Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Båtbygging i gang på Sjøsamisk kompetansesenter

Hans-Oliver-Hansen

På sentret i Billefjord har vi nå et båtbyggingprosjekt og et båtterminologiprosjekt i gang. Båtbygger Hans Oliver Hansen fra Goarahat begynte før påske å bygge spissbåter i garasjen her. Det har ikke vært aktivitet kontinuerlig, men det vil nok bli litt mer aktivitet når vi går mot varmere tider.

Prosjektet skal blant annet gi materiale som skal kunne brukes i framtidige båtbyggerkurs. Vi skal også samle inn samisk terminologi som har med sjøbåtbygging å gjøre. Vi fotograferer de viktigste stadiene i byggingen. Alt inngår i å styrke lokal kunnskap om ting som står veldig sentralt i sjøsamisk kultur.

Bygging av sjøbåter er et håndverk som har lange tradisjoner blant sjøsamene. Allerede i sagatiden var det kjent at båtene sjøsamene bygde var gode sjøbåter. Snorre forteller at da Sigurd Slembe en gang overvintret ved Tjeldsund, Hinnøy, lot han samene inne i fjordene bygge to skip. Det opplyses at disse båtene var sydd med sener. Fra Finnmark har vi opplysninger i sjøfinnemantallet 1601 der det nevnes at fjellsamene i Utsjok  bygde mindre “jekter”, førte dem ned Tanaelven og avhendet dem til de norske. Det nevnes i samme kilde at i Porsanger fins furuskog som kan gi materialer for jekter og båter av størrelse 6-7 «lester». I Alta nevnes at det er furuskog for jekter og skip på 60-70 «lester», som er svært store skip. (Lest, ifølge Wikipedia et gammelt rommål brukt blant annet for å betegne et skips lastevolum. Det har hatt forskjellige verdier til forskjellige tider – og også variert fra land til land. I Norge ble en lest regnet som 12 tønner korn eller 18 tønner kull. En tønne korn tilsvarte 162 liter, og en lest kull tilsvarer 2 m³.)

Sjøfinnemantallet 1601 har også opplysninger om skog for båtbygging på steder som Kvænangen, Lyngen, Malangen, Reisa, Salangen, Ofoten og Tysfjord.

Knud Leem, som var i Finnmark på 1700-tallet som misjonær i Porsanger og senere prest i Alta, skrev at sjøsamer kjøpte til seg nordlandske båter, men at noen sjøsamer bygde båter selv. Det var mannfolksarbeid, skriver han også. Fra Porsanger fins også en konkret opplysning rundt 1700 om en mann som bygde seksringer (båter for seks årer). Det var sjøsamen Elluf Olsen, som opprinnelig var fra Salten.

I Porsanger var båttypen gárbbis, altså et generelt ord for det som på norsk heter nordlandsbåt, lenge den vanligste. Ordet gárbbis kan ha forskjellig betydning i dialektene. Ved sjøen i Øst-Finnmark ser det ut som ordet har vært brukt om nordlandsbåter av mindre størrelse, mens i innlandsdialektene kan ordet brukes om innsjøbåter og elvebåter. Så store nordlandsbåter som fembøring (femberet) skal for øvrig i gamle dager ha vært brukt i Porsanger, men mot nyere tid var det ikke større båter enn åttring (njealjit) i bruk.  Spissbåt (spissá) er en helt annen, nyere båttype, altså ikke nordlandsbåt. Spissbåter var mindre båter som var velegnet til hjemmefiske. Slike båter  kom i bruk fra slutten av 1800-tallet og var vanlige på 1900-tallet. Det er fremdeles noen i bruk i Porsanger.

I nyere tid vet vi at mange av sjøbåtene som ble brukt her i nord var bygd på steder som Rana og Salten. Lokalt i Porsanger ble det bygd en del sjøbåter enda ved begynnelsen av 1900-tallet, særlig ved Časkil. I dette området bodde det kvensktalende båtbyggere. Båtene i Porsanger var mere butt, dypere og mindre smidig enn de vanlige ranabygde båtene, men det var gode sjøbåter. Etterhvert har den lokale bygging av sjøbåter mistet sin betydning, men tradisjonen med bygging av lokalt tilpassende elvebåter har antakelig av nødvendighetshensyn blitt holdt lenger i hevd.

I Tana og indre Varanger har en lokal båttype kalt báska vært i vanlig bruk fram til andre verdenskrig. Etter Bernhard Færøyvik fins bevart upublisert materiale fra hans forskning på båtbygging i Finnmark 1934-35. Færøyvik mente at det av sjøbåtbyggere (som bygde nordlandsbåter) i Finnmark bare fantes én i Laksefjord, og fire i Alta.  Anders Monsen fra Repparfjord uttalte i 1948 til Asbjørn Nesheim (Nesheim, Asbjørn 1949: Traits from life in a Sea-lappish district) om eldre forhold i Repparfjord, at båtene de brukte ble bygd i Alta, og at de var ganske lik båter bygd i Salten.

Selv om bygging av sjøbåter ikke lenger var vanlig blant sjøsamene i Porsanger i nyere tid, så har en god del av kjennskapen til håndverket overlevd gjennom det at så mange drev og reparerte og flikket på båtene selv. Det er også god kjennskap til hvordan utformingen av kritiske deler virker inn på sjøegenskapene. De samiske betegnelsene på båtens deler har altså kunne overleve gjennom bruk og reparasjon av båter.

Båtbygging er nok en ganske spesialisert kunnskap, og det er ikke så bare å finne folk som behersker den samiske terminologien. Vi håper å få bidrag av eldre, hvis det fins noen som har kunnskapen. Men vi har funnet ut ganske mye allerede.

Så langt er én spissá påbegynt, og gielas (kjøl), stávdni (stevn) og giellabordi (kjølbord) er satt på. Neste bordgang blir čoavjefiellu.

Detalj2
Bildet øverst: Båtbygger Hans Oliver Hansen, Goarahat i Porsanger.

Til venstre: Her måles kjølbordets helningsvinkel med en spesiell båtvater.

Ærfugl-tradisjoner i Porsanger
Fjordfiske og forvaltning av kongekrabbe