Meronbloggen

Blogg for deling av lokal/tradisjonell kunnskap og annen kunnskap om kyst, fjorder og andre landskap; fiske og annen naturbruk samt stedsnavn og andre emner i tilknytning til landskap (både sjø og land). Meronbloggen er også åpen for synspunkt om nevnte emner og historier som fortelles folk imellom, presentasjon av folk (brukere av naturressurser og andre) og innlegg om tilhørighet til landskap, steder og samisk kultur. Ta kontakt med Mearrasiida (tidligere Sjøsamisk kompetansesenter) dersom du ønsker å bidra (poasta@mearrasapmi.no).
Skriftstørrelse: +

Porsangerfjordens venner – før og nå

Porsangerfjorden_1-002

Nylig ble det arrangert et folkemøte om Porsangerfjorden på Sjøsamisk kompetansesenter i Indre Billefjord. Initiativtaker var fisker Einar Olsen, og tema for møtet var lakseoppdrett, reketråling og aktivitetskravet for å få fiske krabbe. Han hadde invitert med Inge Arne Eriksen fra Sametinget, Svein Vegard Lyder fra Sværholt fiskarlag, ordfører Aina Borch i Porsanger kommune med flere.

Det var konkrete saker som var utgangspunktet: Etablering av lakseoppdrett i Vedbotn i Porsangerfjorden tidligere i høst, Fiskeridirektoratets forslag om å åpne for prøvefiske med reketrål i Porsangerfjorden og Tanafjorden og forslaget om at aktivitetskravet for å få kongekrabbekvote skal økes fra 100 000 til 200 000 (beløpet viser til hvor mye hvitfisk man må ha levert for å få kvote til å fiske kongekrabbe).

Det foregår en arealkamp om fjordene, ble det slått fast under møtet. Det er snakk om å få vekk noen for å gi plass til andre, som en av møtedeltakerne formulerte det. Et tema som flere av møtedeltakerne var inne på, var mangelen på organisering. Som en av de som tok ordet under møtet sa: «Vi sitter altfor mye alene. Kanskje man tar en telefon til kameraten, men det blir med det.» Og det ble nevnt at alle fiskarlagene i fjorden er lagt ned.

Det har vært stille om Porsangerfjorden i mange år når det gjelder bruk og forvaltning av fjordens arealer og ressurser. Jeg skal gi noen eksempler på hva som er blitt uttalt i nokså nær fortid, før den store stillheten senket seg.

Massemøte på Russenes 1959 - protest mot sildefisket
i 1959 ble det holdt et såkalt massemøte på Russenes for å protestere mot sildeyngelfisket og notfisket på gyteplassene i Indre Porsanger. I et brev til Fiskeridepartementet uttrykte fjordfiskerne sin bekymring for Porsangers fremtid som fiskefjord, og uttalte blant annet: "Vi ser nå at faren ved snurpenotfiske i gytetiden i de trange gytefjorder er så stor, at utviklingen om ikke lang tid uten tvil vil resultere i en katastrofe for oss.» De viste til at den lokale gytebestanden av torsk var gått tilbake, og det førte til dårligere utbytte av fjordfisket. Og kom med en advarende pekefinger til forskere: «Det synes som om vitenskapen hevder at havet er uuttømmelig. Denne påstand vil vi på det alvorligste be revidert. Erfaring viser det stikk motsatte." Brevet ble undertegnet av Julius Leonardsen, Martin Sjursen og Agur Nesbakken, på vegne av massemøtet på Russenes. (Fra Einar Eythorssons bok "Sjøsamene og kampen om fjordressursene", utgitt i 2008).

Man ser altså at fiskerne viste til sin erfaringsbaserte kunnskap. Femti år seinere, i 2009, ble det lovfestet at slik kunnskap skal tas i bruk i offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet (naturmangfoldlovens paragraf 8), i tillegg til vitenskaplig kunnskap. Men denne bestemmelsen er dessverre i svært liten grad tatt i bruk.

Selinvasjonen og krav om lokal innflytelse
Selinvasjonen, eller kobbeårene som man også sier, tidfestes til 1986–1989 i Porsangerfjorden, og viser til et stort antall grønlandssel som kom inn i fjorder i Finnmark – i østfylket noen år tidligere enn i Porsanger. Siden har man lokalt registrert økte bestander av steinkobbe og havert (kystsel) i fjorden, og atskillig mindre fisk. Porsanger kommune var sterkt engasjert i selsaken, og ba om møte med sentrale myndigheter:

Sel i Porsanger”Vi må ha tiltak mot den voksende selbestanden nå! En fjord er i katastrofetilstand, en tradisjon svinner hen og ressursen til fiskerinæringen er ikke lenger til stede. Det gjelder livsgrunnlaget for befolkningen! (...) Porsanger kommune ser med frykt på det som skjer i fjorden vår. Vi tar vårt ansvar og skal gjøre noe nå. Vi trenger samarbeid med forvaltningsorganene for å gjennomføre nødvendige tiltak. Vi inviterer derfor til et samarbeids- og informasjonsmøte i slutten av denne måneden. Vi ber Dere komme på besøk til oss å se hva som skjer i fjorden vår. Vi vil for Dere, Fiskeridirektoratet, Fiskerisjefen i Finnmark og Direktoratet for naturforvaltning vise fram og fortelle om problemene ved dagens selbestand. (...) Vi håper Dere ser vår krise stor nok til å avsette tid til et møte.” (Brev fra Porsanger kommune, 7.5.1998).

