Meronbloggen

Blogg for deling av lokal/tradisjonell kunnskap og annen kunnskap om kyst, fjorder og andre landskap; fiske og annen naturbruk samt stedsnavn og andre emner i tilknytning til landskap (både sjø og land). Meronbloggen er også åpen for synspunkt om nevnte emner og historier som fortelles folk imellom, presentasjon av folk (brukere av naturressurser og andre) og innlegg om tilhørighet til landskap, steder og samisk kultur. Ta kontakt med Mearrasiida (tidligere Sjøsamisk kompetansesenter) dersom du ønsker å bidra (poasta@mearrasapmi.no).
Skriftstørrelse: +

Kunnskap for framtidas sjøskap i Porsanger

Porsangerfjorden

Porsangerfjorden har på få år utviklet seg til å bli et laboratorium for forskning på fjordøkologi. Like viktig som å forske, er imidlertid å vite hva som er kunnskapsbehovet for framtida. Hva trenger vi å vite for å kunne få torsken tilbake til fjordene, hvor er det forskningsinnsatsen nå trengs mest? Her må det til ikke bare forskning, men også politiske prioriteringer og kunnskap om sosio-økologiske forhold. Skal vi som forskere nå fokusere på å dokumentere endringene som skjer, eller skal vi rette innsatsen mot forskning på hvordan kongekrabben kan begrenses eller forvaltes som ressurs og hva denne kan komme til å bety for lokalbefolkninga i framtida?

Fjordforskning gjennom 20 år
I Porsanger kom Havforskningsinstituttet tidlig i dialog med prosjektet «Porsangerfjorden tilbake til livet» om de store økologiske endringene som ble observert i fjorden særlig etter 1990. Denne dialogen har ført til innsamling av mye ny vitenskapelig kunnskap om fjordøkosystemet i Porsanger, som peker seg ut som et «Finnmark i miniatyr». Det er arktiske forhold i det lukkede, kalde Austerbotn-bassenget innerst i fjorden, og stor utveksling av vannmasser i den terskelløse fjorden utenfor. Forskere fra Framsenterets flaggskip for forskning på effekter av klimaendringer på fjord- og kystøkosystemer i nord har hittil brakt fram ny kunnskap om blant annet kråkeboller, nedbeiting av tare, kysttorsk og hva ulike selarter i fjorden lever av. Her har institusjoner som NIVA og HI hatt sentrale roller i å gjøre prøver, måle endringer, og overvåke økosystemet i fjorden. Blant annet har flaggskipet for fjord og kyst funnet ut at torskeegg driver rett ut av fjorden uten tareskogene som før holdt de tilbake i fjorden, og at det finnes en stedegen liten bestand av polartorsk helt innerst i fjorden. I dag forbinder mange havbunnen i Porsanger med enorme mengder invaderende kongekrabber, i et område som er utpekt som et marint verneområde med spesielle naturkvaliteter. Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) har for eksempel filmet krabbene under sin kartlegging av havbunnen i Porsanger, og vi har i dag et mye mer detaljert bilde av naturmangfoldet i fjorden enn tidligere. Men hva med fiskeres kunnskap om endringer i dette landskapet, eller sjøskapet? I fiskeriforskningsnettverket Fávllis har vi gjennom prosjektet «kartlegging av kulturelle sjøskap» fokusert ikke bare på fjorden som et landskap fullt av naturmangfold, men også som et landskap av minner og erfaringer fra levd liv sammen med oppturer og nedturer i fjorden – med andre ord, et sjøskap eller sosio-økologisk system som har mye av både naturmangfold og kulturmangfold.

