Meronbloggen

Blogg for deling av lokal/tradisjonell kunnskap og annen kunnskap om kyst, fjorder og andre landskap; fiske og annen naturbruk samt stedsnavn og andre emner i tilknytning til landskap (både sjø og land). Meronbloggen er også åpen for synspunkt om nevnte emner og historier som fortelles folk imellom, presentasjon av folk (brukere av naturressurser og andre) og innlegg om tilhørighet til landskap, steder og samisk kultur. Ta kontakt med Mearrasiida (tidligere Sjøsamisk kompetansesenter) dersom du ønsker å bidra (poasta@mearrasapmi.no).
Skriftstørrelse: +

Tale på samefolkets dag

Ragnhild-Eliasse_20190502-151747_1

Mearrasiida markerte lederskifte på Samefolkets dag i år. I den anledning holdt senterets nye styreleder, Ragnhild Oline Eliassen, tale for dagen. Andre innlegg fra lederskiftet vil også bli publisert her på Meronbloggen. 

Lihkku beivviin

Mu namma lea Ragnhild Oline Eliassen ja mun lean Goarahatjávrris – dahje Leamošjávrris – eret.
Mun lean Grete-Liv-Rávdná
Mun lean Hans Leonardsen-Hilda-Grete-Liv-Rávdná
Mun lean Nils Persá-Kreitá-Ragnvald-Grete-Liv-Rávdná
Mun lean Ovllá-Rávdná
Mun lean Sámmol-Rávdná-Ovllá-Rávdná
Ja
Mun lean Ommu-Sofe-Máret-Sofe-Eljas-Ovllá-Rávdná

Slik kunne jeg ha fortsatt å tegne røttene til mitt eget livstre, liknende røtter som i deres livstre, og før eller siden vevd sammen med deres røtter. Røtter som ville tatt meg ut på havet, inn i fjordene og elvedalene og opp på vidda. Gjennom gjengrodde stier og stier vi fremdeles vandrer på. Gjennom livene til de som måtte flykte fra tyskernes nedbrenning av hjemmene deres, til de som ble tvangsevakuerte, og til de som reiste seg igjen. Gjennom livet til fiskerbonden, til barske fangstmenn som var borte i dagevis, ukesvis, og gjennom livene til sterke kvinner som holdt liv i krøtter og store ungeflokker. Røtter av sjøsameslekt som har livberga seg av denne fjorden i generasjoner, av kvener som kom vandrende oppover Tornio-dalen på søken etter et bedre liv etter uår i Finland. Røtter etter svensker, nordmenn og til og med tatere.

Jeg har alltid latt meg fascinere av historiene om de som var her før oss. Historier om levd liv under tøffe kår. Historier om mennesker som levde, overlevde, lange, mørke, kalde vintre, og så altfor korte somre. Med en rik og detaljert kunnskap om hva naturen her oppe har å gi og hvordan man får tak i de livsviktige ressursene: I fjorden, i elva, under isen, i skogen, på myra. Uten smarttelefoner med Google og YouTube for hånda, uten GPS og ekkolodd. Historier om hvordan man livberga husdyrene som man var avhengige av. Ljåslått, fjellslått, hesjing og sanking. Hvordan man brukte fiskehoder, soll, tang og tare til løypningsgryta/návetruito i en tid før bulken kom med kraftfôr produsert på blant annet råvarer fra den andre siden av jorda. Historier om hvordan man preparerte, bearbeidet og brukte råvarene, hvordan man konserverte maten for å ha noe å leve på gjennom vinteren. I en tid før kjøleskap og frysebokser. Historier om samhold og det sosiale livet rundt kjøkkenbordet, historiefortellingen og den muntlige informasjonsutvekslingen og kunnskapsoverføringen. Kunnskap overført fra en generasjon til den neste. Uten Snapchat, Instagram og Facebook. Historier om byttehandel og en rik språkkunnskap. Min bestefar snakket samisk, finsk og norsk. De hadde navn på hver en sti og hver en knaus, for slik kunne de orientere seg og hverandre.

Jeg er glad jeg lever i vår tid. Jeg er glad vi slipper alt slitet, at vi i stor grad kan velge hva vi vil leve av og at det moderne livet tillater så mye fritid. Fritid vi blant annet kan bruke på å fiske, jakte og sanke, fordi det er lystbetont og ikke fordi vi trenger det. Jeg er glad i den moderne teknologien, hvordan den hjelper oss, gjør oss mer fri og hvordan den åpner for uante muligheter. Teknologien er grensesprengende. Det som ble ansett som science fiction for bare et par tiår siden, er nå en del av vår hverdag. Da jeg flyttet tilbake til Porsanger for noen år siden var det datateknologi og et utbygd fibernett som gjorde det mulig for meg å ta konsulentjobben min med meg hjem. Teknologien gjorde det mulig for meg å kjøre beregninger av luftkvaliteten i Oslogryta mens jeg selv kunne sitte å se utover fjorden og de snødekte fjellene under frisk og klar luft.

