Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Kamp om kystarealene

Kamp om kystarealene


Dersom oppdrettsnæringa får viljen sin, kan kystfiske være historie om kort tid. Må drastiske aksjoner til?

27. mai viste Nordnytt til nok en konflikt med lakseoppdrettsnæringa i søkelyset. En fritidsfisker fra Harstad, Rolf Solsvik, og en statsråd fra byen, Elisabeth Aspaker, ble intervjuet. Innslaget var et talende eksempel på motsetningene mellom næringa og kystfolket. Stadig minner stadsråden om økonomisk suksess; i 2013 eksporterte Norge for 42 mrd. kroner i laks og sjøørret og tallene peker mot himmelen.

  Gjennombruddet for næringa kom på 1970-tallet. Mange så for seg gyldne tider, ikke minst i utsatte kyst- og fjordstrøk. Vi fikk lokale oppdrettsbaroner som forstod å vise fram velstanden. Med utgivelsen av Norges fiskeri- og kysthistorie i fjor fikk vi i bind V Norsk havbruksnærings historie med den talende tittelen Over den leiken ville han rå. Der det er store penger, rykker også finansinteressene inn slik at lokale aktører som tidlig etablerte seg har solgt seg ut og er blitt tilskuere med penger på bok. Tilskuere er også kystbefolkninga og fiskerne som snart så ulempene, ikke minst forsøplinga av fjordbassengene. Myndighetene var da som nå interessert i dansen rundt gullkalven og så på slutten av 1980-tallet gjennom fingrene at "oppdrettere dumpet død fisk og avfall uten tillatelse". Fiskesjukdommer og rømt oppdrettslaks var alt i 1989 et stort problem. I årene 1988-92 lå tallet på rømte fisk gjennomsnittlig på 1,6 mill. fisk per år, i følge bind V (s. 211).

  Sammenbrudd for oppdrettsnæringa kan komme om sjøarealene blir forsøplet og forgiftet. Det er firma langt utenfor landsdelen som står for eierskapet, f.eks. Grieg Seafood i Bergen og Marine Harvest i Oslo, med "rømlingen" John Frediksen på Kypros som eier. Oppdrettsmerdene vil bli salgsobjekt og solgt videre, slik det skjedde sist oktober da statsselskapet Cermaq ble solgt til Misubishi Corporation for fem milliarder kroner. Vil selskapet med base i Tokyo bekymre seg over forsøplinga av norske fjordbasseng?

  Rolf Solsvik fortalte om hvordan det store antallet lakseanlegg har ødelagt for fjord- og fritidsfiske. Det er særlig områdene ved Sandsøy-Tjøtta som opptar ham. Her har han fisker i 30 år. Et kjennetegn ved en del aktører i næringa er at de tar seg til rette. Et selskap fikk midlertidig opphold på ett år, men valgte å bli uten at myndighetene grep inn.

  Fiskeriministeren forsvarte nyetableringen av oppdrettsanlegg med "ny næringsvirksomhet og arbeidsplasser". Åtte anlegg er etablert i området, men ingen av dem er hjemmehørende i Harstad. Mens selskap utenfra håver inn 700 millioner kroner, får lokalbefolkninga nøye seg med et fåtall arbeidsplasser. Etter NRK-innslaget forteller Solsvik om døde fjorder. Fisk som har stått nær merdene er full av pellets, lukter ille og minner om gjørme. Gyteplassene for lokale torsk- og sildestammer er ødelagt. Oppdrettsaktørene fortsetter med signal om at sju nye anlegg skal etableres. Fiskeriministeren tar situasjonen "på alvor" og lover nok en gang en bærekraftig næring.

  Historien fra Harstad er langtfra enestående. Selskapene tar seg også til rette uten at myndigheter griper inn. Finnmarksposten fortalte 13/5-2015 om Grieg Seafood (GS): "Uten at de (grunneierne) har fått informasjon, er ankerkjettinger til oppdrettsanlegget festet til store deler av strandsonen på Sarnes". Selskapet har foretatt disse operasjonene om natta. Etter at dette er påtalt, innrømmer selskapet at det har vært "for dårlig kommunikasjon med grunn- og hytteeierne (...) Dette beklager vi på det sterkeste. Vi lover bedring" lyder svaret.

  Det Bergen-baserte selskapet er et eksempel på nykolonialisme i Finnmark. De har siden tusenårsskiftet holdt til i Lafjord i kommunen. Fritidsfiskere forteller om sei som ser ut som vanskapninger og stinker som kloakk. Yrkesfiskere hevder at fjorden er ødelagt, og at de har tapt store penger.

  I Altafjorden har selskapet vært i søkelyset i forbindelse med rømming av titusenvis av oppdrettslaks. Dette er til stor skade for villaksen i Alta-vassdraget der også Kongen kan nyte gleden av å lande villaks. Hva sier monarken hvis oppdrettslaks biter på? De som forsvarer lakseinteressene i Altaelva, er både forbannet og fortvilte. Alta kommune har lagt til rette for bl.a. Grieg Seafood. I bind V (s. 406) kan du lese: "Misforholdet mellom verdiskaping og ringvirkninger ble effektivt illustrert av Alta-ordføreren på en konferanse i 2013, hvor hun påviste at av verdiskapingen i Alta-fjorden på ca. 300 millioner kroner ble bare 6 millioner lagt igjen i form av tjenester, skatter og avgifter, hvorav kr. 201 000 i eiendomsavgift".

