Ta nødropene fra kysten på alvor

Fiskeriminister Harald T. Nesvik bagatelliserer kystfolkets bekymringer. Slik må man tolke svaret han ga til Karls Fisk og Skalldyr sin bekymringsmelding om nedgangen i reke- og kvitfiskbestandene ved hans fiskemottak i Nord-Troms, datert 25. desember 2018.

Svaret fiskeriministeren gir er å bagatellisere virkningen lusekjemikalieutslippene fra oppdrettsnæringen har på kystfaunaen vår,
og henvise til en statistikk som viser oppgang i reke-fangstene. Dette for å berolige Karls Fisk og Skalldyr, og oss andre beboere langs kysten. Noe jeg ikke tror Fiskeriminister Harald T. Nesvik med dette har oppnådd.

Rekebestandene
Sitat fra Nesvik: «Kystnær fangst av reker har økt i Norge i årene 2013—2017
(tall fra SSB / Norges Råfisklag).» Sitat slutt.
1. Hva ligger i disse tallene, kystnær fangst?
2. Hvor er disse rekefangstene tatt som viser oppgang i kystnær fangst?

Jeg har innhentet fangststatistikker over leverte rekefangster i Norges Råfisklag sitt distrikt på båter som er under 15 meter. Bruker 15 meters grensen for at det ikke skal lure seg inn en fangst fra Svalbard i denne statistikken, og tallene vil derfor gi et bedre bilde av fjordrekefisket. Jeg har også fått fangststatistikk fra Skagerak.

I Nord-Troms er det fangstfelt 0427 Kvænangen der rekefangstene har holdt seg sånn nogen lunde. På fangstfelt 0428 og 0429 som er Ullsfjorden og Lyngenfjorden, er nedgangen dramatisk, fra 408 tonn i 2013 til 84 tonn i 2018.

Et varsko
Karls Fisk og Skalldyr har sine mottaksstasjoner i Nord-Troms, og der er fangstene av hvitfisk/torsk mer enn halvert i tiden mars—april. I tidsrommet mars—april kommer torsken/kysttorsken inn i fjordene for å gyte. Det er derfor all grunn til å være bekymret for kysttorskebestanden når fangsten i dette tidsrommet er mer enn halvert.

Nå har vi i midlertid hatt to høster 2017 og 2018 med et brukbart fiske, på det vi kaller for sildfisk (fisk som er på næringsvandring).

Om Råfisklaget distrikt Fra Nord-Troms og sørover vil jeg henvise til rekefiskerne sine observasjoner om dramatisk nedgang i mange rekefelt og områder hvor rekene har minket i antall eller er forsvunnet. Noe også Fiskeriminister Harald T. Nesvik har tatt med i sitt skriv.

Når jeg da ser på de fangstfeltene hvor rekefangsten har holdt seg noenlunde stabil, og med en liten stigning i fangsten, er det fangstfelt som ligger i det vi kaller for åpent hav. Som for eksempel 0302 og 0303 Varangerfjorden, 0525 Andenes, 0520 Hovden og Skagerak.

Observasjoner
Sitat fra fiskeriminister Nesvik: “Observasjoner fra fiskere tyder på at rekene har minket i antall eller er forsvunnet mange steder på kysten” sitat slutt. Denne observasjonen må tas på alvor. Vi må ta fiskerne sine observasjoner på alvor når de beretter om rekefelt hvor det nå ikke er lønnsom å drifte mer, det er fritt for reker. Det normale er at når et rekefelt har ligget i ro (ikke vært fiske der i på en stund) vil reka normalt ta seg opp igjen på disse feltet. Men ifølge fiskerne skjer ikke det. Hvorfor tar da ikke rekefangstene seg opp igjen på disse feltene som har ligget lenge i ro?

Legemidler
Fiskeriminister Harald T. Nesvik nevner også om en nedgang på 70 % i bruken av legemidler mot lakselus siden 2015. Da burde han også tatt med årsaken til nedgangen, som er at lakselusa blir mer og mer resistent (virkningen legemidlene har mot lakselus avtar).

Sammenligning
Sitat “Det er ikke mulig å drive oppdrett og annen husdyrproduksjon uten bruk av legemidler” sitat slutt. Jeg har mange ganger hørt denne sammenligningen. Men her er en vesentlig forskjell mellom bonde og oppdretter. Oppdretteren medisinerer fisken i åpne merder, og dermed spres legemidlene i faunaen rundt merdene. Virkningen disse medisinene har på villfisk og faunaen vet vi ikke enda, men dette kan få katastrofale virkninger over tid. Mens bonden medisinerer bare det dyret som er sykt. Han sprer heller ikke legemidlene ut i faunaen rundt gåren. Så denne berømte sammenligningen fra oppdrettsnæringen blir helt feil.

Lukkede anlegg
Fiskeriminister Harald T. Nesvik nevner også om en 500 meters grense fra rekefelt/gytefelt for tømming av vann som er brukt til lusebehandling. Og nå er vel den grensen vedtatt. Denne 500 meters grensen for dumping av lusevann kaller jeg for et skalkeskjul av galskapen. Straumen langs Norskekysten går ofte med 2—3 nautiske mil. Det vil si at dumpingspunktet for lusebehandlingsvannet på en time kan ha forflyttet seg over 5,5 km (en nautisk mil er 1852 meter). Norskekysten er ikke et stille fjellvann hvor alt synker rett ned til bunnen og blir liggende der.

Jeg må legge til at reka lever pelagisk i sjøen, den er ikke bare på bunnen av et rekefelt.

Nå må vi ta fiskerne sine observasjoner og erfaringsbaserte kunnskap på alvor, og rette oss etter naturmangfoldloven § 8. Det forekommer at naturmangfoldloven blir brukt, men ikke der hvor oppdrettsnæringen er involvert.

Jeg veit ikke av noen andre næringer som har slike fullmakter for utslipp av alle slag, som oppdrettsnæringen har. Er det noen andre som gjør det?

Vi kan ikke fortsette å dumpe kjemikalier og medisiner som vi gjør i dag.
Selvfølgelig skal vi ha oppdrett, men det må bli i LUKKEDE ANLEGG.

På bildet: Ei reke som har spist medisinfôr med lakselusmedisinen DFB. Reken forsøkte å skifte skall, men har ikke klart å danne et nytt skall under det gamle. (Foto: Renée Katrin Bechmann)
Bilde og bildetekst er hentet fra forskning.no.  

Innlegget er tidligere publisert i Fiskeriblandet og Framtid i Nord.