Meron kunnskapsbase

Meron er en kunnskapsbase med tradisjonell kunnskap, stedsnavn, landskap og kulturminner og samiske ord og uttrykk i tilknytning til sjø og fiske (en ordbank) som hovedemner. Den er utviklet ved Mearrasiida (tidligere Sjøsamisk kompetansesenter). Man finner fram i kunnskapsbasen via lenkene nedenfor. Meronbloggen har innlegg om blant annet nevnte emner. 


Av Hartvig Birkely


Lásse Piera i Magga-slekta

 Lásse Piera ble iflg. folketellingen av 1875 født i 1863. Hans foreldre var Oarbbes-Pier-Lásse, Lars Pedersen Magga og hans 1. kone Elen Andersdatter[1](TILLEGG 1: MAGGA-SLEKTA), der oarbbis oversettes til ”en som er foreldreløs”. Det var altså faren til Oarbbes-Pier-Lásse, Oarbbes-Piera, som var blitt foreldreløs. Som man ser av kopien av slektskartet, så giftet Oarbbes-Pier-Lásse seg tre ganger, der han til sammen fikk fem barn (Peder, Anders, Elen og Johannes) med sin første kone og et barn, Ahku-Lásse (Lars Samuel) med sin 3. kone, Kirsten Samuelsdatter. Lásse-Piera var altså eldst av barna til Oarbbes-Pier-Lásse med sin første kone. Moren, Elen, var fra Činavuohppi (Trollholmsund) og Lásse-Piera ble født her[2]. Videreså var Oarbbes-Pier-Lásse sønn av Oarbbes-Piera, Peder Johnsen Magga, og hans kone Kirsten Larsdatter Porsanger.

I granskingen av Magga-slekta av Hans Hansen, Gåradak, er kun farens navn oppgitt, nemlig Jon Samuelsen Magga som Oarbbes-Pieras foreldre. Oarbbes-Piera har da blitt morløs slik kallenavnet «oarbbis» forteller. Denne familien møter man igjen i digitalarkivets folketelling av 1801, der Jon er sønn av Samuel Nilsen Magga. Her oppgis familien å tilhøre “Afiuvarra”[3] og er “omvankende FjeldFinner som ernære sig af RensdyrDrift[4]. På sommerhalvåret flyttet Ávjuvárri-samene ned til fjellene ved den norske kysten. Foreldrene til Samuel Nilsen Magga, som var født før grensesettingen mellom Norge og Sverige i 1751,var da, som tilhørende Ávjovárri, under svensk juristiksjon og undersotter av en norsk-svensk fellesdistrikt[5].


Begrepene sjø- og reindriftsamer

Her kreves litt klargjøring av begrepene reindriftsamer og den etterhvert fastboende fjordbefolkning sjøsamer. I et lengre historisk perspektiv synes det ikke å være noe prinsipielt skille mellon de to gruppene. Begges brukstradisjoner kan til en viss grad sies å være videreføring av den tidligere mobile[6] veidekulturen, men da med nyereteknologi. Reindriften i nordsamiske områder utviklet seg i løpet av 16-1700-tallet. Før den tid besto den av de rein som var temmet til kjøring og kløving, samtsom lokkedyr i villreinjakta og er trolig like gammel som den samiske befolkningen har eksistert. Reindriftsamene har delvis sine røtter i den eldre sjøsamesamebefolkning og flere av de fastboende familiene ved fjordene stammer fra reindrifttsamer, som har slått seg ned her. Denne utveksling skjedde også på det tidligere tidspunkt da det både i innlandet og ved fjordene enda rådde veidekultur. De kulturelle forskjelleneunder veidekulturen besto da i at mens den ene gruppen (sjøsamesiidaene) utnyttet i overvekt de marine resursene, så utnyttet den andre gruppen (innlandssamesiidaene) de terristiske resursene (NOU 1978 18 A, Aarseth 1974, Richter Hansen 1986, Hansen/Olsen 2004). Det må likevel bemerkes at også i sjøsamesiidaene var jakt på villrein og andre landpattedyr viktig komponent i økonomien.

