Meronbloggen

Blogg for deling av lokal/tradisjonell kunnskap og annen kunnskap om kyst, fjorder og andre landskap; fiske og annen naturbruk samt stedsnavn og andre emner i tilknytning til landskap (både sjø og land). Meronbloggen er også åpen for synspunkt om nevnte emner og historier som fortelles folk imellom, presentasjon av folk (brukere av naturressurser og andre) og innlegg om tilhørighet til landskap, steder og samisk kultur. Ta kontakt med Mearrasiida (tidligere Sjøsamisk kompetansesenter) dersom du ønsker å bidra (poasta@mearrasapmi.no).
Skriftstørrelse: +

Fiskerinasjonen Norge

Mottak-av-kongekrabbe

Fiskerinasjonen Norge er et kjent begrep. Ut fra begrepet skulle man tro at Norge var en havets vokter og en bevarer av verdifulle fiskebestander. Man skulle ikke tro at fiskerinasjonen Norge har rasert sine egne fjorder, fiskebestander og fiskerier, og fortsatt gjør det i dag. Man skulle ikke tro at det finnes fjorder i fiskerinasjonen der man ikke kan hente seg kokfisk. Den såkalte fiskerinasjonen Norge bør ikke glemme å inkludere sine ran av sjøsamiske ressurser og arealer i den nasjonale fiskehistorien sin.

De store sildefiskeriene i sjøsamiske fjorder på 1950- og 1960-tallet prates det lite om. Da ringnotsnurpere med norske myndigheters velsignelse gikk inn på sjøsamiske fjorder og sopte med seg sild og all annen fisk som kom i veien. De sørget for at sildebestanden kollapset og etterlot seg økologiske katastrofer i fjordene. Rovfiskeriene skjedde ikke med sjøsamenes velsignelse, for sjøsamene protesterte gjennom både foreninger, aviser og folkemøter. De advarte mot overfisket og om en forestående kollaps i sildebestanden. Deres advarsler ble latterliggjort av norske myndigheter og norske havforskere – sjøsamer skulle ikke påstå at de hadde kunnskap til å belære den norske fiskerinasjonen.

Det hadde vært dekning i statskassa for å gi sjøsamene som mistet livsgrunnlaget erstatning for tapt inntekt i flere generasjoner. Men sjøsamene skal ikke prate om sånt – vi skal fortsette å tro at den norske stat er raus i sine tildelinger til samiske formål.

Fra 1960-tallet begynte norske myndigheter å innskrenke sjølaksefisket, og det har de fortsatt med fram til i dag. Fiskesesongene har blitt kuttet ned slik at sjøsamene i enkelte områder bare kan fiske noen få døgn.

Det sies at Norge innskrenker sjølaksefisket av hensyn til laksebestanden. Likevel er Norge en gigant innen oppdrettsindustrien, den dokumentert største faren mot nettopp laksebestanden. Norge gir den ene konsesjonen etter den andre til kapitalsterke oppdrettsselskaper, og gir en lang dag i miljøfaglige advarsler om skadevirkningene dette har for laksebestanden. Fjordene blir solgt til rike oppdrettere, og alt på bekostning av sjøsamene og livsgrunnlaget deres.

Sel i PorsangerfjordenSelinvasjonene i sjøsamiske fjorder på 1980-tallet er kjent, da store mengder grønlandssel invaderte fjordene og jagde ut alt av fisk. Mange fiskere mistet inntekten og måtte dra båtene på land i årene selinvasjonene pågikk. Da så norske myndigheter sitt snitt til å kvitte seg med fjordfiskerne. I 1990 ble fartøykvoteordningen innført - den sa at kun de som hadde fisket aktivt på båt de siste tre årene kunne begynne som fisker. Det var selvsagt umulig for de som ble rammet av selinvasjonen, og en etter en ble sjøsamene kasta på land.

Kystfiskeutvalget leverte sin innstilling Retten til fiske i havet utenfor Finnmark i 2008, og den ble skrotet av daværende fiskeriminister Helga Pedersen. Norske myndigheter mente at det ikke eksisterte særskilte rettigheter blant sjøsamene til fiske i havet utenfor Finnmark. Det ble satt inn andre tiltak som ekstra torskekvote i sjøsamiske områder, men det ble alltid understreket at ingen skulle forskjellsbehandles på etnisk grunnlag. Med andre skulle ikke sjøsamene være kravstore – som om sjøsamene ville utestenge alle fiskere som ikke hadde samme blod som dem.

Norge ga samene et eget folkevalgt rådgivende organ da Sametinget ble opprettet i 1989. Da var Norge plutselig en nasjon som anerkjente urfolks rettigheter. Men etter hvert som Norge ratifiserte den ene internasjonale konvensjonen etter den andre, bidro til opprettelsen av FNs permanente forum for urfolk og fikk ros for sitt internasjonale urfolksarbeid, fortsatte de å kaste sjøsamer på land.

