2. Natur- og kulturkunnskap til hjelp Av Véronique K. Simon Nielsen, ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU), landskapsforsker og billedkunstner. Denne teksten er den andre i bloggserien «Landskapsfortellinger fra Porsanger» og den presenterer min egen tolkning av 13 intervjuer med lokalbefolkningen i Porsanger. De fleste intervjuene ble gjennomført av Svanhild Andersen og overført til tekst av henne og andre ved Mearrasiida i perioden 2019-2021. Informantenes ekte navn er ikke oppgitt i teksten for å sikre at anonymiteten deres er ivaretatt. ØKOSORG – «Havbunnen må jo være dau». Påstanden fra Kristian (60 år) treffer meg hardt. Endringer som mennesker har vært vitne til, opplevd eller forestilt seg, i de siste årtier i Porsanger – det vil si samfunnsmessige, miljømessige, og p...
Meronbloggen
Av Véronique K. Simon Nielsen, ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU), landskapsforsker og billedkunstner Hvert landskap forteller en flerstemt historie om hvordan naturen, mennesker og klima har påvirket hverandre gjennom tiden. Den historien synliggjøres gjennom landskapsformer, et mangfold av planter og dyr, og gjennom gjenstander som mennesker omgir seg med; men også gjennom lokale tradisjoner, praksiser og identiteten til et folk. I forskningsprosjektet FOODCOAST[1], der Porsanger er et av flere studieområder, var målet å få mer innblikk i hva som betraktes som viktige spor etter stedets historie og kultur, og hvordan disse er ivaretatt og formidlet. Prosjektet omfattet også hvordan den kunnskapen kan brukes til å minske miljøskader som følge av klima- og samfunnsendringe...
Solveig Joks, Sámi allaskuvla “Goaskin lea gazzaloddi. Dat váldá dávjá hávddačivggaid. Ovdalašáiggi lávejedje mearrasámit heahppášit goaskima go vuohkádalai čuolastit hávddačivggaid. Sii čurvejedje: "Vuoi, heahpan! Ale boalddaš gaccaidat!” “Nu galgabehtet dii čurvet,” neavvui muhtun boares áhkku, go goaskin háhpohaddá hávddačivggaid“ (Anders Larsen 2014: 187). Goaskin váldá hávddačivggaid čálii Anders Larsen, gii lei riegádan 1870 Luovttas, Návuonas. Dalle ledje goansttat dasa mo baldit goaskima. Odne olbmot Porsáŋggus maiddái ságastallet mo gavdnjet goaskima birgehan dihtii hávddaid mat dál leat jávkagoahtán. “Fuglan Veit” dutkanprošeakta doalai bargobáji Rávttošnjárggas miessemánus. Dán dutkanprošeavtta ulbmil lea earret eará oažžut dieđuid, máhtuid ja fuomášumiid mearralottiid birra. Me...
Sammen med Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter har vi høsten 2021 startet et spennende prosjekt sammen, nemlig å bygge hus til ea. Sjøfuglbestanden er i alarmerende nedgang langs kysten, og hva kan vi som mennesker gjøre for å tilrettelegge litt bedre for fuglene? Vi forer småfugler med solsikkefrø og meiseboller, vi lager fuglehus og vi bygger måse og tjeldkasser. Men hva gjør vi for den som har hatt mest nedgang i fjorden vår, nemlig ea? Kan man ikke bygge hus til de også? Bakgrunnen for at vi sammen med Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter bygger hus til ea er at vi er med i et prosjekt som heter FUGLAN VEIT. Prosjektet har som mål å skape ny kunnskap og oppmerksomhet om sjøfugl som en del av kystkulturen. Vi som er med i prosjektet ser behov for nye allianser i forvaltning og omsorg a...
Svanhild Andersen, Mearrasiida Et forskningsprosjekt om sanking der Mearrasiida er en av de lokale samarbeidspartnerne, er i ferd med å avsluttes. Hovedmålet med prosjektet er å synliggjøre kunnskaper om sanking av multer og egg i kystsamiske områder. I intervju om sanking med sikte på å få innsikt i lokalbefolkningas kunnskap, kommer også verdier knyttet til denne form for høsting av naturens goder tydelig fram. Det finnes mange definisjoner av verdier. I dagligspråk forstås verdi gjerne som økonomisk verdi, i form for eksempel prisen på en vare. I faglitteratur der verdi-begrepet nevnes, skiller man gjerne mellom konkrete verdier, som i denne sammenheng ville være multebæra og eggene, og prinsipper eller holdninger som handler om det som er viktig og betydningsfull...
