Meronbloggen

Blogg for deling av lokal/tradisjonell kunnskap og annen kunnskap om kyst, fjorder og andre landskap; fiske og annen naturbruk samt stedsnavn og andre emner i tilknytning til landskap (både sjø og land). Meronbloggen er også åpen for synspunkt om nevnte emner og historier som fortelles folk imellom, presentasjon av folk (brukere av naturressurser og andre) og innlegg om tilhørighet til landskap, steder og samisk kultur. Ta kontakt med Mearrasiida (tidligere Sjøsamisk kompetansesenter) dersom du ønsker å bidra (poasta@mearrasapmi.no).
Skriftstørrelse: +

Kobbejakt i Indre Porsanger på 1950-tallet - del 2

Kobbejakt i Indre Porsanger på 1950-tallet - del 2

Etterarbeid og bruk av kobben: Kobben ble plassert på en der tilegnet slaktebenk, i dette tilfelle en skikjelke som fort ble omgjort til en alle tiders flå- og slaktebenk i passe høyde. Først skulle skinn og spekk flåes av i ett, så ble spekket flådd av skinnet. Den beste delen av spekket, dvs. den midt oppå ryggen, ca. 30 cm brei fra loffan og bakover, ble tatt ekstra godt hånd om. Det skulle jaktlaget ha, for dette var tett, traust eller fast i konsistens og mer velsmakende enn det øvrige spekket. Resten kunne deles med naboer og gamle jaktkompiser. Skinnet skulle flåes absolutt fritt for spekk for at skinnet ikke skulle harskne og gulne, deretter spiles eller saltes, alt etter hva det skulle brukes til. Skinnet kunne saltes i en trebutt og selges til Rieber i Tromsø, eller spiles på en luftig sjåvegg med håran mot veggen så fuglan kunne renhakke skinnet fritt for spekk. Når skinnet ble tørt ble det preparert, og det ble sydd seletøy og tøyler til hesten, skibindinger, stropper og reimer.

Så ble kobben sprettet opp i buken og frigjort for innvoller. På vinteren ble innvollene brukt til revåte under måneskinnsjakt i januar/februar, men nå om våren ble innvollene kasta til måkene. Men først fikk jeg det for å lære navnet på de forskjellige innvendige organer og tarmer. Mor og onkel var læremestere for meg, og jeg fikk lære om forskjeller på drøvtyggere og ikke-drøvtyggere, og om forskjellige organers funksjon i kobbekroppen. Vi hadde om vinteren slakta fjorskalven etter «Muorja», så kunnskapen lå fremdeles klart i mitt minne. Det var jo nesten ingen ting av de indre organer og tarmer fra kalven som ble kastet, men på kobben var det ingen ting som kunne brukes. Hjertet var istykkerskutt i og med at det var brukt blyspiss som har en ekspanderende effekt etter at den treffer noe. Kuleinngangen er bare et lite hull, mens det kula treffer på inni-gjennom blir revet i stykker, og utgangen av kula er ofte et stort hull. I dette tilfellet så traff det hjertet og rev det i stykker, og det måtte derfor gå til måkene i lag med resten av innvollene.

Kjøttet ble omhyggelig delt opp i passe stykker og deler: litt rygg, litt sidekjøtt, litt spekk og en sveiv eller loffe, og putta i bøtter og spann. Skytterlunsen skulle skytteren alltid ha, det var stykket som sveivene var fast i, altså krysset eller korsryggen. Når arbeidet var gjort var det alltid stas å gå med kobbekjøtt til naboene og gamle kobbejegere som var begynt å dra på åran. Kobbekjøtt kunne ikke oppbevares over tid, selv ikke i saltlake, så alt måtte kokes i løpet av 4–5 dager, alt ettersom.

Det var viktig å dele jaktopplevelsene og fangsten med de som hadde «lagt inn åran», de som far tidligere hadde vært på jakt med og som hadde delt sin erfaring og jaktkunnskap med ham, som for noen år siden var fersk i kunsten å jakte kobbe. Kobbejakt var ikke så utbredt jakt i Olderfjord hvorfra vi hadde flyttet fra 3-4 år tidligere. Her i indre deler av fjorden var dette en del av livsgrunnlaget for mange, men også en livgivende rekreasjon for svært mange. Det var sikkert godt for «gammelkarran» å få fersk kobbekjøtt, men også det å få en god jakthistorie i lag med kjøttbøtta var sikkert også litt viktig i et ellers passivt liv. Det var godt å se hvordan ansiktet lyste opp og blikket ble skarpere når far la ut om jakta, og ofte jeg fikk være med på denne delen av jakta også. Det har gitt meg mange gode minner om de gamle som lyttet, spurte og kunne komme med en ny historie til gjengjeld.

Da alt etterarbeid med kobben var gjort, kunne også fiskegryta løftes fra komfyren, for nå var torsken kokt. Det skulle smake med selvfisket fersk torsk og torskhau, torskhau kokte vi alltid de første gangene vi kokte fersk fisk om våren. Lettsaltet og tørket talg som er tatt fra utsida av lammevomma ble finhakket slik at talgen ble knasende sprø under steking i panna. Kanskje ikke så sunt, men du verden så godt.