Det overnevnte bekreftes av Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745[7]. bakgrunnen av Schnitlers tingvitner framgår at noen er født av “ Norske Søefinne- Forældre”, men nå ernærer seg som “Field-finne”. Andre er født av “Field-Finne-Forældre” og ernærer seg som “Søe -Finner”. Flere av vitnene er født av “Field-Finne- Forældre” i Utsjok, Enare og Enotekis, som da var under svensk juristiksjon, Men er nå «Norske Porsangers Field-finner». Om sommeren er de med sine rein ved Porsangerfjorden og om vinteren i Karasjoktraktene. Schnitler oppgir 34 “Søefinner og 13 “Fjeldfinner” (familier) som sokner til “Kistram Finne-Capell inde i Porsangerfjord”. Disse nevnte 13 familiene regnes som «privative Norske Undersotter» og altså reindriftsamer tilhørende Porsanger. Dessuten nevner han 10 familier “fælles Field-Finner” fra Avjovárri som kommer ved St.Hanstid ned til kystviddene på østsiden av Altafjord. De pendlet mellom Sverige/Finland[8] og Danmark/Norge. Disse så kaldte “Fælles Field-Finner” (felles-fjell-samene) hadde sine vinterboplasser som nevnt i Ávjovárri på det norsk-svenske fellesområdet. Dette viser at når sjøsamesiidaene i sin tid går i oppløsning og de differensieres til annen type livberging så viser det seg at også en del av sjøsamene fikk reindrift som komponent i økonomien. Jakten på villrein hadde da også vært del av livberging i sjøsamesiidaene. Blandt annet finnes det flere lokaliteter i Porsanger som har bevart goddi (villrein) i stedsnavn, samtidig som det er registrert utallige fangstgroper her, blant annet i området Johkamohkki i Činadatjohka ovenfor Ráigeája.


Næringsforholdene for fjordbefolkningen

I 1744 skriver Schnitler (Tanner 1924:64) slik om sjøsamenes bruk av fjordområdene: ”Nordmænd fløtte ikke, men Søefinnerne have gementlig 2 á 3 Byer eller gammer, som de i eet aar omskifte, nemlig Sommer- og Vinter-bye, en del have og Høste-bye. Sommer-bye have de ude i Fiorden for Fiskeriets Skyld, Vinter-bye for Brendeved og Moese Skyld for deres creaturer til Fjelds. Høst-bye haves i Fiordbottene for Græssets Skyld”. Så sier han i tillegg: I 1783, da det ble utstedt skjøte på jordbrukseiendom «Vestre Tabors Vintersete», og som av bositterne allerede hadde vært i bruk tidligere, hadde på denne tid minst to sesongboplasser, nemlig sommer- og vinterseter.

Videre gir Schnitler beskrivelse av sjøsamenes resursutnyttelse og sier:

«Således ere de norske Søfinner de som sidde inde i Fiordbrædene, nærede sig av Fiskeriet der inde, av Skøtteriet paa de nærmeste Fielde, de have og ferske Vande i Fieldene at fiske i og Birkeskov til Brændsel, de holde nogle Køer, Faar og en Deel tamme Reen.» Allerede før 1700-tallet opplyses det at enkelte sjøsamer fra Porsanger har privateide reinflokker på opptil 7-800 dyr (Pedersen 1994:58) og med henvisning til lagmann Knag var Magerøya en del av Porsangersamenes beiteland for sine rein.

På Schnitlers tid er Porsanger fremdeles bosatt av bare samer, i det han ikke nevner kvener og at nordmenn bodde ikke innenfor Reifváhki (Repvåg). Med grunnlag i 16-1700-talls kilder sammenligner Einar Richter Hansen (1986:76-77) nordmennene i fjordmunningen av Porsanger og på (Magerøya) med sjøsamene i Leavdnjvuotna (Porsangerfjorden) og sier. ”Samene i Porsanger hadde også et bredere næringsgrunnlag enn nordmennene på Magerøya og Ytre Porsanger. Mens disse levde av fiske og februk, så drev samene i tillegg med reindrift, jakt, sjøfangst, bær- og dunplukking”.

