Meron kunnskapsbase

Meron er en kunnskapsbase med tradisjonell kunnskap, stedsnavn, landskap og kulturminner og samiske ord og uttrykk i tilknytning til sjø og fiske (en ordbank) som hovedemner. Den er utviklet ved Mearrasiida (tidligere Sjøsamisk kompetansesenter). Man finner fram i kunnskapsbasen via lenkene nedenfor. Meronbloggen har innlegg om blant annet nevnte emner. 


Under kystsel hører to selarter.

Steinkobbe

Det samiske navnet på steinkobben er geađgán eller geaægenjuorjju. På Knud Leems tid på 1700-tallet var navnet nuorruš i bruk (Leem 1756:565). Den er utbredt i Nord-Atlanteren, fra sør i Nord-Frankrike og nordover til og Sørøst- og Vest-Grønland, arktiske områder i Canada og nord i Stillehavet omtrent fra Aleutene og sørover frem til Hokaido. Steinkobben lever langs hele norskekysten, samt ved Svalbard.

Lengden og vekten til rohka (fullvoksen han) er henholdsvis 1,6-1,7 m og 110-120 kg og for ákču (fullvoksen hunn) henholdsvis 1,5-1,56 og 80-90 kg. Fargen varier fra mørk til lysgrå med ringformede flekker. Egentlig har ungen hvit fosterpels, men den felles før fødselen og bare i noen tilfeller etter fødselen. Steinkobbehunnen, ákču, føder sine unger på på land i tidsrommet jannuar til september, men med topp om våren. Steinkobben hviler på skjær, øyer, sandbanker og av og til på landnært is. Det finnes også noen ferskvannsbestander i det østlige og det nordlige Canada. Noen steder vandrer den i elver. Voksne ivdivider er relativ stasjonære, mens ungdyr sprer seg.

Til føde er varierende, bunnlevende fisk og dyphavsfisk og endel virvelløse dyr (Leem 1756:565, Semb-Johansson 1985:125). Fullvoksen hann og hunn heter på samisk rohka og ákču. En som lever i det andre året kalles skávdu og en steinkobbeunge som har sluttet å die kalles vieksi.

Foto: Christian Lydersen

rohkkakcu ja bvdagas

 

 

 

 

 

 

 

 

skvdunjkcu

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Havert

 

deavot

I parringstida og litt med hensyn til kroppsform skiller haverten seg klart fra hverandre i tre bestander. Havhavertene (halichoerus grypus atlanticus) som er å finne langs hele norske kysten, tilhører bestanden som er finnes fra Svalbard og Murmanskkysten til Island og de Bitiske øyene. Bestanden har økt særlig i Trøndelag og Nordland. En egen bestand er i Bottenvika, nemlig halichoerus grypus balticus.

Havertens størrelse i lengde og vekt er for deavut (fullvoksen hann) henholdsvis 2,13 m og 170-310 kg og for áidni (fullvoksen hun) 1,83 respektive 140 kg. Fargen til hannen er kraftig mørkflekket, noen ganger svart, og hunnen grå med mørkere overside og svarte prikker og flekker på undersiden. Ved fødselen er pelsen hvitaktig. Bestanden i Nordøst Atlanteren yngler på land fra september til desember. I Nordvest Atlanteren fødes de på land eller is, mens Bottenvik-bestanden yngler i pakkis i februar–mars. Dieperioden er 2-2,5 uker.

Føden er laksefisk, dypvannsfisk og bunnfisk (ofte store) og endel virvelløse dyr (Semb-Johansson 1985:125). Den prikkete og flekkete pelsen til haverten, riehkku, ser ut til å ha gitt navnet til selen, i og med at også en flekket ku også er blitt oppkalt det samme. Et år gammel unge av havert heter på samisk luosti og 2-3 år gammel havert blir kalt readdi/readda.

 

 

luosti