Etterord
I gamle dager, og langt opp imot 70-tallet, var steinkobben og småsnadden en velsignelse for befolkningen i Porsanger, særlig i den indre delen av fjorden, og bestanden var ikke større enn knappe 100 dyr. Men etter hvert kom også haverten, som nå også er etablert i den indre delen av fjorden, og år om annet invaderes fjorden også av grønlandssel. Nå er fjorden ute av balanse med hundrevis av steinkobbe og også en stor koloni med havert, og selen er blitt fjordens forbannelse i lag med kråkebollene.

Nå er jeg selv blitt en aldrende mann, som ofte sitter ved kjøkkenbordet på Jonsnes og ser haverten svømme rett forbi støa, det er et vemodig syn. Men minnene er mange og gode. Dem gleder jeg meg over. Og lar myndighetenes kosedyr passere.

Endringer i fjordkunnskap i Nord-Troms
Kobbejakt i Indre Porsanger på 1950-tallet - del I
 

Kommentarer 5

Besøkende - Ragnhild Sandøy på søndag 09. februar 2014 11:42

Skulle gjerne ørt mer om hvordan de brukte kobbespekket da, og tidligere. Og de samiske begrepene om de ulike delene på kobben.

Skulle gjerne ørt mer om hvordan de brukte kobbespekket da, og tidligere. Og de samiske begrepene om de ulike delene på kobben.
Besøkende - Hartvig på tirsdag 18. februar 2014 12:34

Hyggelig at du fatter litt interesse for min blogg.
Har prøvd å finne ut om spekket ble brukt til noe annet enn til mat. Så langt som jeg har funnet ut ble det kun brukt til mat, også som tur mat, det var såpass etter traktet at det strakk ikke lenger enn som energi kilde for folk. Det måtte selvfølgelig være spekksaltet og vannes ut før bruk.

Hyggelig at du fatter litt interesse for min blogg. Har prøvd å finne ut om spekket ble brukt til noe annet enn til mat. Så langt som jeg har funnet ut ble det kun brukt til mat, også som tur mat, det var såpass etter traktet at det strakk ikke lenger enn som energi kilde for folk. Det måtte selvfølgelig være spekksaltet og vannes ut før bruk.
Besøkende - Trond-Einar Karlsen på torsdag 13. februar 2014 00:45

En stor kobbebestand i en grunn fjord som Porsangerfjorden vil beite ned steinbitbestanden når det blir for lite annen mat. Dette vil i seg sjøl vil resultere i at bl.a krokebollene mister sin største pretator, og denne bestanden får vokse tilnærmet uhindret.

En stor kobbebestand i en grunn fjord som Porsangerfjorden vil beite ned steinbitbestanden når det blir for lite annen mat. Dette vil i seg sjøl vil resultere i at bl.a krokebollene mister sin største pretator, og denne bestanden får vokse tilnærmet uhindret.
Besøkende - Svanhild Andersen på søndag 09. februar 2014 15:50

Godt spørsmål vedr. bruk av kobbespekk. Sjøsamisk kompetansesenter kan ta kontakt med Hartvig Johansen og spørre om han kan tenke seg å skrive litt om det. Svar fra andre mottas selvsagt også med takk.

Samiske begrep: Ovennevnte senter har tidligere hatt et prosjekt om sel, der man blant annet har registrert samisk terminologi vedr. selens ulike deler. Kommer tilbake med en oversikt.

Godt spørsmål vedr. bruk av kobbespekk. Sjøsamisk kompetansesenter kan ta kontakt med Hartvig Johansen og spørre om han kan tenke seg å skrive litt om det. Svar fra andre mottas selvsagt også med takk. Samiske begrep: Ovennevnte senter har tidligere hatt et prosjekt om sel, der man blant annet har registrert samisk terminologi vedr. selens ulike deler. Kommer tilbake med en oversikt.
Besøkende - Andreas Jensen, bodø på søndag 22. mars 2015 08:19

Vi har med stor glede og interesse lest dine betraktninger, Hartvik. Du forteller så levende og informativt. Tusen takk for at du deler dette stoffet som nu kan betraktes som lokalhistorisk kunnskap som det er viktig å få festet på papiret for efterslekten. Også din forrige artikkel om selve kobbefangsten var interessant og også artig å lese om. Takk for at du tok deg tid til å skrive dette.

Beste hilsen til deg og din Tora fra oss i Bodø.

Kira og Andreas

Vi har med stor glede og interesse lest dine betraktninger, Hartvik. Du forteller så levende og informativt. Tusen takk for at du deler dette stoffet som nu kan betraktes som lokalhistorisk kunnskap som det er viktig å få festet på papiret for efterslekten. Også din forrige artikkel om selve kobbefangsten var interessant og også artig å lese om. Takk for at du tok deg tid til å skrive dette. Beste hilsen til deg og din Tora fra oss i Bodø. Kira og Andreas
Besøkende
torsdag 23. mai 2019

Alle innlegg

Søk i Meronbloggen

Vi har 343 gjester og ingen medlemmer på besøk.