Et intervju med Jonatan Kåven[10] fra Sandvik nær Billefjord gir et visst bilde av økonomien til en sjøsamisk familie i Porsanger i tiden etter første verdenskrig. Folk i Sandvik-området levde med kombinasjonsnæring, bestående i hovedsak av fiske og husdyrhold. Fisket var hovednæring til familien Kåven. I tillegg hadde de noen få sauer og ei ku. Arbeidsløsheten var stor, slik at det var lite lønnsarbeid å få. Fiskeprisene var også generelt lave, slik at det rådde noe fattigdom i det lokale samfunnet. Noen personer levde av forskjellige årsaker på kommunens fattigkasse.

De fikk utskrevet en ”seddel” av fattigstyret, senere sosialstyret, for å kunne handle litt mat. Jonatan forteller at fattigfolk ble sett ned på som late, og de ble ofte til bespottelse når de gikk til handelsmannen med seddelen. Det var svært mange tvangsauksjoner i denne perioden og skattekrav og gjeld til handelsmennene ble drevet inn med utpantinger. Jonatan begynte å ro fiske straks han var konfirmert i 1920, men allerede som barn i alderen 8-10 år måtte han ta del i arbeidet og fiske, skaffe brensel og ruske fôr. Bare søndag kunne de leke. Hver søndag var det (læstadianske) forsamlinger, der de fleste ungdommer også gikk til. Ved siden av forsamlingene ble bestemte lekeplasser også treffested for ungdom, der det kunne skje frierier.

Kåvens familie bodde først i en toroms fellesgamme i Galggosnjárga (Ytre Sanvik). Taket var tekket med ”russenever” og, som resten av gammen, dekt med torv. Husdyr og mennesker var plassert i hvert sitt rom. I fellesgammen hadde mennesker og husdyr hver sin inngangsdør, men ildstedet var til felles bruk for de to avdelingene. Til fyring brukte de ved og torv. Fyringstorva skar de ute på holmene. Men det kunne ofte bli knapphet på ved til brensel om vinteren. Da måtte man dra i skogen for ”stjele ved i uvær”, som det ble sagt. I snøfokk ble sporene utvisket slik at skogvokteren ikke kunne finne tilbake til synderen[11]. Til lys hadde de parafinlampe i boligdelen og tranlampe i fjøsdelen. Sola ble brukt som klokke. På denne tida var det 3 husstander i Ytre Sandvik og 6 i Indre. Det er verd å merke seg at boligstandarden på 1920-tallet her ser ut til å ha gått tilbake i forhold til 60 år tidligere. Ifølge Friis sine etnografiske kart fra 1861 hadde alle hushold i Sandvik-området tilhold i tømmerhus. Kanskje var overgang til fellesgamme et resultat av den generelle tilbakegangen i levekårene som skjedde i mellomkrigstida. Senere flyttet Kåven-familien til Billefjord der de bygde seg et tømmerhus. Tømmeret ble hugget etter behov fra Stabbursdalen, der det ble fløtet ned Stabburselva og buksert ut fjorden til Billefjord.

Båten de rodde fiske med var utstyrt med seil og årer. De fisket med line fra februar/mars og fremover gjennom sommeren og høsten. Fiskerne dro da vårvinteren til Magerøya på loddetorskefiske og fisket fra Kjelvik, Helnes (bilde 7) og Kamøyvær. Mens de var på kysten leide de rorbuer i værene. Matfisk som skulle bringes hjem ble saltet på kysten. Ellers i året fisket man i fjorden. Det var vanlig å oppbevare fisk over vinteren i snøskavla. Ellers ble torsk, hyse, flyndre og kveite saltet i tønner. Om høsten kokte de tran som måtte rekke over vinteren. Trana ble oppbevart i kagger. Opptil 40 liter måtte man ha for vinteren. Kvinner og menn hadde ulike arbeidsoppgaver, men en del kvinner rodde også fiske.

Bilde 7. Nordre Kjeile i Helnes. Bilde fra Riksarkivet tatt i 1928

Fôret til husdyr ble innsamlet her og der. Ofte ble det knapphet på fôr og det måtte spares. Om høsten ble lyng sanket for vinteren, men den ble også skavet om våren. Man brukte også duorggat, tynne greiner, til dyrefôr. Jonatan fortalte at noen dro ut på holmene for å skave lyng og vissent gress om våren, fordi holmene ble tidlig bare. Tang ble skjært hver dag. Til dette brukte man kortorvet ljå eller sigd. Om våren sanket man tare, som ble slått med langorvet ljå på 2-3 favners dyp. Tareskjæring var mannarbeid. Tang og tare ble vanligvis kokt i fjøsgryta sammen med høy og fiskeavfall. Den daglige kokingen til husdyra krevde selvsagt mye brensel. Melk ble samlet i tønner til surning og oppbevart til vinteren. Ellers laget de både fáhttemielki og lákcamielki. Det førstnevnte var melk- og bærblanding lagt i oppblåst og tørket magesekk eller nettmage, som ble nedfryst og spist utover vinteren.