Steinar Nilsen, Mearrasiida Prøv å tenke over hvilken betydning bærplukking og annen sanking har i dagens samfunn. Jeg vil hevde at det ikke er en selvfølge at slike praksiser verdsettes og bevares som før. Det foregår mange former for utbygging eller utnytting av våre områder, og sanking kommer ofte tapende ut. Måten vi forstår og uttrykker ting språklig, kan ha betydning for verdsettingen. Forskjellige måter å snakke om verdier i landskapet på, kan komme av at man har forskjellige utgangspunkt. Ikke alle ord lar seg lett oversette fra et språk til et annet, for ord kan være knyttet til forskjellige måter å tenke på, og ordene må forstås i den sammenhengen de lever i. Norsk forvaltningsspråk og kategorisering I norsk forvaltningsspråk kan man se at det er brukt ord som fattigmy...
Solveig Joks; Sámi allaskuvla Mii leat Stuorrajátká sullos, mun, Steinar Nilsen, Lásse-Piera-Siivvara Hartvig ja su nieida, Iŋgá Elisa Påve Idivuoma. Stuorra Játká iežas čábbodagain váldá min bures vuostá. Lea geassemánu vuosttas beaivi, giđđa áibmu ja ii oktage muohtadielku oidno šat. Mii leat vuolgán moniid čoaggit, ja boahtit gáddái Fálástagas. Hartvig Birkely árvala ahte sátni vuolgá vearbbas “fállat”. Ii livččii nu imaš jus dan dahká, go doppe leat valljodagat maid olbmot leat viežžan áiggiid čađa. Sáhtášii govahallat ahte sullo fállá olbmuide iežas valljodagaid. Sullot Porsáŋgguvuonas leat don doloža rájes leamaš dehálaš birgenguovllut mearrasápmelaččaide. Doppe leat leamaš fuođđarat, nugo suoidni, debbot, dakŋasat, jeahkálat, monit ja uvjjat (Birkely 2011). Su...
Sist sommer kunne man lese følgende på Facebook: «I mårra, onsdag 22. juni drar vi på fjæratur i Sandvik. Vi plukker litt tang, tare og snegler.» Turen var arrangert av Porsanger og omegn sopp- og nyttevekstforening. Den turen ville jeg gjerne være med på, ut fra en generell interesse for lokal mat. Dessuten deltar Mearrasiida som lokal samarbeidspartner i FOODCOAST, et forskningsprosjekt der lokal matpoduksjon er et sentralt tema. NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) er ansvarlig for prosjektets Porsanger-del, som har det sjøsamiske samfunnet og deres tradisjoner i fokus.Mona Henriksen var guide og veileder, og også sjefskokk på sopp- og nytteforeningens arrangement. Barndomsminner I min barndom var fjæra en kjær lekeplass på mitt hjemsted i Nord-Troms, so...
17. mai var en obligatorisk eggeturdag. Det var bestemt tidlig på våren at da skulle vi ro med 17. mai-flagget i forstavnen. Tidligere år hadde vi alltid hatt flagget i akterstavnen, men i år skulle flagget festes i forstavnen, for akterut skulle det henge en Kjapp påhengsmotor. Vi var en fast guttegjeng på tre-fire i cirka samme alder som etter hvert hadde bedrevet dette i noen år, først med fedrene våre, og nå etter hvert bare vi guttan. Nå var vi ganske godt kjent i Porsangerfjords flotte skjærgård.Vi som «rodde» i lag måtte være ganske betrodd, siden vi fikk låne en så dyrebar gjenstand som en spissbåt var, og i år skulle vi også få låne en ny innkjøpt påhengsmotor. Det var veldig spesielt, for det var bare noen få som hadde et slikt teknisk vidunder i Porsanger. Det var en Kjapp 2,5 h...
