Meronbloggen

Blogg for deling av lokal/tradisjonell kunnskap og annen kunnskap om kyst, fjorder og andre landskap; fiske og annen naturbruk samt stedsnavn og andre emner i tilknytning til landskap (både sjø og land). Meronbloggen er også åpen for synspunkt om nevnte emner og historier som fortelles folk imellom, presentasjon av folk (brukere av naturressurser og andre) og innlegg om tilhørighet til landskap, steder og samisk kultur. Ta kontakt med Mearrasiida (tidligere Sjøsamisk kompetansesenter) dersom du ønsker å bidra (poasta@mearrasapmi.no).
Skriftstørrelse: +

Sommermølja med sløke

Sommermølja med sløke


Våren 1964 kjøpte jeg min første påhengsmotor. Det ble mange fine og lettvinte eggeturer den våren. 

Så kom St. Hans og da pleide stabbseien å sige innover fjorden, så også dette året. Så en finværsdag litt etter St. Hans oppdaget mor stabbseivøa på Navlugrunnen og foreslår at nå slipper vi alt det vi holder på med og starter etter seivøa i håp om at vi får fersk sei. Det hadde smakt, og særlig om seien enda hadde lever som var noenlunde feit. Da hadde dagen vært fullkommen. Etter kort tid var vi klar, hoppet i spissa, dro i snora og vips der var vi midt i seistimen. Det tok ikke lang tid før vi hadde sei nok til en god mølje. Levra var feit og uten kveis. Da foreslår mor at nå i dette fine været tar vi en tur til Elle Biret skoarru på Mámmal for å hente sløke, eller sløk som vi sier. Alt er sikkert ikke trena selv om vi er i slutten av juni. Og vi så gjorde. Etter en stund var vi ved Mámmal og begynte klatringen opp Elle Biret skoarru. Mye av sløken var trena, men etter litt leting fant vi et område hvor det hadde vært snø langt utover våren så her var sløken passe moden. Da vi hadde skjært en passelig dunge, reipa vi et tau rundt sløkdungen og aka oss ned gjennom kløfta til båten. Her ble det smaking av sløken, og alle var enige om at det smakte sommer og at det kom til å bli et fortreffelig måltid. Fersk stabbsei, lever og sløk det er helt fortreffelig. Sløken gir levra en ekstra god smak, samtidig som den hindrer den litt ubehagelige leverrapingen.

Etter hvert er seien og levra kokt, og gryta med sommerens delikatesser helles utover en stor flat stein hvorfra alle forsyner seg. Årets første seikalas i fjæra på Jonsnes er i gang. Sånne måltider gjør noe med dem som deltar. Det styrker familiebåndene og gir evige gode minner. Alle er enige i at nå er det sommer i Porsanger og på Jonsnes. Latter og prat går om hverandre og alle er glade. Humøret stiger ytterlige når det kommer en stim med sjøørret og røye vakende langs land på tur ut fjorden for å feite seg opp. I morgen kan det bli fersk sjøørret til middag. Godt fornøyd og mett reiser vi oss og overlater oppvasken til måsen. Dette ble etter hvert en årlig tradisjon som vi på Jonsnes så fram til fra tidlig i mai. Og det varte helt til seien, ja også småseien ble borte fra Porsanger i 1980-årene. Nå er det bare minner som dukker opp av og til når jeg sitter på høggstabben og tygger på en bit tørrfisk med en klatt godt smør på og ser utover en fisketom fjord som har gitt meg så mange gode minner og måltider. Monn om jeg noen gang får oppleve et sånt fjærakalas igjen her på Jonsnes.


Sei uten strek1


Tegning av sløke er hentet fra Naturhistorisk museums nettside. Tegner: Dagny Tande Lid. 
Tegning av sei er hentet fra Wikipedia.

Sløke hører til kvannslekta i skjermplantefamilien. Benevnelsen sløke brukes også om kvann i noen områder, og trolig også omvendt. Skjermplantefamilien har også giftige planter, så det kreves god kunnskap for å bruke plantene fra denne familien som matplanter.

Kvann – “sjøsamenes lystemat”
Den livgivende og herlige mølja
 

Kommentarer 2

Besøkende - Lillian Johansen på lørdag 04. april 2015 12:20

Sommermølja , herlig! Husker godt turene med spissa til Elle Beret Skoarru. Med påhengsmotoren gikk turen over til Mammal i skikkelig hurtigtempo, syntes vi dengang. I våre dager ville vi tenke på motoren som en hjulvisp. Høy vegetasjon av bjørkekratt, mjødurt, sløk og kvann og en god lukt av det grønne. Sløk smaker på en måte som slangeagurk, men det er en 'dypere' smak. På hjemveien var forskotten full av 'gullasten'; årets sløk. Vi gledet oss hele veien. Så spiste vi, akkurat som bror skriver. Etter at man hadde fått den første munnfull så pleide man å si: Nade muoassin. Det skulle vel bety noe i retning av 'endelig få oppleve dette igjen'. Etter å ha herskostan satt vi søvnig og kjente på velbehaget både på kroppen og den rolige fryden i sinnet.
Takk for et fint minne fra vår kjære fjord.
Lillian Johansen

Sommermølja , herlig! Husker godt turene med spissa til Elle Beret Skoarru. Med påhengsmotoren gikk turen over til Mammal i skikkelig hurtigtempo, syntes vi dengang. I våre dager ville vi tenke på motoren som en hjulvisp. Høy vegetasjon av bjørkekratt, mjødurt, sløk og kvann og en god lukt av det grønne. Sløk smaker på en måte som slangeagurk, men det er en 'dypere' smak. På hjemveien var forskotten full av 'gullasten'; årets sløk. Vi gledet oss hele veien. Så spiste vi, akkurat som bror skriver. Etter at man hadde fått den første munnfull så pleide man å si: Nade muoassin. Det skulle vel bety noe i retning av 'endelig få oppleve dette igjen'. Etter å ha herskostan satt vi søvnig og kjente på velbehaget både på kroppen og den rolige fryden i sinnet. Takk for et fint minne fra vår kjære fjord. Lillian Johansen
Besøkende - Lillian Johansen på mandag 06. april 2015 09:41

Jeg er ikke sikker på om vi sa ' muoassin' eller ' muoathin'. Jeg vet ikke hva ordet er avledet fra, kanskje maistit (smake). Mulig noen vet noe om dette uttrykket.
Lillian Johansen

Jeg er ikke sikker på om vi sa ' muoassin' eller ' muoathin'. Jeg vet ikke hva ordet er avledet fra, kanskje maistit (smake). Mulig noen vet noe om dette uttrykket. Lillian Johansen
Besøkende
mandag 15. juli 2019

Alle innlegg

Søk i Meronbloggen

Vi har 418 gjester og ingen medlemmer på besøk.