Arthur Hansen fortalte at krigsårene under tysk herredømme var vanskelige. Han jobbet som telegrafarbeider og de måtte daglig ut å se om det var linjefeil. Men de prøvde jo å boikotte og gikk ikke alltid ut som det var ordre om. Arthur jobbet med dette frem til evakueringen i 1944. Evakueringa beskriver han som uvirkelig, og det gikk på ”nervan løs når SS-folkan kom”. Arthur ble da arrestert og brakt til Grini.

Under krigen solgte folk fisk til tyskere. Tyskere kjøpte blant annet sandskrubb, som de betalte med 2 kroner for kiloet. Alfred Bergersen fortalte at de ville helst bytte fisken mot matvarer, fordi de trengte mat mer enn penger. For tyskerne ble det etter hvert klart at hadde de ikke noe å bytte med, så fikk de ikke fisken. Alt gikk ikke etter lovens bokstav forteller Alfred, de hadde jo ikke lov til å selge fisk til tyskerne. Ole Eliassen [20] fortalte at de solgte kveiter til tyskere på Lasarettmoen i Skoganvarre. De hadde faste kunder der og dit gikk det så mye de bare klarte å fiske. På den tid var det fremdeles mange gode kveitefelt, blant annet Iŋgirguorggu, men nå er det helt tomt der. Det samme har skjedd med kveitefeltet som strekker seg fra Nohppi mot Durbil. Også der ble kveita borte.

Sverre Mella fra Brenna har også fortalt [21] noe om krigstida: ”For å berge oss drev vi handel med tyskerne. Mor strikket og far lagde saueskinnssko. Vi dro og solgte strikkevarer, skinnsko og ryper til tyskerne. Andre ganger byttet vi produktene mot matvarer. Under evakueringa bodde vi to mil innover på fjellet fra bygda. Der var flere familier. Vi bodde i fellesgammer og klarte oss godt. Lite brød hadde vi, men vi greide oss.”