Tidlig på 1950.tallet var det to fedre med hver sin sønn som drev juksafiske i område Kolvik-Reinøya (Vassa). Guttan var sjølholdere og det var 3-4 års aldersforskjell på dem. Hver dag når de kommer inn til Kolvik for å levere, så har den eldste karen noen kilo mer. Dette var ergerlig syntes den yngste, og han lurte på hvordan han kunne klare å få mere fisk enn den eldre kompisen. Så en dag ser han en reservepilk. Dette var før nylontiden. Man brukte haresnarestreng som fortom mellom jernstein og pilken, og man måtte ikke få kank på strengen for da røk den. Gutten øynet her at han hadde muligheten; han kunne huke på en pilk til på juksa. Dette foreslår han til faren, som blankt avslår. Dagen etter er sønnen på’n igjen, men avslag igjen. Men nå er sønnen mer pågående, og argumen...
En grytidlig morgen på Jonsnes. Klokka har just passert 5 om morgenen, solen er allerede høyt på himmelen og de siste sneflekkene på jorda rundt huset tiner så man kan se at de blir mindre og mindre for hver kaffeslurk jeg tar. Men nå er det tjelden som har mitt fokus. Kalenderen viser bare 29. april. Tjelden kom hit til Jonsnesfjæra den 27. mars. De har nå hatt en måned på å spise seg opp etter den lange turen fra overvintringstedet. Den lange flyturen har sikkert har tatt på. Det hadde vært interessant å vite hvor just Jonsnes-tjelden har overvintret. Tyskland, Holland eller syd i Norge noensteds? Men nå er de i full gang med å forberede egglegging. Kassene på stolpene i fjæra har vært hyppig besøkt i de siste dagene av yndlingsfuglene mine. Nå ser det ut til at de er i ferd med st...
Jeg ble etter hvert kjent med nabojenta som bodde et stykke vei fra oss. Faren hennes hadde en stor dunge med «hesteskjell». Han hadde nok «ploga» dem for å bruke muskelen til å egne lina med, men han hadde ikke bruk for selve skjellet, så vi kunne forsyne oss av den dungen som var der ved gjerdet. Men her var det jo bare en sort, så vi måtte nok ty til fjæra for å få en komplett buskap til fjøset vårt som vi hadde anlagt på en tørr plass like ved fiskehjellen. Hun bodde et stykke fra fjæra så det var høveligere hjemme hos meg, for vi bodde helt nede ved sjøen. Fjæra hadde jeg etter hvert gjort meg godt kjent med, og visste hvor jeg kunne finne de andre skjellene. De aller fleste hadde navn, men det var et skjell jeg lenge lurte på – hvorfor den het rein – nå i ettertid har jeg s...
Mearrasiida sin uttalelse til forslag til kommuneplanens arealdel (heretter omtalt som arealplanen). Vi kommenterer vi følgende tema: Bosetningsmønster, hyttebygging, industriområder og arbeidsplasser, natur og landskap og samisk barnehage. Tekst i kursiv er utdrag fra arealplanen. Bosetningsmønster Arealplanen skriver blant annet dette om bosetningsmønster, og områder med høy andel av samisk og kvensk befolkning: -Styrke Lakselv som knutepunkt med økt tilgjengelighet og fokus på god byggeskikk. -Samtidig åpne og støtte opp om levende bygdene utenfor Lakselv med økt næringsgrunnlag for fastboende knyttet til økt fritidsbebyggelse og reiseliv som tillegg til primærnæring. -Med hensyn til føringer for arealbruken i Porsanger (unntatt reindrift) vurderes føringer for opprettholdelse av ...
I Porsanger har det tidligere vært opp til fem fiskemottak. De fleste er jo borte i dag. Mottaket i Smørfjord ble etablert tidlig på 1960-tallet og er det eneste av mottakene som ble etablert i 60-70 årene som er i drift i dag. Man kan vel si at det har vært flinke drivere av anlegget, som greide å holde det gående i mange magre år på slutten av 1980-tallet. Mottaket I Smørfjord er det eneste anlegget i Porsanger som ble etablert i 60-70 årene som kjøper alle fiskeslag som det driftes etter i dag. Jeg vet jo at vi har krabbemottak andre steder i fjorden. Jeg er usikker på om deler av det politiske miljøet i Porsanger skjønner hvor viktig det er. I dag landes det hvitfisk og krabbe ved anlegget for mange ti-talls millioner kroner. I tillegg ønsker eierne av mottaket å bygge ny fabrikk. Alt ...