Sosio-økologisk endring i Porsanger
Fávllis-forskere inngikk i 2003 et samarbeid med Sjøsamisk kompetansesenter om innsamling av lokal økologisk kunnskap om både sosiale og økologiske endringer i fjorden sett fra fiskernes og lokalbefolkningens ståsted. På samme måte som de økologiske endringene i Porsanger har vært store de siste tiårene, har også de kulturelle og sosiale endringene vært dramatiske. Gjennom flere studier av fjordfisket i Porsanger har samfunnsforskere dokumentert en brå overgang fra et livlig og rikt fjordfiske med flere fiskemottak på midten av 1980-tallet (Nilsen 1998) til en fjord i krise med selinvasjoner, nedfisking av lokale bestander av kysttorsk, nedlagte fiskebruk, kraftig nedgang i antall fiskere, og en økende innvandring av kråkeboller og kongekrabbe (Andersen og Persen 2011). Denne utviklingen rammet også mange andre fjordkommuner, og Kystfiskeutvalget pekte på Porsangerfjorden som en av fjordkommunene i Finnmark som ble hardest rammet av nedgangen i antall fiskere etter innføringen av kvotesystemet i 1990, der de som fisket minst med små båter ble rammet hardest av de nye reguleringene (NOU 2008:5). Porsangerfjorden er imidlertid spesiell på den måten at fisket har vist få tegn til forbedring i forhold til andre fjorder i Finnmark, med unntak av en liten økning i antallet fiskere, særlig innenfor kongekrabbefiske, de siste årene. Særlig fisket i den indre delen av fjorden har vært utsatt for nedgang, der to døde gytefelter for kysttorsk ble dokumentert på 1990-tallet (Maurstad og Sundet 1998). Intervjuer med fiskere og lokalhistorie forteller at fisket i den indre delen av fjorden tidligere ga grunnlag for to fiskebruk og at Indre Billefjord hadde de fleste fiskerne i kommunen. Antallet små, åpne båter i Porsanger nærmest eksploderte fra 4 båter i 1952 til 114 i 1966, for så å stupe brått med 76 båter fra 1986 til 1987 (se figur 1).


b2ap3_thumbnail_Dok1_20131120-135819_1.jpg
Fig. 1Antall åpne og dekkede båter registrert i Fiskeridirektoratets fartøyregiste for Porsanger mellom 1950 og 2001

Antallet større, tildekte båter holdt seg noenlunde stabilt i samme periode, noe som tyder på at fiskere brukte de små båtene til å fangste på stedegne, lokale ressurser – en tilpasning som brått forsvant på slutten av 1980-tallet (Brattland, i trykk). Intervjuer med fiskere bekrefter dette mønsteret, hvor særlig at kysttorsken forsvant fra gamle gyteplasser i den indre delen av fjorden og fra Olderfjord trekkes fram som årsaker til nedgangen. Mange brukte også båtene til å fiske laks i sommersesongen, og med innstramminger og liten økonomisk lønnsomhet i både sjølaksefisket og torskefisket ble grunnlaget for den lokale fiskeflåten og fiskebrukene i den indre delen av fjorden borte med selinvasjonene og strengere reguleringer i fisket fra 1990-tallet og utover. Kartlegging av fiskerkarrierer fra Porsanger i etterkrigsperioden viser at fisketrykket har flyttet seg fra den indre delen av fjorden til den ytre delen, og etter selinvasjonene var det mange fjordfiskere som enten sluttet helt eller som flyttet båtene sine til andre fjorder for å fiske derfra. De som ble igjen i fjordfisket har imidlertid en lang historie som fiskere i fjorden og som kystfiskere, og familier som i dag har sjarker med kvoter kan finnes igjen som småbåtfiskere i fartøyregistrene helt fra 1950-tallet. Vinnerne som overlevde økologiske endringer og reguleringer har investert i utstyr og båter på de rette tidspunktene og er i dag aktive fiskere både politisk og i næringa. Med kongekrabbens inntog fra begynnelsen av 2000-tallet fikk fiskerne problemer med mengder av kongekrabbe i garn og bruk, men også inntekter fra en gryende kongekrabbenæring. Hvordan skal dagens samfunn møte disse endringene, og hva trenger vi nå aller mest kunnskap om?