Gruppen, sjøsamesiidaene, utnyttet som nevnt tidligere under veidekulturen i overvekt de marine resursene, men at også for sjøsamesiidaene var jakt på villrein og andre landpattedyr viktig komponent i økonomien.Aarseth skriver at «den fastboende befolkning kan imidlertid også vise til en historisk sammenhengende og ganske utstrakt bruk av Skáididuottar i næringsøyemed. Denne brukstradisjon kan med en viss rett sies å være en videreføring av det gamle veidefolkets bruk, - med nye redskaper.» Richter Hansen (ibid 296) peker på at ennå i 1900 viser folketellingen at det var flere som levde av å være «fisker og jeger». I ligningsprotokollene[9] fra begynnelsen av 1900-tallet for Kistrand kommune har for eksempel Lásse Pier-Piera (Peder Birkeli), eldste sønn av Lásse Piera, yrkestittelen «fisker og jeger».

Peder Andersen (Máret Pedar), Ikkaldas[10], fortalte at folk i fjorden høstet ulike ressurser som grunnlag for husholdsøkonomien. Mens mennene dro på sesongfiske til Magerøya drev kvinnene jordbruk og husdyrhold inne i fjorden. Om sommeren sanket kvinnene og barna bær, som de solgte til handelsmannen. Det var et kjærkomment tillegg i økonomien. Om vinteren dro mennene på fjellvannene og satte garn under isen. Her beskrev Máret Pedar forholdene i mellomkrigårene, men at denne type livberging fortsatte stortsett på samnme måte i en god del år etter 2. verdenskrig.


Bosted Kolelven (Činadatjohka)

I 1863 ble det etter forlangende av Oarbbes-Pier-Lásse (Lásse Pieras far) foretatt en skyldsetningsforretning[11] over rekvirentens boplass, Kolelven (Činadatjohka), i Ráigeája , nevnt som Iggeldas. Oarbbes-Pier-Lásse fikk oppmålt boplassen Kolelven og slåtten Leaiberohtu. Leaiberohtu hadde tidligere vært bebodd og dyrket av Oarbbes-Pier-Lásse sine foreldre Peder Johnsen Magge og Karen (Kirsten) Larsdatter Guttorm (Porsanger). Disse to plassene ble fra nå av hetende Kolelven. Her kommer det fram at Oarbbes-Pier-Lásse hadde bebodd og dyrket her i 8 år og hans foreldre i 20 år, dog uten hjemmel. Det opplyses også at Oarbbes-Pier-Lásse har oppført et hus på slåtten Leaiberohtu, der han de to siste årene har bodd om sommeren. I 1866 er det igjen oppmålings- og skyldsetningsforretning hos Oarbbes-Pier-Lásse, etter at mora døde 02.06.1866. Denne eiendom lå nord og øst for Oarbbes-Pier-Lásses jorder og strakk seg østover helt ned til utløpet av Činadatjohka (Kolelven) ved sjøen. Mot nord og øst gikk den østlige eiendomsgrensen tvers igjennom det nåværende fjøset til Elle-Ánde (Hans Andreas Persen). Mora til Elle Ánde var jo Lásse Piera sin søster og gjennom dette slektskapet har Elle Ánde fått deler av eiendommen Leaiberohtu[12]. Oarbbes-Piera hadde etter disse opplysningene bosatt seg på Kolelven i Ráigeája (Ytre Igeldas) i 1844 og døde der i 1851 (1853) , mens sønnen, Oarbbes-Pier-Lásse, i første omgang kanskje har bygd seg gamme i Leaiberohtu i Ráigeája (Ytre Igeldas) ogsenerebygd seg hus samme sted i nærheten. Han må trolig ha fortsatt med reindrifta og da i kombinasjon med jordbruk og annet fehold i noen år til. I tiden etter at han bygde seg gamme og senere hus i Ráigeája brukte han disse bare som sesongboligerfor sommerhalvåret, etter opplysningene fra Utmarksprotokollen. Tidspunktet for da han omtales for “bebodd og dyrket i 8 år” blir 1855.Dette faller 3 år etter grensesperringen mellom Finland/Russland –Norge/Sverige og omtales i et senere kapittel. Det kommer ikke fram i utmålsprotokollen når han slo seg ned i Leaiberohtu som helårlig fastboende, men sannsynligheten taler for at han gradvis har gått over til sjøsamisk næringstilpasning, som innebar sterk kombinasjon av flere næringer. I 1865-folketellingen[13] for Kistrand kommune er han oppført som eier av 3 storkveg og 7 sauer, men ingen rein.