Mellomkrigstida var en økonomisk vanskelig periode for sjøsamene som ellers i Norge. Den nordlige delen av de samiske områdene ble ekstra hardt rammet i det pomorhandelen tok slutt rundt første verdenskrig. Johs. Falkenberg skriver at konsekvensen av dette ble at en ”meget vesentlig del av sjøsamenes økonomiske basis plutselig ble revet bort.” I tilknytning til denne situasjonen sier han at det var ingen kommisjon som da granska samenes kår. ”Hva det var for en ulykke, som ramte dem, blev overhodet ikke forstått” (Falkenberg 1941:70).

Med henvisning til Edvard Bull skriver Steinar Pedersen at den manglende moderniseringen av fiskerisida, dårlige norskkunnskaper som begrenset mulighetene for å orientere seg i kredittsystemet, og slutten på pomorhandelen, ”som sjøsamene hadde utnyttet godt”, førte til en svært vanskelig situasjon. Bulls vurdering er at sammenlignet med andre i det norske samfunnet, har sjøsamene ”aldri vært verre stilt enn mellomkrigstiden” (Pedersen1994:116). Samme sted vises det også til Einar Niemi (1992:19) som antar at konsekvensene av pomorhandelens opphør trolig var størst for de sjøsamiske bygdesamfunnene, som fortsatt baserte seg på en husholdsøkonomi hvor varebytte var en av bærebjelkene. Pomorhandelen hadde konservert denne økonomien og den fleksibilitet som husholdsøkonomien representerte. Derfor ble det en vanskelig overgang til sterkere penge- og markedsøkonomi.

Hans Hansen har også beskrevet levevilkårene i Porsanger i mellomkrigstiden. Mot slutten av første verdenskrig ble det matrasjonering, og naturalhusholdningen ble livbergingen for folk, skrev Hansen[12]. Maten i vinterhalvåret var tørrfisk, kobbe og ærfuglkjøtt, samt hjemmeprodusert tran. Ellers saltet man flyndre og kveite i mengder. Hyse, sei og torsk ble i indre fjordstrøk stablet inn i stabburet til vinterbruk. Lettsaltet kobbespekk sammen med fisk fra stabelen var en delikatesse. Laksefisket i elvene, sjøørret og sjørøye var et kjærkomment tillegg i naturalhusholdningen. Det var for det meste samer og finner (kvener) som beskattet elvelaksen. Laksen gikk både til husbruk og salg. På slutten av verdenskrigen kom spanskesyken og mange døde av den, også i Porsanger. Ikke sjelden ble 4 -5 lik begravet samtidig. Like etter krigen kom nedgangstider som følge av den utarmingen krigen hadde medført. Fiske var fremdeles hovednæringen for de fleste fastboende i Porsanger, også de som bodde i Lakselvdalen, Brennelv og Østerbotn. De dro på vinterfiske enten til Kjelvik, Helnes, Nordvågen eller til Sværholt. Hans skriver at: ”Utbyttet av fisket var ikke alltid vellykket, enkelte år kom man mer tomhendt tilbake enn da man dro av gårde. Fiskeprisene var elendige og fiskere og deres familier levde med krympet mage”.

Bilde 8. En gammel båtnausttuft på øya Coagán, utenfor Oldereidneset. Tuftas lengde er 15 meter, som tyder på at man her har lagret en ganske stor båt. Foto: Hartvig Birkely

Lite penger blant folk resulterte i laber skatteinngang, som igjen medførte til dårlig kommuneøkonomi. På 30-tallet satte myndighetene i gang med storstilte tvangsauksjoner for inndriving av skatt og folk ble i stor grad lignet skjønnsmessig. Hans kommenterer dette slik: ”Guds øvrighet ribbet en del hustander for fiskeredskaper, båter, hest, kyr, sauer og uthus. Det var ikke gledens dager for de fattige i kommunen. Mange er de tårer som barn og mødre og fedre lot renne nedover kinnet.....Vårt hus skulle også auksjoneres til innfordring av skjønnsmessig skatt. Far og mor solgte en del av buskapen og Guds øvrighet, herredskassereren, fikk penger – jaktgeværet ble auksjonert og solgt for en ærverdig sum, kr 0,25 – femogtyve øre – og klinget inn i kommunekassen til øvrighetens ære”.

