I ti dager har jeg vært langt ute i havet, i det gamle fiskeværet. Jeg ble vervet som fuglevokter og har passet på ærfuglene sammen med en annen vokter. Vi bodde på et nedlagt fiskebruk og ordnet mat, brensel og vannbæring selv. På dagene hadde vi vandringer der vi besøkte ærfuglene. Vi småsnakket med dem for at de skulle venne seg til lydene av oss som kom, samtidig viste vi predatorene (svartbak o.a.) at vi var der og vernet ea. Det har vært 39 fugler på reir og mesteparten i e-hus, to har forlatt reiret med unger. Det var et fantastisk fugleliv med mange arter der ute, i tillegg en spesiell flora som vokste i den guanorike jorden. Jeg har fått tid til å tenke på det samspillet som også vi er en del av i naturen. Ea velger å lite på oss et par måneder for beskyttelse, og vi får dun...
Meronbloggen
Jeg kunne ha tilføyd som f…, men da hadde det vært Ari Behn sin tittel. Derfor bare: TRIST. Jeg blir så trist til sinns når det er blikk stille på fjorden. Nå har det vært DAU stilla i mange daga – og da kommer elendigheta til syne. På alle de kvadrat-kilometerne av fjorden som jeg kan se fra mitt stuevindu er det ikke et vak å se, ikke noe som kan antyde et dette er en fjord som i sin tid var et rikholdig spiskammer for alle oss som bodde langs fjorden. På denne tiden var det sjøørreten og sjørøya som vi kunne meske oss med, så kom laksen og på slutten av juni var det tid for småsei og stabbsei, og litt senere kom også storseien. Hvorfor skal jeg egentlig rippe opp i det … Måtte tørke noen tårer som dryppet ned i tastaturet. Nå flyr det en og annen måke forbi, men det er ingent...