Bilde:Scan 2003

Landmåleren, Kaptein Tang, beskrev blant mye annet om bosetningen i Porsanger og sier: «Befolkningen ved Porsangen skal være meget gammel. Flere oppsiddere var etterkommere efter fjellfinn, som var gått ut med, og som hadde bosatt seg ved sjøen. I Ytre Igeldas (Ráigeája) bodde 4 sønner av fjellfinn, som i sin tid hadde slått seg ned her. De hadde her bra hus og den del jordvei. Den eldste, Lásse Piera, var nu i 60 års alderen og var nu en hel magnat.» Tang nevner ingenting om kvinnene i denne sammenheng. Oarbbes-Pier-Lásse, faren til de nevnte 4 sønner, hadde giftet seg tre ganger, slik man ser i slektsgranskingen til Hans Hansen. Alle tre hustruene var sjøsamekvinner, slik slektstavla til Hans viser. Tang forteller videre at hjemmespråket var overalt samisk og de eldre kvinnene «lot ikke til å skjønne nevneverdig norsk». Mens «eldre menn skjønte og kunde gjøre seg forstått på norsk – de hadde jo alle været ute i verden – på fiske m.v.». D.v.s. både på kystfiske i de norske værene og på Lofotfisket, hvor de hadde tilegnet seg norsk. Han sammenligner også klesdrakten for kvinnene og mennene og karakteriserer kvinnenes «stilren og vakker», mens manndrakten gav en «sjusket og tilfeldig preg.» Mennene hadde begynt å blande inn kler av norsk snitt, der blant annet dongeribukser fra nærmeste handelsted var å se hyppig under koften.

Da Kaptein Tang, kom til vestsiden av av Porsangerfjord (Leavdnjavuotna) i 1926 i oppdrag som landmåler, hadde han trolig på forhånd avtalt med Lásse-Piera om tjenester. Han raporterer: “Da jeg kom til Kolvik 28. juni, fikk jeg straks fatt på Lásse-Piera i Igeldas, som var godt kjent i hele målfeltet, og sluttet kontrakt med han om kjøring for mig. Han begynte straks å lete etter sine hester – hadde 2 a 3 mann på leting i ukesvis. Den ene hesten fant vi for han sist i august, og den andre var ikke funnet, da vi reiste sydover 21. september. Til meg hadde han imidlertid måttet leie en hest fra Stabursnes.»

Ámmon-Pier Herman (Hermann Amundsen) [14] fortalte at det var skikk å slippe hestene løs om sommeren. Det var ikke vanlig å bruke hest om sommeren. Om de trengte den til arbeid så pleide de å hente den. Lásse Piera pleide å bruke hesten om sommeren. Han for med hest og kjerre til vannene på vidda for å fiske. Våres folk derimot slapp hestene og de gikk løse hele sommeren og om høsten ble de sanket inn.

Så gir Tang en god attest om hesterasen som var i bruk: «Hestene folk brukte her var «Porsangerrasen» og karaktiserte de som “kraftige, raske og prektige dyr – rene og velvoksne. De hadde alle fjordhestens gode egenskaper – raske og villige – men adskillig større. Det betydelige hestehold hadde visstnok sin grunn i vintertransporten fra Billefjord (Billávuotna) og Kolvik (Sarvves (-Soarvves)-vuotna) til Karasjok (Gárášjohka). Veianlegg brukte dessuten f. t. en del hest. Om sommeren var de fleste av hestene inne på vidda – og var ikke alltid lett å finne igjen. Det hente at de kom helt over til Alta. Hestene gikk i store flokker inne på vidda. Vi hadde stadig to flokker i nærheten av os – en på 29 og en på11 dyr. Når folk fikk bruk for en hest om sommeren var det ofte forbundet med stort bryderi å finne den igjen.»

