Den blå åkeren?!

Dette innlegget er ment som en betraktning over temaet fiske sett fra en fjordfiskers øyne. Min karriere som fisker begynte sommeren 1978, og jeg har vært mer eller mindre kontinuerlig i yrket siden da. Har både erfaring fra trål/frysetrål, not, snurrevad og tradisjonelt kyst- og fjordfiske med passive redskaper på båt under 15 m.

Vi skal ikke stikke under stolen at utøvelse av yrkesfiske påvirker både fiskebestander og ellers det marine miljø i våre kyst- og havområder. Spesielt gjelder det den store kystflåten og havfiskeflåten som fisker med aktive redskaper. Derfor er innføringa av fjordlinjene som et vern av lokale stedegne bestander mot for hård beskatning fra den delen av kystflåten som driver med aktive redskaper kjærkommet. Dette vernet vil også styrke rekrutteringa til de vandrende torskestammene, siden det aller meste av gytinga skjer innafor disse fjordlinjene. Jeg er sikker på at slikt vern vil stabilisere bosetting og revitalisere den lokale fiskeriaktiviteten på sikt.

Men yrkesfiske er langt ifra det eneste som har stor innvirkning på ressursene i fjordene. Lokal forurensning som massiv utslipp av deponimasser, kjemikaler og næringssalter fra henholdsvis gruveindustri og oppdrettsnæring med påfølgende arealkonflikter og tap av fiskeområder påvirker fjordene i høy grad. Også nasjonale og regionale politiske/forvaltningsmessige vedtak har stor innvirkning på utnyttelsen av fiskeressursene i fjordene, og dermed også på bosettinga. Dette ser vi klarest med vedtaket om lukkinga av fiskeriene og innføring av fartøykvoter.    

Den store endringa i kyst- og fjordfiske begynte på åttitallet med lav ressurstilgang og selinvasjoner, spesielt på de relativt grunne fjordene øst om Sørøya/Hammerfest. Her vest var det «nesten» normale torskesesonger for de som var i stand til å fiske dypere enn 200 favn (370 m). Torsken vet intuitivt at den er trygg på den dybda.  Dette er noe jeg lærte av min bestefar. De hadde den samme erfaringa under selinvasjonene i mellomkrigstida. De eldre sa også at to «storkobba» fast inne på de grunne sidefjordene betydde svart hav. Det var vanlig helt til utpå syttitallet å drive aktiv jakt på disse individene. I tillegg til å være en trussel for utbytte i vårfiske, var de også en matressurs som ble fordelt på bygdefolket. Vårfiske lokalt har bestandig vært utrulig viktig for den minste flåten. Dette fisket utgjør som regel 2/3, eller mer, av fiskeriinntektene. Samtidig som nedbygginga av indre kyst- og fjordfiske foregikk på åtti- og nittitallet, ble det iverksatt en storstilt oppbygging av oppdrettsnæringa, pådrevet av statlig og lokal forvaltning.

I våre områder er dagens fjordfiske mest preget av store tap av fangstområder til fordel for oppdrettsnæringa. Den aller minste fiskeflåten er fullstendig presset ut av fiske på grunn av mangel på lønnsomme fiskefelt til erstatning for de tapte områdene. De beste oppdrettslokalitetene er også de beste fiske- og gyteområdene for vandrende torskestammer som kysttorsk og skrei. Erfaringa vår etter flere tiårs erfaring med fiskeoppdrett, er at de vandrende torskestammene endrer adferd. De gyter ikke mere på de fjordene det er oppdrettsvirksomhet, mens i fjorder som er uten fiskeoppdrett foregår gytinga som normalt. Denne gytinga er også gjenopptatt på oppdrettsfjorder som har ligget brakk i noen år, men straks oppdrettsvirksomheten var tilbake opphørte gytinga. Så det som begynte som et lite arealtap med en oppdrettslokalitet med en sikkerhetssone rundt, er endt opp med tap av hele fjorder i vårtorskefiske.

Min påstand er at torsken på gytevandring registrerer at det er en altfor stor biomasse i oppdrettsfjordene, så den velger derfor andre strategier for gytinga. Torsken vet også utmerket godt at laksen beiter hårdt på yngel hvis det er mulighet for det. Det store spørsmålet er hvor vellykka endret gyteatferd er, når vi ser hvor vanskelig det er å gjenoppbygge kysttorskebestanden. Gir endret gyteatferd mye større dødelighet enn om gyting foregår på de normale gytefeltene i fjordene?

Jeg påstår også er at den minste kystflåten og fjordflåten som fisker med passive redskaper og utnytter de naturlige sesongvariasjonene, er de som ivaretar den bærekraftige utnyttinga av den blå åkeren. Den industrialiserte oppdrettsvirksomheten i fjordene våre fremmer egentlig bare monokulturer på lik linje med det industrialiserte landbruket.

Fjordflåten har ikke noen EXIT strategi som muliggjør at tapte fiskeområder lokalt kan erstattes. Derfor er vi helt avhengig av at ressursene forvaltes bærekraftig på en slik måte at de ikke utarmes, men gir et stabilt høyt utbytte i generasjoner. Dette forutsetter at vi får beskyttelse av fiskeområdene våre og at «nye» næringer ikke fortrenger oss.

Foto: Benedicte Karlsen