Kongekrabben var i utgangspunktet en fremmed art som kom kravlende inn på sjøsamiske fjorder mot slutten av 1900-tallet. Etter hvert ble den en verdifull ressurs som kunne fangstes i fisketomme fjorder. Mange benyttet muligheten og investerte i teiner og teinehaler til småbåter, og kombinerte kongekrabbefangst med andre næringer som jordbruk. Det ble etablert kongekrabbemottak i sjøsamiske fjorder, og plutselig kunne man leve av det fjorden ga igjen. Fremtiden så i det hele tatt lys ut for sjøsamene som nå kunne drive fangst med småbåter nært land i sine egne fjorder.

Fra krabbemottaket i Billefjord Men lykken tok fort slutt. I 2014 kom norske myndigheter med regelen om at bare båter over 6 meter kunne delta i kongekrabbefisket. Fiskeriminister Elisabeth Aspaker begrunnet det med at sikkerheten ombord og kongekrabbens velferd krevde at båtene var av en viss lengde. Det var ikke tilfeldig at denne visse lengden var 6 meter, da sjøsamene vanligvis bruker båter med største lengde opp til rundt 5,3 meter. Slik klarte norske fiskerimyndigheter nok en gang å ødelegge fiskeriene for sjøsamene, uten å måtte bruke begrep som fjordfinn, understående rase og nasjonsbygging.

Det ble videre fulgt opp av de norske myndighetene da de innførte aktivitetskravet i 2015. Bare de som hadde fisket andre fiskeslag for minst 100 000 kr foregående år kunne få tildelt full kongekrabbekvote. Dette for å sikre nok kongekrabbe til seriøse aktører. Rett og slett en effektiv måte å sette inn dødsstøtet for sjøsamenes deltakelse i kongekrabbefisket selv med forlengede båter. Fjordene til sjøsamene var fisketomme og uten fiskemottak, og et aktivitetskrav kunne umulig oppfylles i deres egne nærområder. Fra 2019 økes det såkalte aktivitetskravet til 200 000 kr pr. år.  

Man kan spørre seg hvorfor myndighetene innførte alle disse reguleringene i kongekrabbefisket. Det er åpenbart at det handler om å utestenge mange til fordel for noen. Det handler ikke om dyrevelferd eller sikkerhet om bord – dyrevelferden er utvilsomt bedre på en 17 fots båt som fanger 300 kilo i uka enn på en 35 fots båt som fanger 3 tonn på en halvuke, og sjøsamene er i stand til å ivareta sin egen sikkerhet om bord i småbåter.

Jeg passerer ofte kongekrabbefeltene i Porsanger med min Rana 425. Jeg kan fiske opp til ti kongekrabber i året, mens båter med islandske skippere, sjarker fra Lofoten og nyetablerte ungdomsfiskere fra Kjøllefjord drar tonnevis med krabbe og leverer det på kaia i Billefjord. Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre har fisket og levd i disse områdene og videreført kunnskap om fiskearter, bunnforhold, stedsnavn på grunner, nes og meer til oss, og vi kjenner områdene som vår egen bukselomme. Men vi må stå og se på mens andre fisker i fjorden vår.

Vi kunne selvsagt kjøpt oss sjark og oppfylt både minste båtlengde og aktivitetskravet. Det har noen gjort, og de kan leve av kongekrabben. Selv har jeg ingen planer om å gjøre det, og jeg stor forståelse for alle andre som ikke vil sette seg i gjeld på en halv million, og bo på kysten i flere måneder for å fortjene å fiske kongekrabbe i sine egne fjorder.

RekefiskeFiskeridirektoratet har satt i gang arbeidet for å åpne Porsangerfjorden og Tanafjorden for reketråling. Samtidig har det pågått et suksessfullt forsøksfiske med reketeiner i Porsangerfjorden og rekefiskere har investert i store mengder teiner og utstyr for å fortsette dette fisket. Det er et skånsomt fiske som også kan drives med småbåter, og det har så langt ikke fartøysbegrensninger eller aktivitetskrav. Noe sier meg at norske myndigheter ikke vil tillate alle og enhver å delta i fisket hvis det blir lønnsomt, og da er det fastboende sjøsamiske småbåtfiskere som må trekke båtene sine på land.


For lesere som er interessert i sjøsamisk fiskerihistorie, anbefales boka
Sjøsamene og kampen om fjordressursene  av Einar Eythorsson.


Foto:

Mottak av krabbe: Eilif Aslaksen / NRK. Fra artikkelen "- Nå er nok krabbefiskere kastet på land" (NRK Sápmi 2014)
Sel i Porsangerfjorden: Sigvald Persen
Fra krabbemottaket i Billefjord: Svanhild Andersen (2009)

Rekefiske: Marius Harlem / NRK. Fra artikkelen "Trålfiskere vil overbevise Sametinget om at de ikke raserer fjordene" (NRK Sápmi 2018)

Samiske veinavn til besvær
Urfolk i Canada søker kontakt med samer i kampen m...
 

Kommentarer

Ingen kommentarer
Besøkende
søndag 24. februar 2019

Alle innlegg

Søk i Meronbloggen

Vi har 263 gjester og ingen medlemmer på besøk.