  400 millioner laks står i dag innestengt i merdene langs kysten. Av et Ekko-program sendt 31/5 fikk vi vite at en del av anleggene er rene "lusfabrikker". Når rømt luse-laks rømmer og tar seg opp i elvene, blir villaksen hardt rammet. 25 lakselever er i dag stengt, også på grunn av rotenon, brukt til behandling av lakseparasitt, Gyrodactylus salaris. I bekjempelsen av lakselusa blir det benyttet 31 000 tonn etsende hydrogenperoksyd som har ødeleggende effekt på annet maritimt liv.

  Fiskeriministeren forsikrer om at situasjonen i merdene er under kontroll, men at det fins "utfordringer". Hun har nylig lagt fram Meld.St. 16 (2014-2015) med den kryptiske og optimistiske tittelen "Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk ørret- og lakseoppdrett". Her blir det slått på stortromma; eksporten har økt fra 4000 tonn i 1980 til 1,2 millioner tonn i 2014. Næringa er størst hva gjelder eksportverdi etter petroleum. Etter å ha skumlest meldinga er det vanskelig å se hva som direkte blir lagt igjen i kystkommunene. Men det blir vist til fantastiske muligheter. Laksenæringa får penger til å finansiere forskning som viser mulig suksess. Av rapporten Verdiskapning basert på produktivt hav i 2050 går det fram at produksjonen i 2050 kan gå fra 34 milliarder kroner i 2010 til 238 mrd. kr. i 2050.

  Oppdrettslaksen langs kysten etterlater avføring som svarer til 12 millioner mennesker. Are Kvistad som var kommunikasjonsdirektør for FHL (Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening), har nå stillingen for Sjømat Norge. Representerer han hele sjømatnæringa? Han har gang på gang avvist historier fra godtfolk om forsøplinga av havbotn, uspiselig villfisk som beiter nær merdene og fjortorsk og sei som rømmer fjorder og sund. Han deltok også i "Ekko". Han og fiskeriministeren framstod som perlevenner.

  Straks Kvistad møter kritikk fra fjordfolket, roper han på dokumentasjon. Dette fins det store mengder av i dagspressen, f.eks. FiskeribladetFiskaren, i bind V, i Kampen om plass på kysten (Universitetsforlaget 2012) som Bjørn Hersoug og Jahn Petter Johansen redigerte og som tar opp arealbruk og respekt for lokal økonomi: "...hvis kommunene ikke vil, ja så skal de -  underforstått, kommunen kan tvinges til å legge ut flere eller større arealer til oppdrett".(s. 274)

  Kommunene har sett seg nødt til å organisere seg. Det startet i 2009 innenfor rammen av Kommunenes Sentralforbund (KS). Nettverket av kyst- og fjordkommuner (NFKK) fikk alt i 2013 53 medlemmer med mål å sikre seg store inntekter gjennom arealavgift eller produksjonsavgift. Selskap som får operere enten det nå er i Nordkapp, Alta eller Nordreisa, skal pålegges å betale skatt.

  Kampen om kystarealene vil hardne til framover. Store finansinteresser er villige til å skaffe seg såvel jord- som sjøareal for å produsere mat. Kina kjøper land i Afrika. Japan og Mitsubishi er alt på veg til Norge. Tro om GS vil si nei dersom en kinesisk gigant legger noen ekstra milliarder på bordet? Staten, blåblå eller rødgrønn, vil slippe til utenlandske aktører som eiere av norsk areal.

  Kommunene blir svake partnere med mindre staten står på deres side. Ordfører Kjetil Hestad (A) i Tysnes er en av de som har frontet kravet om arealavgift på vegne av NFKK, og sågar har truet med oppdrettsboikott. Spørsmålet er senere tatt opp i Stortinget av Geir Pollestad fra SP. I revidert nasjonalbudsjett som nylig ble lagt fram, avviser regjeringen slik avgift. NRK Nordland meldte 3/6-2015 om skuffelse i NFKK. Da Kontali Analyse AS på vegne av de 57 kommunene foretok en analyse for 2006-2010, kom de til at næringens samlede resultat var 23,7 mrd. kroner. En avgift på skotsk nivå (17 øre per kilo) ville ha gitt kommunene 640 mill. kroner. Selskapene avviste kravet, men kunne samtidig sikre aksjonærene 6300 mill. kroner i utbytte. Bare for siste året ville kommunene kunne tatt inn sårt trengte 230-240 mill. kroner. Statsråd Aspaker avviser dette slik: "Oppdrett er ingen melkeku man bare kan legge nye avgifter på og håpe på at det går bra". (NTB/NRK Nordland 3/6-2015).

  Kampen om kystarealene vil nok bli skjerpet. 15 000 arbeidsplasser i oljeindustrien er alt gått tapt. Investor Jens Ulltveit Moe anslo i NRK/TV 3/6 at Norge vil tape 100 000 arbeidsplasser i petroleumsindustrien de neste ti årene. Omstilling må til. De som blir ledige, vil ha høy kompetanse og kunne arbeide innen oppdrettsnæringa. Presset vil øke på kystarealene med sikte på oppdrett. Statsråden har sett for seg en fem-dobling, men stortingsmann Frank Bakke-Jensen(H) fra Finnmark tar hardere i, ti-dobling!

  Tradisjonelt kyst- og fjordfiske kan være historie om få år. Men noen få med base i storbyer vil ha tjent stinkende penger. Med Trollfjord-slaget av 1890 og Mehamn-opprøret av 1904 i minnet, lyder spørsmålet: Må så drastiske aksjoner til for at innbyggerene skal få kontroll med kystressursene?


Eggeturer på 1950-tallet
Kvann – “sjøsamenes lystemat”