Mang en Porsangergutt har gjort sitt yrkesvalg ombord i spissa, og er blitt fisker. Det var ganske vanlig på tidlig 1950-tallet at ungguttan rodde fiske i lag med slektninger eller brødre. Hengte torsken på farens hjell til tørking, for sent på høsten kom det en litt større båt fra Honningsvåg for å kjøpe opp tørrfisk i fjorhollan rundt i Finnmark. Jeg tror oppkjøperen het Tokle. Stor var begeistringen rundt i støan og naustan når Tokle kom, for nå ble det peng i en slunken pung. Men stort sett ble fangsten levert hos de lokale fiskekjøperne, Kolvik, Børselv eller Sandvik. Det å få pengan rett i handa inspirerte til mer innsats. Her var spissa helt suveren som fiskebåt for ungguttan. Lett å ro, og kunne tåle opp mot 350–400 kg. Noen av spissene var også utrustet med et lite seil, kalt treh...
Sånn litt utpå senvinteren var det på tide å måke fram spissa fra sneskavlen, der den hadde ligget hvelvet og surret for at vinterstormene skulle la den ligge i ro. Men det skulle fortsatt ligge litt sne over hele båten for at vårsola ikke skulle ”rive” båtbordene, det vil si at bordene ikke skulle sprekke. Så i slutten av april skulle spissa snues. Nå skulle den skrapes, og eventuelle skader skulle fikses. Kanskje måtte stråkjølen (slitekjølen) skiftes, eller årene måtte skautes for å unngå at de skulle slites, men også for at det skulle være lettere å ro. Skautene skulle også holde årene i riktig helling slik at ro-karen ikke trengte å passe på årenes skråstilling. Var årene skauta slik at de skrådde for mye, ville de gå for dypt, og det ble tungt å ro. Like ille var det om skautene var ...
Jeg kunne ha tilføyd som f…, men da hadde det vært Ari Behn sin tittel. Derfor bare: TRIST. Jeg blir så trist til sinns når det er blikk stille på fjorden. Nå har det vært DAU stilla i mange daga – og da kommer elendigheta til syne. På alle de kvadrat-kilometerne av fjorden som jeg kan se fra mitt stuevindu er det ikke et vak å se, ikke noe som kan antyde et dette er en fjord som i sin tid var et rikholdig spiskammer for alle oss som bodde langs fjorden. På denne tiden var det sjøørreten og sjørøya som vi kunne meske oss med, så kom laksen og på slutten av juni var det tid for småsei og stabbsei, og litt senere kom også storseien. Hvorfor skal jeg egentlig rippe opp i det … Måtte tørke noen tårer som dryppet ned i tastaturet. Nå flyr det en og annen måke forbi, men det er ingent...
Ea og ekallen er vel den nordnorske kystens favorittfugler, godt kjent og hjerte-nær hos alle kystens beboere. Man blir nesten mør i hjerterota når man om våren ser ærfuglene på fjorden. I slutten av april er ea feitest, for ho forbereder seg til egglegging og flere ukers ruging, uten mat. Derfor var det viktig at ho fikk matfred før ho går på reiret for å ruge. Ekallen holder et årvåkent blikk med omgivelsene og eventuelle fiender som for eksempel ørn, så ea skal få spise i fred for å fylle opp fettlagrene før ruginga tar til. I Porsanger var ea og ekallen fugler som vekket gode følelser hos folk flest. Det lå vår i lufta når ærfugl-flokkan begynte å komme inn i indre deler av fjorden. Og da fikk man snart var en kjærkommen avveksling til kobbekjøttet som nå var begynt å harskne i saltlak...
Hvor kan man finne samiske spesialord som har med seiling å gjøre, og fins det egentlig noe særlig om dette? Det er spørsmål som mange sikkert lurer på. Mye kunnskap er knyttet til båten, som levende tradisjon. Man har for eksempel med seg en mengde oppsamlet kunnskap om vær, vind og sjø når man er i båten. Sjøsamisk kompetansesenter vil med et båt-terminologiprosjekt bidra til at kunnskapen holdes levende, ved å samle kunnskap som ligger i ord og uttrykk.
