Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Kvann – “sjøsamenes lystemat”

Kvann – “sjøsamenes lystemat”


Hartvig Johansens blogginnlegg "sommermølja og sløke" inspirerte meg til å finne ut mer om sløke. Jeg oppdaget da at ordene sløke og kvann brukes på litt forskjellige måter. Dette, og forskjellige benevnelser på norsk og samisk for disse to beslektede plantene (som ofte går under samme navn), skal jeg komme tilbake til i et seinere innlegg. Da skal jeg også komme nærmere inn på den allsidige bruken av disse plantene. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om kvann – og sløke – som matplante.

"Lystemat" og "nyttemat"
“Kvann er også sjøsamenes lystemat”, skriver Anders Larsen (1950:19). Den dyppet de i tran når de spiste. Leem (1767:127) forklarer at samene skrelte det ytterste skallet av kvann og spiste den innerste delen, vanligvis rå. Enkelte ganger grillet de den på glør, andre ganger kokte de den i melk. Kvann ble brukt om våren før den ble trenet, vanligvis før jonsok. Kvann kunne også kokes i myse. Schefferus (1956:249) skriver på 1600-tallet at når man først hadde laget ost, anvendte man ostemysen til å koke kvann i. Man brukte kvann der blomsten hadde begynt å vokse, skar av blomsten og brukte stilken. De kokte det en hel dag til blandingen ble blodrød. Kvannplantens blader ble brukt som salat.” (Fra kalender 2009, Sjøsamisk kompetansesenter).

Vi ser altså at kvann har vært brukt på mange forskjellige måter. Det gjelder også sløke. Hartvig Johansen fra Porsanger skriver om sløke til seimølja, en tradisjon som er kjent også i andre områder. Mette Olsen skriver på Facebook (som kommentar til Johansens blogg-innlegg): “Kenneths mamma har fortalt om bruk av sløka (eller va det kvann?) til seimølja.” Kennets mamma (90) er fra Sørhamn på Rolvsøy. Aud-Kirsti Pedersen skriver: “Eg har hørt fortelt at sløyka (som vi seier på yttersida av Kvaløya ved Tromsø) er godt til seimølja. Ein kan ause leverfeitt i stilken og bite den i seg, og ein kan klippe opp stilken over møljemåltidet. Eg har aldri smakt det sjølv, men eg er viss på at dette er ein god smakskombinasjon. Eg trur dette med sløyke og seimølje er omtalt i ei ordsamling frå Lyngen nedteikna av ein prest med namnet Gotaas. Ordsamlinga er frå 1812 (eller var det eit anna år tidleg på 1800-talet). Gotaas omtalar i alle fall at ein kan ete krøkebær til seimølja, og det har eg prøvd. Det er veldig godt. Krøkebæra har litt syre og lett sødme og passar godt til det salte/feite - det lettar måltidet.”

Sløke og/eller kvann har også blitt brukt til laks. Britt Rajala skriver i sin Facebook-kommentar: “Jeg vet ikke hvilken variant vi brukte, om det var sløke eller kvann, men den må tas før den blomstrer, da blir den trenet. Mine foreldre fortalte at de spiste det sammen med spekelaks. I Polmak/Tana.”

På det svenske nettstedet Den virtuelle floran opplyses det at fjellkvann tidligere var en viktig del av samenes kosthold, og at “Linné skriver under sin lappländska resa att den användes både färsk eller inlagd i renmjölk.” 

Kvann har som nevnt blitt omtalt som “sjøsamenes lystemat” (“mearrasamiid hapmoborramušat”). Det gjaldt trolig sløke også. Margit Mathiesen skriver på Facebook i en kommentar til Johansens innlegg: “Kan brukes til det meste og hjelper mot det meste..... Skrekkblanda fryd med stjælt sukker på i fjøra i Mårøyfjord.” Og Beate Bursta tilføyer: “Min tante på 83 sier det var deres godteri da hun vokste opp på Finnmarkskysten... I min familie har vi bare tatt den bar, dvs. skrelt det ytterste laget og spist den uten følge av noe annet.”

Einar Eyþórsson viser i sin kommentar på Facebook til boka "Fiske, fangst og tradisjonell kunnskap i indre Varanger" (2010). I kapitlet om pomorhandelen forteller Anders Per Noste fra Buvrnjárga/Máhkirjohka at småbåtfiskerne fisket til russerne, og at det under sommerfisket kunne hende at de fikk lyst på grønnsaker. "Da kunne de tømme en båt og sende denne med et mannskap over til Ánnáidsullot/Henøyene som i dag ligger på russusk side, for å hente kvann. Der samlet de store mengder kvann til båten var søkklasta. Så dro de tilbake over Varangerfjorden til Ekkerøy og fordelte kvanna mellom de ulike båtlag som var med på "prosjektet". Kvanna spiste de rå, de rensket bare av skallet. Folk hadde behov for grønnsaker, derfor tok de turen ut til øyene. Ekspedisjonene ut til Ánnáidsullot foregikk vanligvis en stund etter sankthans." (S. 17). 

Slike ekspedisjoner har trolig hatt god helsemessig effekt. I Store norske leksikon sin beskrivelse av kvann nevnes at de unge fruktene og småbladene på planten inneholder en betydelig mengde vitamin C (hhv. ca. 100 og ca. 55 mg/100 g ifølge eldre litteratur, mens stilkene inneholder ca. 10 mg/100 g), og planten kan ha hatt en viktig funksjon for å forebygge skjørbuk i befolkninger som hadde dårlig tilgang på C-vitaminrike matvarer, f.eks. samene, og inuitene på Grønland. 

Kunnskap er nødvendig og nyttig
På nettsida til Tydal kommune i Sør-Trøndelag som har kvann som sin kommuneblomst, kan man lese en viktig påminning: “Kvann kan lett forveksles med andre, giftige skjermplanter, og bør derfor ikke plukkes hvis man ikke er helt sikker. Enkelte kan få kontaktallergi ved berøring og kan få store, væskefylte blemmer og utslett. Olje fra rota gjør huden lysfølsom, og får du saft eller olje fra kvann på huden, bør den tildekkes. I sollys vil du ellers få et rødt og hissig utslett.”

Påminning om varsomhet er også en påminning om at det er viktig å synliggjøre lokal/tradisjonell kunnskap om våre nytteplanter. Slik kunnskap kan brukes på nye måter, slik Siss Heidi Hansen gjør når hun byr på rabarbra- og fjellkvannsyltetøy fra sin bedrift Arktiske delikatesser på Rolvsøy i Vest-Finnmark: “Et litt syrlig syltetøy smakssatt med fjellkvann. Passer ypperlig til vafler sammen med for eksempel creme fraiche.” Man kan la seg friste, ikke sant?

Foto: Wikipedia, presentasjon av kvann

Kamp om kystarealene
Sommermølja med sløke