Hans forteller at da han lærte å lese, så han masse skattesedler hos sin far. Det var betalt skatt av fiske, jordbruk og jakt. Det største beløpet var skjønnsmessig lignet skatt. Folk som var skyldig skatt måtte i visse tilfeller ta imot gamle og syke til forpleining som vederlag for manglende innbetaling av skatt. Det var nøden og de dårlige tidene som styrte den daglige tilværelsen. Mesteparten av de norsktalende var bedre stilt, selv om det i noen grad også var ”nødstilstand” blant dem. Men det var likevel lettere for en nordmann enn for samer og finner. Hansen følte også at det var en rangforskjell mellom nordmenn på ene siden og samer og finner på den andre siden; ”en del av disse følte seg som mindreverdige mennesker”.

Hans Hansen har i et annet intervju[13] fortalt nærmere om fisket i mellomkrigstiden. Fiskeredskapene som ble brukt var juksa, garn, line, kveitevad, søkkenot og snurpenot. Det ble ansett for å være mange garn hvis man hadde satt ut fire. Man behøvde ikke så stor garnmengde som i dag. Garndybdene var fra 25 – 30 masker, så de var ikke så dype som dagens garn. Torskegarna hadde større maskevidde enn seigarn, og de var også spunnet med finere tråd. Gamlingene fortalte (fra tiden rundt århundreskiftet) at når et fiskelag om våren, i år med mye sei, dro seigarna over båtripa, så var tettheten av sei så stor at garnet brakk inn over ripa inn i båten. Flyndre fisket de med makkline. Til torsk og hyse brukte de line egnet med sild, men de kunne også egne med makk og lodde, samt kamskjell og blåskjell. Til hyse brukte de også lever av sau og kalv, akkar og nisetarmer. For sanking av skjell brukte de plog, garn og tang med langt skaft. Kveite ble fisket med kveitevad, med levende hyser som agn. Men så kom det forbud mot bruk av levende agn: ”De mente at fisken pintes, men det er ikke pining av fisk når vi i dag får levende fisk på line. Sild var det mye av, fortalte gamlingene. De fisket sild med garn, også under isen: ”Garna lagde vi selv, helt til dáža fierpmit, nordmenns garn, ble tilgjengelige. Våre garn var grunnere enn nordmenns garn. Hjemmelagde garn ble brukt ennå etter første verdenskrig.

Spekkhoggere som kom på grunt sted og ikke kom seg ut, kunne samene også utnytte. Det var mye mat i dem. De pleide også å selge kjøttet til kjøpmannen: ”Da jeg som åtteåring var med min far og fisket, fikk vi se 8 hval i et sund mellom to holmer, de svømte utover i fjorden. Det var mye hval i fjorden frem til før siste verdenskrig. Slik jeg kan huske – det var vel noe etter 1930 – kom det hvalfangstbåter til fjorden. De fanget mange hval, og hvaltarmer fløt i sjøen etter at de hadde vært i fjorden. Fra da av forsvant hvalen. Det beviser at ”naturmennesket” ikke skuslet bort dette, men at det var det ”nymotens” menneske som ødela og skuslet det vekk.”.

Arthur Hansen fra Olderfjord, født 1917, har også fortalt om livet i mellomkrigstiden i et intervju[14]. Han forteller at de fra barndommen av var vant til å leve et hardt liv. De kunne ikke forestille seg at det skulle være bedre. Det ble noe oppgangstid etter første verdenskrig, men etter depresjonen i 1928 med bankkrakk, begynte det å bli dårligere og dårligere. Og tredveårene var de svarteste årene han hadde opplevd. På 1920-tallet hadde mange skaffet seg motorbåter, men de mistet dem da nedgangstidene kom, og på 30-tallet var igjen bare seilbåter. I den situasjonen som rådde hadde folk sikret seg med å ha flere bein å stå på. Alle hadde husdyrhold og fiske var viktig. Arthur husker maten de spiste, der i blant rognvafler stekt i tran. Først fra 1936-37 begynte det å bli lysere tider igjen, fordi man da begynte å få mer organiserte forhold i fiskerinæringen. Råfisklaget ble opprettet, og man fikk faste minstepriser for fisk.

Ole Eliassen har fortalt[15] at minsteprisen for torsk var i begynnelsen ti øre for kiloen. Dette skjedde i kjølvannet av at man fikk ny regjering av Arbeiderpartiet og Bondepartiet, med Johan Nygårdsvold som statsminister. Eliassen fortalte i tillegg hvilke år de forskjellige oppkjøperne i Porsanger begynte å motta fisk: Tokle i 1926, Elde i 1930 og Olav Bull i 1933.