Jeg leide kontor på senteret og jeg fikk innsikt i hva de egentlig holder på med. Og jeg ble søkkimponert! For med få ressurser og budsjetter skrapt ned til beinet så er det nesten ikke grenser for hva de får til. Den korte stunden jeg satt på senteret ble det startet opp og drevet en lørdagskafé, det ble arrangert språklunsj, koftekurs, kulturminnevandring og kulturminnedag. Det var utstilling av landskapsfotografier fra utvalgte kulturlandskap og fra evakueringsprosjektet. Plutselig var det et sveitsisk filmteam her som skulle lage dokumentar om tradisjonelt fiske. Og dette ved siden av de prosjektene de allerede holdt på med!

Min pappa, Olaf Eliassen, var med å starte senteret og satt i mange år som styreleder. Han hadde et brennende engasjement for å ta vare på og styrke sitt hjertespråk samisk («sámegiella lea gollegiella») i de sjøsamiske områdene, og ta vare på den lokale og tradisjonelle kunnskapen som har gjort oss i stand til å leve, overleve her. Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å ta på meg styrelederverv sa mitt hjerte med det samme ja. For meg er det viktig at det arbeidet som er gjort ved senteret videreføres, og jobbe videre for å nå de formålene senteret er stiftet på. Fra et lokalt og samisk perspektiv er det selvfølgelig viktig å ta vare på og styrke språket vårt og videreformidle vår kulturarv og levemåte. Fra et nasjonalt perspektiv er det viktig å ta vare på mangfoldet. Men jeg tenker at vi også kan plassere oss i et enda større bilde, inn i et lengre tidsaspekt og inn i en global sammenheng. For i en verden med store globale utfordringer knyttet til klimakrise, naturkatastrofer, skjev fordeling av ressurser, utarming av naturressurser, overforbruk og kjøpefest. I en verden hvor vi venter på smellen, mer nedbør, mer tørke, mer vind, folkevandring, uro. I en verden preget av teknologioptimisme, en tankegang om at teknologien skal løse alt og alle problemer, og at vi av den grunn bare kan kjøre på som før. Tenker jeg at det kanskje er viktigere enn noensinne å samle, ta vare på og videreformidle den tradisjonelle og lokale kunnskapen om hvordan vi fortsatt skal leve i pakt med moder jord og overleve på det naturen her oppe har å gi. Å ta vare på lokal og tradisjonell kunnskap er en del av vår beredskap mot kriser og katastrofer.

Giitu

 

Om stiftelsen Mearrasiida sitt formål

* Å akseptere og å beholde status for sjøsamisk språk og kultur

* Ta vare på og videreutvikle språket og kulturen gjennom aktiv bruk

* Arbeide aktivt og spre kunnskap om sjøsamiske forhold til skoler og andre offentlige institusjoner.

* Bidra til å danne andre sjøsamiske miljø som stimulerer til bevaring og utvikling av språk og kultur

* Å arbeide med å få etablert databaser og andre informasjonskanaler som gjør at forskere og andre interesserte kan få online informasjon om sjøsamiske forhold


Utdrag fra dsb.no  (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap)

Norge har tradisjonelt vært et av de tryggeste landene du kan bo i både med hensyn til naturhendelser, tilsiktede hendelser, forsyningssikkerhet og store ulykker. Det finnes imidlertid utviklingstrekk som gjør at hele samfunnet bør gjøre tiltak for å være best mulig forberedt.

Den raske digitaliseringen av samfunnet gir mange muligheter, men skaper også nye avhengigheter, mer uoversiktlige prosesser og dermed nye sårbarheter. Samfunnet blir i økende grad avhengig av strøm, elektronisk kommunikasjon og logistikk for å fungere, noe som gjør oss sårbare for angrep, teknisk svikt og naturhendelser. Klimaendringer fører til flere og større naturkatastrofer og usikkerhet knyttet til blant annet matproduksjon og drikkevannsforsyning.


Foto: Kjell M. Derås

Utedoen på Fjellstad
 

Kommentarer

Ingen kommentarer
Besøkende
tirsdag 21. mai 2019

Alle innlegg

Søk i Meronbloggen

Vi har 374 gjester og ingen medlemmer på besøk.