Hvilken kunnskap trenger vi for å stå rustet for framtida?
De nylige og store endringene setter fortidens sjøskap i skarp kontrast til dagens. Ifølge intervjuer med fiskere i Porsanger er nedgangen på de fleste fiskebestander særlig merkbar i den innerste delen av fjorden, der det innenfor terskelen brukte å være kveite, flyndre, stor sei og torsk på grunnene som lokalbefolkningen kjente godt til og har gitt egne navn. Et mangfold av over 80 samiske, norske og kvenske navn på grunner i fjorden vitner om inngående kjennskap til og bruk av fiskeressursene og seilingsledene i Porsanger fra gammelt av. I dag er fisket konsentrert rundt Smørfjord og den ytre delen av fjorden, og torskefangstene er ikke noe å skryte av lenger. Dette leder tanken hen på at økologiske endringer har spilt en større rolle for endringene i Porsangerfjorden enn i andre fjorder. Sammen med funnene fra Havforskningsinstituttet om det arktiske klimaet innerst i fjorden og det atlantiske miljøet ytterst, tyder fiskernes kunnskap og erfaringer på at Porsangerfjorden ikke bare er én, men to sosio-økologiske systemer hvor den innerste delen har gjennomgått større endringer enn den ytterste. Det er gjennom forskningen hittil brakt på det rene at den fjorden vi kjenner i dag slett ikke er den samme som for kun få tiår siden. Om artene folk husker fra sin barndom er arktiske arter som nå er helt borte, og mer kunnskap om beskatning av den stedegne polartorsken, kan videre undersøkelser kanskje kaste mer lys over. Men er det denne typen kunnskap vi nå trenger, eller er det noe annet vi nå trenger å vite som kan gjøre lokalsamfunnene langs kysten bedre rustet for framtida? Det er først og fremst dette forskerne nå vil vite. Hvor skal vi legge trykket for framtida?


Referanser

Nilsen, Ragnar (1998). Fjordfiske og ressursbruk i nord. Oslo: Ad notam Gyldendal

Andersen, Svanhild og Persen, Sigvald (red.) (2011). Den gang var det jo rikelig med fisk. Sjøsamisk kompetansesenter, Lakselv.

Brattland, Camilla (I trykk). Cyborgization in Sami small-scale fisheries? (tentative title) in MAST (Maritime Studies), Springer.

Maurstad, Anita og Sundet, Jan H. The Invisible Cod-Fishermen's and Scientists' Knowledge. Man and the Biosphere Series, 1998, 22: 167-184.

NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark. Oslo: Kyst- og fiskeridepartementet.

Den blå åkeren?!
La oss dele fjordkunnskap!
 

Kommentarer 1

Besøkende - Ragnhild Sandøy på torsdag 21. november 2013 18:46

Nedgangen i grafen på 80-tallet sammenfaller med kobbeårene. Garnbruka ble fulle av storkobbe, en gigantisk dyretragedie. Dessuten lønte det seg ikke å fiske i fjordene. Folk fant på andre måter å skaffe seg levebrød, kall det økologisk tilpasning. Seinere slo denne tilpasninga dramatisk ut siden torskekvotene som kom fra 1990 ble målt og delt ut etter ilandført kvantum i 1988. Det året var de fleste sjøsamene på land, derimot var vestlendingene aktive ute i havet ...

Nedgangen i grafen på 80-tallet sammenfaller med kobbeårene. Garnbruka ble fulle av storkobbe, en gigantisk dyretragedie. Dessuten lønte det seg ikke å fiske i fjordene. Folk fant på andre måter å skaffe seg levebrød, kall det økologisk tilpasning. Seinere slo denne tilpasninga dramatisk ut siden torskekvotene som kom fra 1990 ble målt og delt ut etter ilandført kvantum i 1988. Det året var de fleste sjøsamene på land, derimot var vestlendingene aktive ute i havet ...
Besøkende
mandag 25. mars 2019

Alle innlegg

Søk i Meronbloggen

Vi har 260 gjester og ingen medlemmer på besøk.