I et intervju som Morten Ruud[16] gjorde med den da 77 år gamle Alfred Bergersen, Anopset, fortalte han at tyve- og tredveårene var tunge år. Med stor arbeidsledighet sloss folk om å få arbeid for kr 2,50 pr dag. Og arbeide måtte man: ”Det var ikke å gå omkring å slarke”. Alfred begynte så smått å ro med sin far i ti-tolvårsalderen. De dro som oftest natt til mandag og sov på holmene. Med dårlig utstyr – de hadde kanskje en fell – ble det mange ganger kaldt. Å sitte og andøve båten i fem-seks timer, så båten ikke rak, tok selvfølgelig på. Og med lite søvn, der man satt døsig og andøvet, kunne man se litt av hvert. Alfred så en gang sauene gikk rundt båten: ”Når man ble å arbeide i en slik døsig tilstand var du ikke normal”, mente Alfred. Trøsten de fikk var, som Alfred sier: ”I grava fikk vi sove helt til øyehollan mugla.” Etter at han ble konfirmert var han også med på vårfiske på Magerøya. Var det seilvind så seilte de til kysten og i stille vær karterte de båten med lokalen. Ute på kysten brukte de som oftest line som redskap.

Selv om det ikke var lov så skaut de en del fugl for å få kjøtt, fortalte Alfred. Ole Eliassen fra Gåradak har fortalt[17] at stedsnavnet Čillavarrit, i Kolvik, som betyr ”skyteskjulsvaberg”, hadde sammenheng med fuglefangst. De reiste opp isflak til skyteskjul og skaut muohkir, ung ærfugl. Alfred Bergersen fortalte også at de plukket fjærene fra fuglene. De brukte noe sjøl og resten solgte de for å få kjøpt ammunisjon. Fjærene ble brukt i dyner. Hans Hansen (II: ibid.:13) sier imidlertid at det ikke ble plukket så mye fjær i fjorden, men dun. Man brukte dun i viergegahpir, menns vinterlue. Før i tiden plukket samene dun til jordeieren (lensherren) på Tamsøya, forteller Hans.

Porsanger har vært en god flyndrefjord, der det tidligere var mange gode flyndrefelt. Hans Hansen (I: ibid.:40) beretter at fra 1930 og utover ga flyndrefisket god pengeinntekt for folk i Porsanger. Flyndre ble eksportert til England og prisen kunne være 25 øre og litt mer pr kilo. I ovennevnte intervju bekrefter Alfred Bergersen det gode flyndrefisket, der kiloprisen var atskillig bedre enn for torsk og sei. I tillegg nevnte Alfred at de i mange år i mars måned fisket med flyndregarn ute i Sortvik. Han var heldig med dette fisket og det var det som berget familien. Alfred Wilhelmsen[18] har også fortalt at i mellomkrigstida kunne man i Børselv-traktene tjene gode penger på flyndrefiske. Men så begynte det å komme store motorgående båter fra Honningvåg som trålte og nedfisket bestanden. Motorbåtfolket fisket også på søndager, og det mislikte lokalbefolkningen.

Peder Andersen, Ikkaldas[19], fortalte at folk i fjorden høstet ulike ressurser som grunnlag for husholdsøkonomien. Mens mennene dro på sesongfiske til Magerøya drev kvinnene jordbruk og husdyrhold inne i fjorden. Om sommeren sanket kvinnene og barna bær, som de solgte til handelsmannen. Det var et kjærkomment tillegg i økonomien. Om vinteren dro mennene på fjellvannene og satte garn under isen. Peder begynte med dette fisket i 1929 sammen med sin far. Fisken dro de ned på kjelken og solgte til handelsmannen. Kalstad (1982:34) skriver, etter intervjuer han gjorde med flere eldre folk fra vestsiden av Porsangerfjorden rundt 1980-tallet, at: ”Det hendte at et fiskelag på 2-3 personer i løpet av en vinter kunne fiske opptil 5000 kg røye og ørret.” Fisken gikk til eget forbruk og noe saltfisk ble solgt til flyttsamene eller byttet med kjøtt. Peder har også fortalt meg at han som dreng fisket med min bestefar i Skaidivann og andre omkringliggende vann. Det kunne være opptil fire båtlag med mannskap som fisket sammen. De fraktet fisken ned til fjorden med hest og videre med bestefars motorbåt til Honningsvåg og solgte den der.