Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Hvis ea forsvinner – hva mister vi da?

Bilde-ea_Jon-Egil-Nilsen_1040x

Svanhild Andersen, Mearrasiida  

Ærfuglen – eller ea som den gjerne også kalles – er en kjent og kjær sjøfugl. (Samisk bevnelse: hávda). I omtaler av den i media og ellers nevnes ofte at folk er glad i denne fuglen. Den har og er fortsatt til stor nytte for mange i kyst- og fjordområder, men det er noe mer enn det. Man liker å høre lyden av den, og man liker å ha den i nærheten. Ja, lyden er for mange et av de viktigste vårtegnene. I en avisartikkel fra 2018 beskrives både lyd, nytte og følelser slik: «Den rolege, rumlande lyden desse fuglane lagar er eit sikkert vårteikn mange kvart år ventar på å høyre. Når fuglen var ferdig med reiret for sesongen blei duna samla saman, reinsa og brukt til fyll i dyner og puter. Ærfuglen er kanskje den mest kjære fuglearten i kyst-Noreg og kan nokre stadar reknast som husdyr.» Videre kommer man inn på at ærfuglen er en truet art, og dette vekker bekymring: «Det at denne ikoniske fuglen har hamna på den frykta raudlista både på verdsbasis og i Noreg uroar fleire enn berre dei fugleinteresserte.» (Vestlandsnytt 02.03.2018).

I Porsanger som er et av tre utvalgte områder for et forskningsprosjekt om sanking av egg og multer i samiske kystområder, har nytteverdien først og fremst vært egg og ferskt kjøtt om våren, slik Hartvig Johansen har beskrevet i et tidligere innlegg på denne bloggen. Nå er ærfuglen fredet og det plukkes ikke lenger egg fra den. Men kanskje er den likevel like viktig som før? I hvert fall er den savnet når den ikke dukker opp der den pleier å være, og ikke minst: Man savner dens karakteristiske lyd, som beskrives slik hos Norsk Polarinstitutt i sin beskrivelse av ærfugl på Svalbard: «Låten til hannen er et dypt, hult og langtrukket «a-ooh-å» som kan høres på lang avstand. Hunnen har et kaklende «gakakak…». I teksten er det lagt inn en lydfil. På et nettsted for fuglelyder kan man også lytte til ærfugl-lyden.

Stadig færre ærfugl
I Porsanger fortelles det om store økologiske forandringer i fjordlandskapet. Stor nedgang i fiskebestander har vært et tema lokalt i hvert fall siden slutten av 1980-tallet, men nedgang i fuglebestander synes å være av nyere dato. Blant fugler som det ut fra lokale observasjoner har blitt stadig færre av, er ærfuglen. Fortsatt kan man se flokker av den, men det er på atskillig færre steder enn tidligere. I fjor høst fikk vi være med en kjentmann ut til en av holmene i Porsangerfjorden. «Ser dere hva som mangler her», spurte han. Og svarte selv: «Man ser ikke en eneste ærfugl.»

Det rapporteres om nedgang i ærfuglbestander fra mange områder, og media har hatt en rekke reportasjer om dette. For et par måneder siden hadde NRK Nordland en reportasje om dramatisk nedgang for bestanden av ærfugl i Saltstraumen og langs kysten for øvrig – en nedgang på hele  80 prosent de siste 40 årene, ifølge tall fra Norsk institutt for naturforskning, NINA. En rekke grunner oppgis, blant annet rovdyr og økende bestand av havørn. Norsk ornitologisk forening (NOF) melder om at ærfuglen «har problemer over store deler av utbredelsesområdet, og er globalt rødlistet. En rekke døde ærfugler er funnet i Sør-Norge de siste ukene helt avmagret. NOF krever at jakt på ærfugl stanses fra inneværende sesong, samtidig som vi må få klarhet i hvordan livsgrunnlaget til fuglene kan styrkes.» 

Ærfugl som del av et fjordlandskap og årets rytme
Ærfuglen hører til i landskap med store sesongvariasjoner både med hensyn til vær og tilstedeværende arter, og dermed også med hensyn til tilgjengelige ressurser for lokalbefolkningen. Skiftende årstider og ressursutnytting basert på hva hver årstid har å by på, utgjør en form for rytme for mennesker som gjør mye bruk av naturens goder, slik mange i Porsanger fortsatt gjør, og enda flere har gjort for ikke så veldig lenge siden. I denne rytmen inngår vær og vind, fugler og dyr, arbeid og andre gjøremål – eller praksiser som man gjerne sier i samfunnsfaglige sammenhenger – og ikke minst mat som kjennetegner de ulike årstidene. Årsrytmen har også mange lyder, og deriblant lyden av ærfugl. Når lyden og synet av ærfuglen blir borte – da er det «noe vesentlig som mangler», som Hartvig Johansen uttalte avslutningsvis i et intervju i et tidligere prosjekt – om da fisken forsvant fra fjorden.