Dagens levende kunnskap er mye knyttet til motorbåter. Vi ønsker imidlertid også å dokumentere gammel seilingskunnskap, blant annet fordi det sjøsamiske ordforrådet historisk hørte til et miljø der seiling var sentralt.
På sentret i Billefjord har vi nå et båtbyggingprosjekt og et båtterminologiprosjekt i gang. Båtbygger Hans Oliver Hansen fra Goarahat begynte før påske å bygge spissbåter i garasjen her. Det har ikke vært aktivitet kontinuerlig, men det vil nok bli litt mer aktivitet når vi går mot varmere tider. Prosjektet skal blant annet gi materiale som skal kunne brukes i framtidige båtbyggerkurs. Vi skal også samle inn samisk terminologi som har med sjøbåtbygging å gjøre. Vi fotograferer de viktigste stadiene i byggingen. Alt inngår i å styrke lokal kunnskap om ting som står veldig sentralt i sjøsamisk kultur. Bygging av sjøbåter er et håndverk som har lange tradisjoner blant sjøsamene. Allerede i sagatiden var det kjent at båtene sjøsamene bygde var gode sjøbåter. Snorre forteller at da Sigurd Slem...
Aktiviteter gjennom fire årstider i Gåradak, Porsanger VinterenEnda den dag i dag går jeg på ski, og det er min favorittsport. I min barndom gikk jeg spesielt masse på ski, og min far tok meg og mine søsken med mange forskjellige steder. Hver påske gikk vi på ski opp til Baiman hytta, og spiste pølser og drakk brus. Det var fint å gå opp til hytta, og der traff vi mange kjentfolk. (Bildet fra Gåradak/Goarahat): klikk for å se det i full størrelse). Det hendte flere ganger at vi gikk på ski helt fra Igeldas til Skaidivann. Det synes jeg var den fineste turen av dem alle, selv om det tok mange timer. Jeg husker spesielt snøen på trærne da vi gikk oppover. Det ble s&...
I gamledaga, før tv`en, før radioen ja før telefonen hadde inntatt hjemmene, da folk samlas i husan for å fortelle historier og utveksle nyheter, var ungan ivrige tilhørere. De krøp sammen i krokan og satt der musestille og lyttet med øran på stilk, for det kunne jo hende at det vanket en historie som ikke helt var beregnet for barneører. Og en kveld forteller far en historie til meg, historien er som følger: Det var litt utpå høstparten, vi tre brødre hadde rodd fiske utpå Porsanger i noen uker. Vi var vel rundt 15 år. Det var lite fisk og dårlige priser, og været var heller ikke det beste, mye nordavind med regn, så fortjenesten ble deretter. Men så snudde vær...
Nylig ble det arrangert et folkemøte om Porsangerfjorden på Sjøsamisk kompetansesenter i Indre Billefjord. Initiativtaker var fisker Einar Olsen, og tema for møtet var lakseoppdrett, reketråling og aktivitetskravet for å få fiske krabbe. Han hadde invitert med Inge Arne Eriksen fra Sametinget, Svein Vegard Lyder fra Sværholt fiskarlag, ordfører Aina Borch i Porsanger kommune med flere.Det var konkrete saker som var utgangspunktet: Etablering av lakseoppdrett i Vedbotn i Porsangerfjorden tidligere i høst, Fiskeridirektoratets forslag om å åpne for prøvefiske med reketrål i Porsangerfjorden og Tanafjorden og forslaget om at aktivitetskravet for å få kongekrabbekvote skal økes fra 100 ...
Etterarbeid og bruk av kobben: Kobben ble plassert på en der tilegnet slaktebenk, i dette tilfelle en skikjelke som fort ble omgjort til en alle tiders flå- og slaktebenk i passe høyde. Først skulle skinn og spekk flåes av i ett, så ble spekket flådd av skinnet. Den beste delen av spekket, dvs. den midt oppå ryggen, ca. 30 cm brei fra loffan og bakover, ble tatt ekstra godt hånd om. Det skulle jaktlaget ha, for dette var tett, traust eller fast i konsistens og mer velsmakende enn det øvrige spekket. Resten kunne deles med naboer og gamle jaktkompiser. Skinnet skulle flåes absolutt fritt for spekk for at skinnet ikke skulle harskne og gulne, deretter spiles eller saltes, alt etter hva det skulle brukes til. Skinnet kunne saltes i en trebutt og selges til Rieber i Tromsø, eller spiles på en ...
