Yrket som forsvant. (Eller som sveiseapparatet og vinkelkutteren stjal)

Enda i etterkrigsårene var smeden en uunnværlig kar i enhver bygd i Norge, og kanskje særlig i Nord-Norge hvor alt var rasert.

Jeg gjorde en telling og kom til at det var flere enn 20 personer som utøvde smed-yrket i større eller mindre grad på 1950- og langt opp i 60-tallet og det bare fra Lakselv bru og ut til Seljenes. I Smørfjord står enda smia til Albert Strømstad, i Igeldas står smia til Johan Andersen og Helmer Anton Birkely. Avstanden mellom disse to smiene er ca. 1 km. Felles for de tre er at de er ca. 2 x 3 m. og at de står for fall og at er ribbet for det meste. I Helmer Anton Birkely sin smie er det noe utstyr, så som esse (álvi), ambolt, endel maler til samekniver og noen tenger. 
På bildet øverst: Albert Strømstad sin smie. (Klikk på bildet for å se det i større format)

I Karasjok har Osvald Guttorm en liten gass-smie som han bruker til å fikse på hesteskoene og andre små reparasjoner på slede og vogn. På Bjørkås gård i Lakselv er det også en god gammeldags smie som nå er under restaurering. Børselv var vel smedenes hovedsete, kvenene var jo berømte som gode smeder. Det sies at de kunne til og med smi gevær. I Øvre Lakselv og i Brennelv var det sikkert mange gode smeder. Det var til og med noen som het Smed-Jon og Smed-Hans, bare navne tilsier at de måtte være gode smeder, eller at de kom fra smed-slekter, altså en hedersbenevnelse.                                                                              

De fleste som utøvde smed-yrket hadde som ofte også et annet yrke i tillegg, enten fiske eller gårdsbruk, eller at det ble kombinert med jakt. Mange jegere var det jo som smidde sine egne feller for både rev og oter, eller enda større rovdyr. 

På bildet: Revesaks funnet i Stabbursdalen i 2005. 

Samekniven var et populært produkt som var lett omsettelig, og etterspørselen var stor, særlig om smeden hadde klart å opparbeide seg et rykte som en god knivsmed.

Smeden var etterspurt også i støa, til fiksing av ror, beslag for stag til mast og seil, til å smi dregg eller spesielle spiker til båten, til å kvesse et spett som etter års bruk var blitt både butt og slitt, og om den var helt utslitt endte den kanskje som dregg. Ofte var smeden også hovslager og han kunne også smi hestesko eller tilpasse og fikse på de gamle skoene til hesten. Riktige sko var meget viktig, for ellers kunne hesten bli halt.

Smeden så «gull» i alt av jern, og i etterkrigs Finnmark var det store mengder av skrapjern, så det var smedens gullalder kan man nesten si. Bilvrakenes fjærer og rammer gjorde smedene om til klingende mynt i sin smie, ved hjelp av varme og hammer, kreativitet og ferdigheter. Det var vel ikke den ting av jern som en smed ikke kunne fikse eller gjøre den enda bedre enn det den hadde vært. Noen var fast ansatt i vegvesenet hvor det var behov for spesialister til å kvesse bor for bergboring, smi et spett kvass igjen med mer. Disse ble kalt anleggs-smed. Henry Olsen fra Seljenes var en sånn smed.

På bildet: Lås, Kistrand kirke.

Smeden var godt ansett i bygdemiljøet. Det var nesten noe magisk ved han. Om det kom av at han kunne få til det utroligste i sin smie, av det folk flest betraktet som skrot, skal være usagt.

Men det var også noen av de mer drevne smedene som hadde noen hemmeligheter, som for eksempel hva han fyrte opp i smia med, vanlig kull, trekull og av hva slags tresort. Noen av de beste tresortene ga høyere temp og mindre slagg, dette ville smeden ikke dele med hvem som helst. Det trengte ikke å være mer hemmelig enn en vanlig kniv som skulle herdes, (buocohit), men det var just her hemmeligheten ofte lå, kunsten å herde stålet, og ikke minst kunsten å anløpe det, eller på samisk mahcahit, gjøre stålet hardt ute ved eggen og mindre hardt innover på knivbladet, dette for at bladet ikke skulle sprekke eller knekke (cirrat). (Ordene mahcahit og cirrat har jeg fått hos Osvald Guttorm fra Karasjok, hvor han har en liten gass-esse i smia si.)

I ettertid humres det over alle de metodene smedene kunne ty til for å ligge hakket foran nabo-smeden. Det ble prøvd med både kupiss og hestepiss, eller også kvinnepiss. Ja det ble påstått, etter som hemmelighetene kom ut av smia, at kvinnepiss var det likaste, men det aller beste var piss av ungmø. Men smeder flest tok vel til takke med vann og olje eller tran til herding og anløping (mahcahit).

Den eneste smia jeg kan huske som var i drift på heltid, var smia til Axel Hansen. Dette var i årene 1952-53, 70 meter fra Riksvei 6 og ned mot Suovdi. På nordsiden av Saudivegen stod Axel-smia, og skolen var der Coop Marked er nå, ca. 200 meter fra der smia sto.

Vi som gikk i 1. 2. og 3dje klasse var ferdig en time før de som gikk i de høyere klassene. Når klokka ringte og vi var ferdig for dagen var det rake veien ned til Axel i smia. Det var sjelden vi fikk komme inn, for der var det gnistfokk i alle retninger og mye røyk og bråk når han hamret i vei på emnet som lå på ambolten. Men det hendte at han hadde litt tid og kunne slå av en hyggelig prat med oss, småguttan, inntil at vi så skolebilen på Áitenjárga. Da var det i full fart de 70 meterne opp til veien for å nå skolebilen, som var en avdanka lastebil med snekret hus på lasteplanet. Det var datidens skoleskyss.

Samiske ord
álvi – esse
buocohit – herde
cirrat – sprekke (hvis metallet er hardt herdet)
mahcahit – anløpe (om metall)

Om bildene nedenfor:
Til venstre: Fra Hermer Birkely (Lásse Piera Ándde) sin smie. 
Til høyre: Smedens kunnskaper kom godt med i jordbruket. 
Nederst: Fra TV-programmet «hestekarer» fra Øvre Lakselv, i NRK-serien «kvenske historier».

 

Tekst og bilder: Hartvig Johansen