånefondet, tok kommunestyret i daværende Kistrand kommune opp fjordfolkets dårligere vilkår for å skaffe seg båter gjennom lånefondet.

Kommunestyret uttrykte i den tilknytning at fondet ville bli til liten nytte for fjordfolket, siden disse ikke hadde den samme muligheten som de fastboende fiskerne i værene til at ”…handelsmændene skaffer tilveie den manglende Brøkdel i Kjøbesummen” (Richter Hansen 1986:294). Lånebetingelsene var nemlig slik at lånetakeren selv skulle skaffe til veie inntil fire femdeler av båtens kjøpesum, iflg. Richter Hansen. Mens fiskerne på kysten gjerne var tilknyttet en bestemt handelsmann som både leverte varer og mottok fangsten, sto fjordbefolkningen, med overvekt av sjøsamene, i et friere forhold til handelsmennene som ikke ga dem kredittverdighet i samme grad.

Det hadde bakgrunn i at fjordsamene fortsatt hadde relativt større handelskontakt med de russiske pomorene. Kvenene som bodde i fjordstrøkene, bl.a. i Porsanger, var i omtrent samme situasjon som samene. Utlånsreglene ble imidlertid ikke endret i den retning Kistrand herredsstyre ønsket (Steinar Pedersen, NOU 1994: 21:95-96).

Den sjøsamiske husholdsøkonomien, med allsidig ressurshøsting, og relativt stor uavhengighet av kjøpmenn og statsmyndigheter ble en ulempe i en tid da staten og kredittinstitusjonene fikk stadig større betydning for utviklingen av fiskeriene. Samene sakket akterut i den teknologiske utviklingen, og på 1930-tallet ble dette enda mer tydelig.