Min far var en ivrig jeger og også en god skytter. Han hadde fått en gammel «Krag Jørgen» 1901-modell som hadde vært nedgravd under hele krigen, men som ble gravd opp etter frigjøringen og satt i god stand. Blant annet skiftet han løp og loddet på ei sølvplate bak på skuret da han syntes den var for grov. I sølvplata laget han et nytt skur med en god kvass kniv. Det nye skuret ble mye finere enn det originale. For å få et mer presist sikte, filte han tilsvarende på begge sider av kornet framme på løpet. Etter en slik liten endring av siktene ble våpenet det rene skarpskyttergevær, men det krevde skarpt syn og et godt lys. Etter en del blinkskyting og justeringer av siktene ble våpenet godkjent når han traff fyrstikkeska på 150 meter hold, det var det geværet bar uten å justere siktet. Var ...
Det er julaften, den siste tygga med ribbe og sprøstekt svor svelges i lag med den siste akevittskvetten. Kniv og gaffel legges på tallerkenen, servietten legges ved siden av, så kommer desserten, og tankene om den livgivende og herlige mølja. Det er nå over en måned siden de siste solstrålene sveipet over landskapet, og det er en måned til de første solstrålene igjen skal sende sine velsignede stråler over det landskapet som vi setter sånn pris på. Kroppen er nå i ferd med å gå fri for D-vitaminer og livsviktige omegaer. Den har gått over på sparebluss, tankene kretser bare om den livgivende mølja. Hver nerve lengter etter de viktige D-vitaminene og omegaene som bare sola og mølja kan gi. Så endelig en dag i slutten av januar er den første garnbåten oppe med fersk torsk. Det har vært mølj...
Våren 1964 kjøpte jeg min første påhengsmotor. Det ble mange fine og lettvinte eggeturer den våren. Så kom St. Hans og da pleide stabbseien å sige innover fjorden, så også dette året. Så en finværsdag litt etter St. Hans oppdaget mor stabbseivøa på Navlugrunnen og foreslår at nå slipper vi alt det vi holder på med og starter etter seivøa i håp om at vi får fersk sei. Det hadde smakt, og særlig om seien enda hadde lever som var noenlunde feit. Da hadde dagen vært fullkommen. Etter kort tid var vi klar, hoppet i spissa, dro i snora og vips der var vi midt i seistimen. Det tok ikke lang tid før vi hadde sei nok til en god mølje. Levra var feit og uten kveis. Da foreslår mor at nå i dette fine været tar vi en tur til Elle Biret skoarru på Mámmal for å hente sløke, eller sløk som vi sier....
I Porsanger var vi velsignet med mye god mat fra naturens gavmilde spiskammer. Alt dette var tilgjengelig for de fleste, uten særlig mye anstrengelser. Mye av denne gode maten var sesongmat, og til forskjellige tider av året. Men selvfølgelig var det vår og sommer som naturen var rausest, da var det tendenser til overflod i perioder. Og det var om våren man var veldig sugen på fersk og god mat, etter en vinter med harsk eller saltet lammekjøtt, skavvelfrossen torsk med kobbespekk, sunt ja, men du verden så lei man var blitt dette etter måneder med den samme maten. Nå savnet man fersk «snadder»-kjøtt. Ut i mars begynte kobbejakta, og da vanket det fersk kraftig kobbekjøtt. Men kobbekjøttet kunne til tider skape magetrøbbel, hvilket medførte at man måtte parkere pisshestan ferdig ved ytterdø...