Knapt en måned seinere ble det sendt en uttalelse fra Porsanger kommune, med underskrifter fra en rekke lokale foreninger: ”Porsanger kommune vil med denne uttalelsen gi uttrykk for dagens forvaltning av Porsangerfjorden og hva vi mener må gjøres for å oppnå bærekraftig forvaltning hvor befolkningen er en del av naturen. Tradisjoner: I Porsangerfjorden er det fangstet på sel i uminnelige tider. Det er en viktig ressurs for folket langs fjorden. Selen ga både mat og skinn. Den sjøsamiske kulturen og levemåten folket hadde da var avhengig av ressursene i fjorden. Etter krigen har avskytningen på sel avtatt, jakta har ikke den samme betydningen som tidligere. Selbestanden har imidlertid økt, og det som tidligere var ansett som en viktig og sjelden ressurs i fjorden er nå blitt til et forhatt dyr karakterisert som en plage.” (2.6.1998).

«Porsangerfjorden tilbake til livet»
Prosjektet ”Porsangerfjorden tilbake til livet” ble iverksatt for å skape økt næringsutvikling med utgangspunkt i fjorden. I begrunnelsen for prosjektet heter det at Porsanger har et ensidig og sårbart næringsliv med mange sysselsatte innenfor service- og handelsnæringen og samt offentlig sektor. Man viste til at kommunen er svært avhengig av Forsvarets tilstedeværelse og aktiviteter i kommunen, og at omstillingen i Forsvaret de siste årene har skapt stor usikkerhet både for privatpersoner og næringsliv. Videre viste man til at fjorden som en gang var fiskerik og utgjorde livsnerven for befolkningen langs fjorden, var nærmest tom for fisk og i økologisk ubalanse. Potensialet for fiske i Porsanger mente man burde ligge på nivå med ilandført fangst på 1970-tallet, rundt 1 500 tonn per år til en førstehåndsverdi til 15-25 mill. kroner. Man ønsket også å satse på havbruk, og ville ha forskning på fjordens økologiske tilstand. Dertil økt uttak av sel, og en forsøksordning med lokal forvaltning av fjorden. (Fra forprosjektrapport 2003)

I ovennevnte rapport viste man til at sentrale myndigheter, gjennom Sametingets arbeid, har etter hvert anerkjent fiske i fjordene som en tradisjonell samisk næring, og henviser i den sammenheng til Grunnlovens § 110a, (nå § 108) som man hevder forplikter norske myndigheter til å sikre fjordfiske som et materielt grunnlag for den samiske befolkningen i fjordområdene.

Porsangers daværende ordfører, Bjørn Søderholm, ba om hjelp fra marine forskningsmiljøer til kartlegging av fjordens totale fiskeressurser, med sikte på optimal ressursnytting og dermed styrking av bosetningsgrunnlaget. Prosjektet EPIGRAPH ble iverksatt, og Holmfjordbruket som feltstasjon for Havforskningsinstituttet er visstnok også et resultat av dette fokuset på Porsangerfjorden.

Bivdi
Den 25. april 2005 ble den sjøsamiske fangst- og fiskeriorganisasjonen Bivdi stiftet i Porsanger, etter initiativ fra to tidligere fjordfiskere. I pressemeldingen fra stiftelsesmøtet heter det at ”dagens fiskeripolitikk anses som en direkte trussel for bosetningen i de sjøsamiske områdene”, at man vil fremme og ivareta ”våre interesser og rettigheter som urfolk”, og at man med stor interesse følger med på det arbeidet som nå gjøres med Finnmarksloven” (Bivdi 2005). Formålet er å ivareta samiske rettigheter når det gjelder fiske og fangst, og særlig i forhold til marine ressurser.

Ikke i stand til å ta vare på egne interesser?
Sigvald Persen, daglig leder ved Sjøsamisk kompetansesenter, kom med et hjertesukk i samtale med en journalist i forbindelse med et rettighetsseminar på Sametinget: «Vi er ikke i stand til å ta vare på våre egne interesser lengre».
Slik kan det synes etter som årene går. Men nå er Porsangerfjorden på sakskartet igjen. Og det er håp i hengende snøre, som det heter i et gammelt ordtak.

 

Lenker
Ságat om møtet: Fjordfolket ruster til kamp (kr 25,- for artikkelen uten ab.)

Facebook-gruppe Porsangerfjordens venner som ble opprettet etter møtet 5. desember:
Facebook-gruppa Aksjonsgruppe mot oppdrett i Porsangerfjord
Nettstedet Meron sin presentasjon av Porsangerfjorden, med vekt på lokal erfaringskunnskap


Foto
Fra møtet: Kjell M. Derås (trykk på bildet for å få full størrelse)

Sel i Porsangerfjorden: Sigvald Persen

Å kjøpe seg bør
Apropos spissa
 

Kommentarer

Ingen kommentarer
Besøkende
mandag 25. mars 2019

Alle innlegg

Søk i Meronbloggen

Vi har 339 gjester og ingen medlemmer på besøk.