Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Sommermølja med sløke

Sommermølja med sløke


Våren 1964 kjøpte jeg min første påhengsmotor. Det ble mange fine og lettvinte eggeturer den våren. 

Så kom St. Hans og da pleide stabbseien å sige innover fjorden, så også dette året. Så en finværsdag litt etter St. Hans oppdaget mor stabbseivøa på Navlugrunnen og foreslår at nå slipper vi alt det vi holder på med og starter etter seivøa i håp om at vi får fersk sei. Det hadde smakt, og særlig om seien enda hadde lever som var noenlunde feit. Da hadde dagen vært fullkommen. Etter kort tid var vi klar, hoppet i spissa, dro i snora og vips der var vi midt i seistimen. Det tok ikke lang tid før vi hadde sei nok til en god mølje. Levra var feit og uten kveis. Da foreslår mor at nå i dette fine været tar vi en tur til Elle Biret skoarru på Mámmal for å hente sløke, eller sløk som vi sier. Alt er sikkert ikke trena selv om vi er i slutten av juni. Og vi så gjorde. Etter en stund var vi ved Mámmal og begynte klatringen opp Elle Biret skoarru. Mye av sløken var trena, men etter litt leting fant vi et område hvor det hadde vært snø langt utover våren så her var sløken passe moden. Da vi hadde skjært en passelig dunge, reipa vi et tau rundt sløkdungen og aka oss ned gjennom kløfta til båten. Her ble det smaking av sløken, og alle var enige om at det smakte sommer og at det kom til å bli et fortreffelig måltid. Fersk stabbsei, lever og sløk det er helt fortreffelig. Sløken gir levra en ekstra god smak, samtidig som den hindrer den litt ubehagelige leverrapingen.

Etter hvert er seien og levra kokt, og gryta med sommerens delikatesser helles utover en stor flat stein hvorfra alle forsyner seg. Årets første seikalas i fjæra på Jonsnes er i gang. Sånne måltider gjør noe med dem som deltar. Det styrker familiebåndene og gir evige gode minner. Alle er enige i at nå er det sommer i Porsanger og på Jonsnes. Latter og prat går om hverandre og alle er glade. Humøret stiger ytterlige når det kommer en stim med sjøørret og røye vakende langs land på tur ut fjorden for å feite seg opp. I morgen kan det bli fersk sjøørret til middag. Godt fornøyd og mett reiser vi oss og overlater oppvasken til måsen. Dette ble etter hvert en årlig tradisjon som vi på Jonsnes så fram til fra tidlig i mai. Og det varte helt til seien, ja også småseien ble borte fra Porsanger i 1980-årene. Nå er det bare minner som dukker opp av og til når jeg sitter på høggstabben og tygger på en bit tørrfisk med en klatt godt smør på og ser utover en fisketom fjord som har gitt meg så mange gode minner og måltider. Monn om jeg noen gang får oppleve et sånt fjærakalas igjen her på Jonsnes.


Sei uten strek1


Tegning av sløke er hentet fra Naturhistorisk museums nettside. Tegner: Dagny Tande Lid. 
Tegning av sei er hentet fra Wikipedia.

Sløke hører til kvannslekta i skjermplantefamilien. Benevnelsen sløke brukes også om kvann i noen områder, og trolig også omvendt. Skjermplantefamilien har også giftige planter, så det kreves god kunnskap for å bruke plantene fra denne familien som matplanter.

Kvann – “sjøsamenes lystemat”
Den livgivende og herlige mølja