Vinterforsyning av torsk var viktig å få fisket opp før fjordtorsken seig ut fjorden, på dypere vann.Høst- og førjulsfiskeplassene utfor Jonsnes var lett tilgjengelig. En liten times roing for to mann var det lengste man trengte å ro. Men det kunne være strabasiøst nok om han stakk i med minusgrader ned mot 10 grader, og synnavinden prøvde å blåse frostrøyken ut fjorden. Det hendte at oljebuksa var frosset fast i tofta når karan stranda i fjæra på Jonsnes etter en lang dag på fjorden. Da var det godt å komme inn hvor mamma hadde god fyr i ovnen, og rykende varm og god kjøttsuppe hvilende i gryta på ovnskanten. Fisken måtte sløyes før den ble stivfrossen, så etter en kort pause med glovarm suppe og et par kaffekopper var det å komme seg i fjæra for å ta hand om dagens fangst, som ofte ...
Sjøsamisk kompetansesenter markerer i år samefolkets dag sammen med Anne Fenger Design og Blåmandag v/Kafé Blå i Lakselv med sel og sjøsamisk kultur som tema. Selen har vært en viktig ressurs i Porsanger og lignende fjordområder. Dette gjenspeiler seg i språket, i stedsnavn, i mat- og klestradisjoner og i lokal kunnskap om sel og dens plass i fjorden i lag med andre arter. For de som fortsatt jakter på sel og/eller spiser selkjøtt – eller kobbekjøtt – som er det mest brukte ordet lokalt (på norsk), er den fortsatt en ressurs. Men i løpet av de siste tiårene har den først og fremst betegnet som en plage. Det begynte med den såkalte selinvasjonen, eller kobbeårene som man også sier. Et stort antall grønlandssel som kom inn i fjorder i Finnmark – først i østfylket og siden blant annet i Porsa...
Som nevnt i mitt forrige innlegg på Meronbloggen forteller folk i Porsanger om store og rike flyndrefelt, men at flyndra har blitt borte av en eller annen grunn - i hvert fall i indre del av fjorden. I dette innlegget skal jeg komme nærmere inn på flyndra som matfisk. En av de mange i indre Porsanger som har fisket mye flyndre, mest til familiens hushold, forteller: ”Det var en veldig, veldig viktig fisk. For det første var den så god. Den var lett tilgjengelig. Og den hadde veldig god holdbarhet. Hvis du gadd så snikra du en kasse, og så kunne du ha kassen fortøyd utenfor fjærsteinene her. Og så kunne du hente fersk flyndre til alle døgnets tider.” En annen beboer i fjordens indre del forteller at ”satte du noen flyndregarn så var det bare å fære å hente flyndre og koke”, og at de røktet ...
Min kjennskap til Porsangerfjorden, og særlig til Billefjord og omegn, går langt tilbake i tid, til den gang jeg som guttunge lærte å fiske hos min bestefar og mine onkler. Bestefar bodde i Suovdi, der han og hans familie livnærte seg av fiske og jordbruk, som de fleste andre på den tida (1960- og 70-tallet). I år med dårlig fiske var det mange som arbeidet i byggebransjen. Der kunne de være noen år, til fisket tok seg opp igjen. Da var de tilbake i fiskebåten. Men det var jo selvfølgelig kombinert med småbruk. På 1970-tallet var det fortsatt mange båter i Billefjord-området, ja helt opp til 50-fotinger. Mange båtnavn har satt seg i minnet. Det var ”Ragnar” (utenbygds eier, Jacob Gaare) og ”Vesthav” (42-43 fot, eier Edvin Nilsen). Så var det ”Enighet” (38-39 fot, eier John Sivertsen), ”Brø...
"Liten flyndre flat nedpå bunnen satt, spiste middagsmat av sitt vesle fat. Så kom Øyvind hen, og han fisket den. Nå står bare fatet der igjen." Slik gikk det med flyndra i Gabriel Scott sin barnesang. I Porsangerfjorden er flyndrebestandene sterkt redusert, ifølge lokale observasjoner. Hva har skjedd med "liten flyndre flat" i Porsanger? Var det Øyvind, eller en annen fisker, som fikk den på kroken? Eller ble den kanskje mat for kongekrabben, som har holdt til i fjorden i 10-15 år? Eller ble den forgiftet eller kvalt av forurensing fra kloakk? Flyndra har vært viktig i Porsanger, først og fremst som matfisk i eget hushold, men også som handelsvare. Ikke rart at mange undrer seg over hva som har skjedd. Hypotesene er mange og spørsmålene likeså. På 1...