Tidlig på 1950.tallet var det to fedre med hver sin sønn som drev juksafiske i område Kolvik-Reinøya (Vassa). Guttan var sjølholdere og det var 3-4 års aldersforskjell på dem. Hver dag når de kommer inn til Kolvik for å levere, så har den eldste karen noen kilo mer. Dette var ergerlig syntes den yngste, og han lurte på hvordan han kunne klare å få mere fisk enn den eldre kompisen. Så en dag ser han en reservepilk. Dette var før nylontiden. Man brukte haresnarestreng som fortom mellom jernstein og pilken, og man måtte ikke få kank på strengen for da røk den. Gutten øynet her at han hadde muligheten; han kunne huke på en pilk til på juksa. Dette foreslår han til faren, som blankt avslår. Dagen etter er sønnen på’n igjen, men avslag igjen. Men nå er sønnen mer pågående, og argumen...
Meronbloggen
En grytidlig morgen på Jonsnes. Klokka har just passert 5 om morgenen, solen er allerede høyt på himmelen og de siste sneflekkene på jorda rundt huset tiner så man kan se at de blir mindre og mindre for hver kaffeslurk jeg tar. Men nå er det tjelden som har mitt fokus. Kalenderen viser bare 29. april. Tjelden kom hit til Jonsnesfjæra den 27. mars. De har nå hatt en måned på å spise seg opp etter den lange turen fra overvintringstedet. Den lange flyturen har sikkert har tatt på. Det hadde vært interessant å vite hvor just Jonsnes-tjelden har overvintret. Tyskland, Holland eller syd i Norge noensteds? Men nå er de i full gang med å forberede egglegging. Kassene på stolpene i fjæra har vært hyppig besøkt i de siste dagene av yndlingsfuglene mine. Nå ser det ut til at de er i ferd med st...
Jeg ble etter hvert kjent med nabojenta som bodde et stykke vei fra oss. Faren hennes hadde en stor dunge med «hesteskjell». Han hadde nok «ploga» dem for å bruke muskelen til å egne lina med, men han hadde ikke bruk for selve skjellet, så vi kunne forsyne oss av den dungen som var der ved gjerdet. Men her var det jo bare en sort, så vi måtte nok ty til fjæra for å få en komplett buskap til fjøset vårt som vi hadde anlagt på en tørr plass like ved fiskehjellen. Hun bodde et stykke fra fjæra så det var høveligere hjemme hos meg, for vi bodde helt nede ved sjøen. Fjæra hadde jeg etter hvert gjort meg godt kjent med, og visste hvor jeg kunne finne de andre skjellene. De aller fleste hadde navn, men det var et skjell jeg lenge lurte på – hvorfor den het rein – nå i ettertid har jeg s...
Vinteren her nord hadde mange utfordringer for den enkelte, avhengig av kjønn, alder og den fysiske tilstand. Det skulle bæres vann, det var ingen i «gamle daga» som hadde innlagt vann eller oljefyring. Vannet måtte bæres fra en brønn i nærheten, eller på kjelke eller fraktes på jolan. Jolan er en kjelke med bare en meie som vanntønna ble plassert på. Man måtte være to, en til å støtte tønna, og en til å dra. På vannet i tønna skulle det helst ligge et lag med snø som fort ble til sørpe og forhindret vannet i å skulpe over. Men vinterveden var nok den største utfordringen for mange. Man måtte til SKOGVOKTEREN for å få vedseddel. Noen av skogvokterne ble kalt for RISSE-HERRA (rismesteren) og de kunne være ganske ubarmhjertige og nådeløse med tilvisning av vedteig. ...
I gamle daga når gammelkua skulle slaktes Gammelonkel Nils forteller historien om da han som ung gutt skulle være med å slakte gammelkua på Jonsnes. Nils var født på 1890-tallet, så dette måtte være rundt århundreskiftet.Så en ettermiddag på senhøsten ble Gammel-Muorja leid ut av fjøset til slakteplassen på nordsiden av stabburet der de pleide å slakte lam og sau. Der var det le for synnavinden, som kunne være både sur og kald så sent på høsten. Det å slakte ei ku i gamle daga var en lang dags jobb, og enkelte ganger gikk det flere dager avhengig av hvor mange personer som deltok. Det ble gjort endel forberedelser før slaktinga. Muorja ble behørig tjoret fast, og alt ble klargjort til å tappe blod. Det var skrapt sammen en bøtte med snø som skulle blandes med blodet. En liten soplim var la...
I gamle daga, når gubban samlas for å snakke om jakt og andre dagligdagse ting og hendelser, kunne en jakthistorie ofte ende med en fortelling om en bibelsk handling. Her er en slik historie, slik jeg husker den: Etter en pause i historiene er det en av gubban som spør: – Har du vært på kobbejakt i det siste? Hvorpå historien fortsetter: – Ja æ og han Hans vi va her for nån daga sia. – Nå så dokk nåkka til Faraos hær? – Ja, det va et par støkka på de steinan vest for Čohkaskárku, men dem va så skjær at når vi gikk i båten på Valljesuolo så hoppa dem i sjøen. Så vi snudde og rodde til Guovjjat for å vente på dem der, til Lavkecuovcá syd for Guovjjat fall tørr. Da kunne jeg ikke dy meg mer og måtte bryte inn og spørre – kæm va Farao? Hvorpå historien fra andre Mosebok ble fortalt: Moses fikk...