Mearrasiida kunnskapsbase

Tradisjonell kunnskap, stedsnavn, kulturminner og ordbank med samiske ord og uttrykk ved sjøen

Mearrasiida har en kunnskapsbase med tradisjonell kunnskap, stedsnavn, landskap og kulturminner og samiske ord og uttrykk i tilknytning til sjø og fiske (en ordbank) som hovedemner. Kunnskapsbasen bygger på nettstedet Meron, som har seksjoner for nevnte emner. Meron er under omarbeiding. Man finner fram i kunnskapsbasen via lenkene nedenfor, eller via menyen øverst på denne sida. Også de samiskspråklige sidene vil bli omarbeidet.

  • Stedsnavn

    Stedsnavn

    Stedsnavn fungerer som adresser, men er også et kulturminner. Mange tidligere samisk- og kvensk- og finskspråklige områder er i dag språklig fornorsket, og der finner man få samiske, kvenske eller finske navn. De gjenværende navna på nevnte språk er desto mer verdifulle, men også gamle og nyere norske navn utgjør kulturminner og adresser som må tas vare på. 

    I mange områder har det vært iverksatt lokalt registreringsarbeid for å ivareta blant annet samiske stedsnavn. Denne kunnskapsbasen har navn fra Porsanger, Tana og Laksefjord, Kvalsund og Måsøy (kommuner) i Finnmark, og fra Nordreisa i Nord-Troms og Ofoten i Sør-Troms. 

  • Tradisjonell kunnskap

    Tradisjonell kunnskap

    Mearrasiida har utviklet kompetanse innen dokumentasjon og formidling av tradisjonell kunnskap, med vekt på slik kunnskap om fjorder, fisk og andre arter samt fiske og annen naturbruk. Presentasjonene bygger i hovedsak på intervjumateriale fra forskjellige prosjekter. Et sentralt tema i mange intervju har vært økologiske forandringer. Kunnskapen presenteres gjennom fem hovedtema for hver fjord: Fisk og andre marine arter, sjøfugler, fiske og annen bruk av fjorden, bunnforhold og klimaforandringer. Noe av kunnskapen er kartfestet når sted er oppgitt. 

    Les om Porsangerfjorden, Tanafjorden, Revsbotn og om fiske i Rognsund i tidligere tider.

  • Landskap og kulturminner

    Landskap og kulturminner

    Bruk av landskap etterlater seg ofte spor. Slike spor som formidles i denne kunnskapsbasen, strekker seg i tid fra steinalderen og fram til i dag. Formidlingen er basert både på kulturminneregistreringer, annen forskningsbasert kunnskap og tradisjonell kunnskap. Stedsnavn er også en form for spor i landskap. Navn med særlig klar forankring til historiske landskap er med her, men de fleste stedsnavna er å finne i en egen seksjon.

    Mesteparten av materialet er fra Porsanger. I tillegg presenterer foreningen Méarrasámi árbediehtu kulturminner og fortellinger fra Stranda kulturlandskap (Repvågstranda i Nordkapp kommune).

  • Språk og ordbank

    Språk og ordbank

    Ordbanken: kunnskapsbasens seksjon for samisk ord og uttrykk knyttet til sjø og sjølandskap. Ordbanken er pr. i dag i hovedsak basert på innsamling i Porsanger. Det er også gjort intervju i Revsbotn. Fra sistnevnte område, og nærmere bestemt fra Revsnes ytterst i Revsbotn, har ordbanken også ord og uttrykk fra en ordsamling fått i gave.

    Ny tekst med presentasjon av samisk språk i sjøsamiske områder, kommer. 
    Innhold pr. nå: Samiske ord og uttrykk ved sjøen

  • 1

Under kystsel hører to selarter.

Steinkobbe

Det samiske navnet på steinkobben er geađgán eller geaægenjuorjju. På Knud Leems tid på 1700-tallet var navnet nuorruš i bruk (Leem 1756:565). Den er utbredt i Nord-Atlanteren, fra sør i Nord-Frankrike og nordover til og Sørøst- og Vest-Grønland, arktiske områder i Canada og nord i Stillehavet omtrent fra Aleutene og sørover frem til Hokaido. Steinkobben lever langs hele norskekysten, samt ved Svalbard.

Lengden og vekten til rohka (fullvoksen han) er henholdsvis 1,6-1,7 m og 110-120 kg og for ákču (fullvoksen hunn) henholdsvis 1,5-1,56 og 80-90 kg. Fargen varier fra mørk til lysgrå med ringformede flekker. Egentlig har ungen hvit fosterpels, men den felles før fødselen og bare i noen tilfeller etter fødselen. Steinkobbehunnen, ákču, føder sine unger på på land i tidsrommet jannuar til september, men med topp om våren. Steinkobben hviler på skjær, øyer, sandbanker og av og til på landnært is. Det finnes også noen ferskvannsbestander i det østlige og det nordlige Canada. Noen steder vandrer den i elver. Voksne ivdivider er relativ stasjonære, mens ungdyr sprer seg.

Til føde er varierende, bunnlevende fisk og dyphavsfisk og endel virvelløse dyr (Leem 1756:565, Semb-Johansson 1985:125). Fullvoksen hann og hunn heter på samisk rohka og ákču. En som lever i det andre året kalles skávdu og en steinkobbeunge som har sluttet å die kalles vieksi.

Foto: Christian Lydersen

rohkkakcu ja bvdagas

 

 

 

 

 

 

 

 

skvdunjkcu

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Havert

 

deavot

I parringstida og litt med hensyn til kroppsform skiller haverten seg klart fra hverandre i tre bestander. Havhavertene (halichoerus grypus atlanticus) som er å finne langs hele norske kysten, tilhører bestanden som er finnes fra Svalbard og Murmanskkysten til Island og de Bitiske øyene. Bestanden har økt særlig i Trøndelag og Nordland. En egen bestand er i Bottenvika, nemlig halichoerus grypus balticus.

Havertens størrelse i lengde og vekt er for deavut (fullvoksen hann) henholdsvis 2,13 m og 170-310 kg og for áidni (fullvoksen hun) 1,83 respektive 140 kg. Fargen til hannen er kraftig mørkflekket, noen ganger svart, og hunnen grå med mørkere overside og svarte prikker og flekker på undersiden. Ved fødselen er pelsen hvitaktig. Bestanden i Nordøst Atlanteren yngler på land fra september til desember. I Nordvest Atlanteren fødes de på land eller is, mens Bottenvik-bestanden yngler i pakkis i februar–mars. Dieperioden er 2-2,5 uker.

Føden er laksefisk, dypvannsfisk og bunnfisk (ofte store) og endel virvelløse dyr (Semb-Johansson 1985:125). Den prikkete og flekkete pelsen til haverten, riehkku, ser ut til å ha gitt navnet til selen, i og med at også en flekket ku også er blitt oppkalt det samme. Et år gammel unge av havert heter på samisk luosti og 2-3 år gammel havert blir kalt readdi/readda.

 

 

luosti

Vi har 543 gjester og ingen medlemmer på besøk.