De tradisjonelle næringskombinasjonene med jordbruk og fiske, samt løsarbeid og jakt og fangst ble videreført etter gjenreisningen, forteller Sverre Mella. Dessuten sanket man bær og dun. Dunsanking var kvinnearbeid. Ungdom drev med jakt og fangst for å tjene penger. Under snarefangst kunne de bo i jaktgammer. Dessuten sanket man ulike resurser. Sommeren var oppdelt i ulike høstingssesonger. Først eggsanking, så dunsanking og deretter rensking av dun og tilslutt multebærplukking.

Sverre begynte å fiske like etter krigen. Han var da 13 år og ferdig på skolen. De fisket med juksa og line og hengte opp fisken til tørking: ”Gamlingan ville helst fiske med line, de likte å gå på bygda å prate med folk, mens lina fisket. Det var da å grave makk hver fjærasjø og egne til fingertuppene ble nesten avslitt.” Enda på 1960-tallet var det båter i alle småbygder på øst- og vestsiden av fjorden. Her på østsiden var det fullt av småbåter i alle bygdene fra Brenna til Kjæs.

Like etter krigen bodde det 200 mennesker i Brenna. I Kjæs bodde det også mange folk. I hver husstand var det en fisker. Vi fisket for det meste i fjorden. Tokle, Elde og Bull reiste rundt med båt og kjøpte opp fisk. Så fikk man fiskeoppkjøp, først på Hestnes, så i Holmfjord. Da var det liv på fjorden med masse småbåter og sjarker. Når fiskeoppkjøperne sluttet, så ble det slutt på fisket. Man måtte også etter hvert registrere seg som fisker og ene med det andre, og med innføring av registreringsplikt og det at du bare skulle ha fiske som enenæring, ble det også slutt med den type næringsvirksomhet som folk levde av, der de kombinerte flere næringer.

Man må nå enten leve av jordbruk, fast jobb eller pensjon. Alt av dette næringslivet er nå borte og turistene har overtatt. Man har bare lov til å fiske 50 kg pr husstand. Vi er blitt fratatt rettighetene på havet og fjellet. Nå er alt regulert bort. Man har fått enenæringer og man må stå i fiskerimanntallet for å kunne ha fiske som næring. Kombinasjonsnæringen ble det slutt på, når man ikke fikk fiske mer. Østersida av fjorden kommer til å bli avfolket. I fremtiden, kanskje allerede fra 2010-2020, er det mange porter som kommer til å slamre frem og tilbake.” Sverres spådommer ser i dag ut til å bli virkelighet, da bygdene på østsiden av fjorden er i ferd med å avfolkes.

I ungdomstida så Sverre det som positivt å bo i bygda si, men i dag er det annerledes: ”Nå for tida tar ungdommen utdannelse, men det er ikke jobb til dem og de må da ut av kommunen. Bygda vil bli feriested for våre barn. Det sosiale livet er det også slutt med nå. Alle har alt de trenger, de er ikke avhengig av hverandre som før i tiden da man måtte hjelpe hverandre. Fire hundre personer i kommunen ble analfabeter som følge av krigen. Tolv uker fikk jeg til sammen på skolen. Jeg har levd i et helvete på grunn av analfabetismen. Det var flaut å si at man ikke kunne lese og skrive.” Offentlig kommunikasjon med mange skjemaer, ble vanskelig for Sverre. Men gjennom organisasjonsarbeidet i Samenes landsforbund lærte han noe med papirarbeid. Der fikk han såpass selvtillit at han bedre turte å ta kontakt med kommunekontorene og be om hjelp til å fylle ut skjemaene: ”Det var sløvskap av kommunen å ikke gi oss skolegang etter krigen”.

Like etter krigen var det lite med båter. Det meste var brent av tyskerne. Alfred Bergersen sa at: ”Vi fant båter hist og her så vi berga oss.” En del båter som var ødelagt av tyskerne ble reparert. Alfred fortalte at de fisket med juksa og de hadde også line og nisegarn. Nisekjøtt mente han var bedre enn kobbekjøtt.

Sildefisket på 1950-tallet var eventyrlig, men det kom ikke Porsangerfiskerne til gode. Alfred mintes ikke denne tiden med glede: ”Hele fjorden var full av sild på 1950-tallet, men så ble den borte. Storkapitalen tok opp all silda, de fisket så lenge til de så at det ikke løntes lenger. Gjennom fiskerlaget hadde de lokale fiskerne søkt om å få fredet den indre delen av Porsangerfjorden. Det gikk fiskerimyndighetene til slutt med på, men fredningen skulle bare gjelde i fra 1. februar frem til den 1. mai.

Nettopp i de månedene var den indre delen av fjorden frosset, og silda sto under isen. Og da var de store sildekaran på sildefisket på Vestlandet. Og når 1. mai kom, så befant de seg her og la seg innved iskanten for å ta silda igjen. Utover høsten lå de med store lyskastere og fiska sild. Det store overfisket kommer til å slå tilbake senere tenkte vi, og fikk rett. Det er en forbannelse som har tatt over,.... man kan ikke søle med naturen som man vil....det er de store som har midler til å ødelegge naturen”, uttrykte Alfred.

Johan Johannessen fra Kistrand fortalte også om sildetida[22]: ”På 1950-tallet begynte fremmede båter å øse opp silda i Porsangerfjorden og fortsatte utover 60-tallet. Folk her forsøkte å få stoppet dette, men til ingen nytte. Det var trist å se hvordan de ødela fiskeresursene i fjorden.”

Peder Andersen, Ikkaldas, snakket også om de nye lover og regler som i tur og orden har lagt sterke begrensninger på sjøsamenes tradisjonelle høsting av naturressursene. Et eksempel er ferskvannsfiske, der regelen er at hver person bare kan sette tre garn for å fiske i vannene. Han fortalte at for folket her som også hadde innlandsfiske som delkomponent i økonomien, medførte garnbegrensningen at dette fisket ikke mer var lønnsomt. Med dårlig beskatning av vannene ble de over tid overbefolket og ødelagt. Fiskerikonsulentens rapportering i ”Resursutvalget for Finnmarksvidda” (1978: 18A:101) konstaterer da også med sine undersøkelser at: ”En rekke fiskevann som for noen tiår tilbake var i god hevd, ligger i dag brakk. I storparten av røyevannene i Finnmark går bestandene mot overbefolkning.”

Han var også bekymret for fisket i fjorden: ”De store båtene, som kommer fra havet, stryker av gårde med all fisken i fjordene og fjordfolket blir uten fisk. Langs veien kommer turistene til våre områder og forurenser og høster våre resurser. Og fra fjellet kommer reindrifta helt ned til fjæresteinene og tråkker og ødelegger våre resurser. Resursene må eies av lokalbefolkningen for at det skal være mulig å livberge seg her.”

Hans Hansen [23] var inne på lignende forhold da han snakket om laksefisket: ”Det var mest samer og finner som beskattet elvelaksen, de fisket til husbruk og solgte en del. Men deres fiske ble snart hemmet etter krigen da andre inntrengere og bedre og hederlige borgere kom til Porsangers elvedaler hvor samer og finner var fastboende. Etter hvert ble de fortrengt og måtte avstå alle fiskerettigheter uten noen slags menneskeverdig vederlag for tapt næring.”