Forandringer vekker minner og undring
Observasjoner av forandringer i landskapet kan utløse minner og refleksjoner om mennesker, hendelser og steder i landskapet. Antropologen Keith H. Basso forklarer hvordan observasjoner av forandringer på et sted vekker minner om stedet slik det var før forandringen skjedde. Eksempler som han bruker er at man legger merke til at et tre har falt ned, eller til et hus der det tidligere ikke har vært bebygd. Da minnes man stedet slik det var før, samtidig som man ser at noe er forandret. Dette gjør at stedet oppleves som forskjellig fra slik man er vant til å se det. Basso bemerker at slike prosesser vekker vår nysgjerrighet: Vi vil vite hva som har skjedd på stedet – herunder også hvem var involvert, og hvilke konsekvenser forandringen har eller kan få.

De økologiske forandringene som observeres i Porsangerfjorden, utgjør en kontrast mellom fjorden slik den var og slik den er nå – med andre ord mellom fortid og nåtid. Når man ikke lenger ser eller hører ærfuglen der man er vant til å observere den, undrer seg over hva som har skjedd - hvorfor den har blitt borte. Mange nevner vekst i bestander av ørn, rev og oter, og også at det er mindre mat i sjøen – mindre åte, småfisk og blåskjell, og dermed mindre mat for ærfugl og annen sjøfugl.

Å bry seg om ærfuglen
Mange er glad i ærfuglen, og vil beskytte den. Forholdet mellom ærfugl og mennesker i områder der man fortsatt tar vare på ærfuglens dun, ederdun, er kjent og forsket på. Fra Vega forteller forsker og antropolog Bente Sundsvold: «Man har blant annet laget reir til dem med tørket tang og bygd egne “hus” for å beskytte fuglen fra rovdyr. Ved å “oppvarte” fuglene på denne måten får man sikret seg finere dun, og fuglen føler seg trygg nok til å returnere – år etter år.» (UiT Norges arktiske universitet, 2012).

Også i områder der ærfuglen ikke lenger er til praktisk nytte, er det mange som vil beskytte den, og især når den har fått unger. Man vil hjelpe den med å finne ly, og man vil holde unna rev, ørn og andre predatorer. Det har man også gjort tidligere, som Anders Larsen skriver om fra Kvænangen i en velkjent bok om sjøsamer. Man prøvde å få ørna til å skamme seg. (Norsk tekst etter den samiske). 

Goaskin lea gazzaloddi. Dat váldá dávjá hávddačivggaid. Ovdalaš áiggi lávejedje mearrasámit heahppašit goaskima go vuohkádalai čuolastit hávddačivggaid. Sii čurvejedje: "Vuoi, heahpan! Ale boalddaš gaccaidat!" "Nu galgabehtet dii čurvet," neavvui muhtun boares áhkku, go goaskin háhpuhaddá hávddáčivggaid. Son ja eará mearrasámit jáhkke ahte olmmoš dan láhkái oažžu goaskima heahpanit.(Beaiveálgu-girjis.) (Návuonas)

«Ørnen er en rovfugl, den tar ofte ærfuglunger. Før i tiden pleide sjøsamene å skamme ut ørnen, når den truet med å slå kloen i ærfuglunger. De ropte: «Voi, skam deg. Brenn ikke klørne dine.» «Sådan skal I rope,» formante en gammel kone, «når ørnen vil angripe ærfuglunger.» Hun og andre sjøsamer trodde at en på den måte får ørnen til å skamme sig. (Kvænangen)

Det hadde vært interessant å vite mer om hvordan folk i dag prøver å beskytte ærfuglen og andre fugler, og hvordan man henvender seg til det eller de man oppfatter som trusler. Det ville være gode eksempler på en form for kommunikasjon mellom mennesker og fugler.

Om ordet e eller ea
Bokmålsordboka om ordet : "(samme opphav som ær) ærfuglhunn; jamfør efugl, ekall og ekonge". I min dialekt fra nordre Nord-Troms sier vi e eller ea om når vi snakker om ærfugl generelt. Muligens sier man ekall om hannfuglen. Det er dialektvariasjoner langs kysten, også innad i Porsanger. 

Foto: Jon Egil Nilsen 


Inspirasjon:

Henri Lefebvre, som skriver om  biologiske, psykologiske og sosiale rytmer i boka Rhythmanalysis. Space, time and everyday life (2004)
Keith H. Basso: Wisdom Sits in Places: Landscape and Language Among the Western Apache (1996)
Anders Larsen, fra boka «Mearrasámiid birra» - ja eará čállosat  «Om sjøsamene» og andre skrifter Ivar Bjørklund og Harald Gaski, doaim./red. 
Intervju og samtaler i sankingsprosjektet
Foredrag av Hartvig Johansen, Bente Sundsvold og Inger T. Pedersen om ærfugl-tradisjoner (Mearrasiida 2018 og 2019)
Sveinn Are Hanssen, NINA – om ærfugl i Norge.

Da skiene også var et framkomstmiddel
Hvordan kan epidemier forklares ifølge samisk trad...