Meronbloggen

Blogg for deling av lokal/tradisjonell kunnskap og annen kunnskap om kyst, fjorder og andre landskap; fiske og annen naturbruk samt stedsnavn og andre emner i tilknytning til landskap (både sjø og land). Meronbloggen er også åpen for synspunkt om nevnte emner og historier som fortelles folk imellom, presentasjon av folk (brukere av naturressurser og andre) og innlegg om tilhørighet til landskap, steder og samisk kultur. Ta kontakt med Mearrasiida (tidligere Sjøsamisk kompetansesenter) dersom du ønsker å bidra (poasta@mearrasapmi.no).
Skriftstørrelse: +

Ærfugl-tradisjoner i Porsanger

rfugl-Jonsnes_

Ea og ekallen er vel den nordnorske kystens favorittfugler, godt kjent og hjerte-nær hos alle kystens beboere. Man blir nesten mør i hjerterota når man om våren ser ærfuglene på fjorden.

I slutten av april er ea feitest, for ho forbereder seg til egglegging og flere ukers ruging, uten mat. Derfor var det viktig at ho fikk matfred før ho går på reiret for å ruge. Ekallen holder et årvåkent blikk med omgivelsene og eventuelle fiender som for eksempel ørn, så ea skal få spise i fred for å fylle opp fettlagrene før ruginga tar til.

I Porsanger var ea og ekallen fugler som vekket gode følelser hos folk flest. Det lå vår i lufta når ærfugl-flokkan begynte å komme inn i indre deler av fjorden. Og da fikk man snart var en kjærkommen avveksling til kobbekjøttet som nå var begynt å harskne i saltlake, eller torsken fra november som nå var begynt å gå i oppløsning i sneskavlen. Og kanskje just derfor hadde den så høy status hos folk flest. Det var rene julestemninga i huset når gryta med ea eller ekallen putra på ovnen.

Det var en uskreven lov at ærfuglen ikke måtte fangstes etter april måned, for fuglene skulle ha friarfred når de skulle finne sine maker.

Ærfugl Jonsnes 3Det var mange måter å fangste fuglene på uten å skade flere enn just dem som svømte i garnet. Den letteste og mest brukte metoden var å spenne opp noen meter med gammelt torske- eller flyndregarn over stedet i fjæra hvor en av erfaring viste at ærfuglene pleide å samles for å dykke etter små blåskjell. Blåskjell-koloniene var ofte i ferskvannsoppkomme i fjæra, og garnet måtte spennes opp flatt ca. en meter over bunnen der blåskjell-forekomsten var.

Når ærfugl-flokken kom og begynte å dykke i området var det viktig å holde orden i hvor mange som dykket, og hvor mange som kom opp. Når man mente at det var noen som var fast i garnet, ble resten av flokken jaget bort, for det skulle ikke tas mer enn nødvendig.

Den andre metoden var å henge noen meter garn utfor iskanten. Øvertelna ble festet i treplugger, som var hugd ned i isen. I nertelna, som hang i sjøen, var det festet noen steiner for å få garnet til å henge rett ned. Denne metoden var det mer arbeid med, og den ble sjelden brukt.  

Hele ærfuglen ble nyttiggjort. Først måtte fuglen ribbes, og det var en møysommelig jobb. Fjærene satt godt fast, og det skulle ribbes slik at skinn og fett ikke ble revet løs fra kjøttet på fuglen. De mykeste fjærene var på bryst- og buksiden og ble brukt som fyll i hodeputa og i firkant-lua til menn. Men det var ederdun som egnet seg best i firkant-lua, for den var både lett og varm. Fjærene ble sortert etter kvalitet og samlet opp til senere bruk.

Ved å ribbe fuglen ble fettlaget ikke ødelagt, for det var just dette fettlaget som ga kjøttet den gode smaken. Og fett var en viktig faktor i gamle dagers kosthold.   

Når fuglen var ribbet, ble den svingt noen ganger over åpen ild for å svi av siste rest av dun før den var den gryteklar. Den skulle kokes hel og deles opp etter at den var kokt. Alt ble kokt, både krås, lunger og hjerte. Poteter og brød ble brukt som tilbehør. Potetene ble knadd i det varme fettet på tallerkenen. Brødet var særs godt når det ble dyppet i fettlaget som fløt øverst i gryta. Når så kjøttet var fortært med den dypeste ærbødighet, var det ungenes tur til å ta hånd om beinrester.

Av beinrestene ble det laget leketøy. De gamle lærte ongan til å lage rein med horn og pulk, ærfugl-bryst som rein og ryggen som pulk. Gammel og ung til gjensidig glede for hverandre.

Den ærfuglen som begynte egglegginga tidlig trakk ofte høyt opp på øya (árra hávda, "tidlig-ea") mens de som begynte egglegginga seint, fant sin reirplass helt nede ved flomålet. Dette kunne man se på ekallen: lå den på sjøen langt fra land, var ea høyt oppe på holmen, lå kallen på sjøen nært land hadde ea reiret sitt nært sjøen. Ofte fulgte kallen ea opp til reiret inntil ho begynte å ruge. Men når ho så begynte å ruge, slo kallan seg sammen og forsvant fra holmene, og dro ut fjorden.

Når ea så begynte å legge egg var det med stor ærbødighet at folk forsynte seg av dens gavmildhet. Som oftest ble det bare tatt egg som ea hadde gjemt, ho begynte ikke å ruge før ho hadde lagt fire egg, normalt var det 5–6, på samisk sa man olles eari alde, (fulltallig). Dette for at det ikke skulle bli for lang tid mellom den første og den siste klekkinga. Det kunne bli både fem og seks egg.

Når ho begynte å ruge endret ho adferd og ble ganske tam, og da måtte ho for all del ikke forstyrres, ho skulle ha rugefred. Ederdun var en viktig handelsvare, men det er et kapittel for seg.


Ærfugl Jonsnes

Foto: Hartvig Johansen
(Klikk på det øverste bildet for å se det i større format)

Urfolk i Canada søker kontakt med samer i kampen m...
Hva skulle vi sjøsamer gjort uten båtene våre?
 

Kommentarer

Ingen kommentarer
Besøkende
tirsdag 21. mai 2019

Alle innlegg

Søk i Meronbloggen

Vi har 465 gjester og ingen medlemmer på besøk.