Min tante, Lásse Pieras-datter, Lásse-Pier-Rávdná, som levde til hun manglet 2 mnd på å bli 100 år, fortalte meg om engang hun og broren Lásse-Pier-Ánde (Anton Helmer), ble sendt for å lete opp hestene for Lásse-Piera. De hadde trasket i flere dager på vidda uten å finne hestene. Så kom de på at Bossekopmarkedet i Áltá (Alta) var kommet igang, og de fikk da, som ungdom på den tid, lyst på å være med på festlighetene der. De forlot hestesøket og gikk over til Bossekop og var i flere dager på markedet. Avstanden i luftlinje fra Ikkaldas til Bossegohppi (Bossekop) er 7 mil, og med 27 % terrengtillegg blir det nesten 20 mil avstand tur/retur. Hvis man da i tillegg påplusser det som gikk med til «ærlig arbeid" med hestesøket, så blir det en god del mil i tillegg. Ved tilbakekomsten hjem, etter adskillige dager etterpå, fortalte de to ungdommene til faren, Lásse Piera, at de hadde gått vidda på kryss og tvers, uten å finne hestene. Etter at den da 95 år gamle damen hadde fortalt historien, avsluttet hun historien med en god latter.

Om fedrifta sier Tang at «her er stedegent Finnmarkskveg, store dyr, som melker op til 1500 liter om året. Lásse Piera Igeldas hadde 5 melkekyr, okse og en del ungfe. Dessuten sauer og to hester.»

Om jordbruk sier Tang at han hadde inntrykk av at det var mye «vannsyk jord å se i området og at det så ut som folk ikke hadde fått forståelse av hva avgrøfting var..» Men legger han til: «Det var dog også dem som forbedret sin jord. I Igeldas (Ráigeája) hadde således Lásse-Piera og hans sønner brutt op en betydelig strekning og kjørt bort flere tusen lass stein.» I følge vår foreldregenerasjon, ble den bortkjørte steinen brukt til blant annet oppmuring av gjerdet langs sørsiden av Činadatjohka. “...Slåmaskin haves ikke. Lásse-Piera hadde i sommer fått hesterive til Ráigeája (Ytre Igeldas). Landbrukslaget Kolvik – Stabursnes har to ploger og to harver. Ráigeája (Ytre Igeldas) og Øvrenes (Badjenjárga – gården til Per Hansen i Stabbursnes) har egen plog og to harver. Der brukes nogen kunstgjødning, men fiskeavfall faller billigere og er like god. Enkelte dyrker gulerøtter, kålrabi, næper og rabarbra.»

Om husflid skriver Tang «Husfliden er stor blant kvinnene. Der veves og syes – vadmel, sengetepper, bånd og belter, komager, skaller, pesker og bellinger m.v.. Der selges for ikke små beløp av disse hjemmeindustriens produkter på Bossekopmarked hver vinter.»

I tillegg rapporterer Tang: «Av andre næringersveier skal nevnes bærsanking, samt innsamling av ærfuglegg, gåsegg og måsegg på øene. Ennvidere skal nevnes inntekt av den betydelige varekjøring.» I en film[15] fra 1930-tallet, som en Øst-Tysker viste på museet i Karasjok, der en sekvens gjaldt varetransport mellom Kolvik og Karasjok, gjenkjente jeg Lásse-Pier-Ánde og Ándde-Johán. I filmen var de på det tidspunktet i Kolvik, der de var i ferd med å gjøre klar hestekjøreturen for transport til Karasjok.

Tang skriver ellers at “Vidden nyttes vår og høst av Karasjoklapper, når de drar gjennom med sine reinflokker.” Ellers nevner han “vanlige leirplasser” i omtalte lokalområdet for reindriftsamene fra Karasjok. De er i vestenden av Skáidejávri, sørvest for Geildasoaivi (sannsynlig Gildosoaivi ) og i sørvest enden av Huikinrápma. Det må legges til at reindriften har uavbrutt tradisjon i Skáididuottar og ikke bare gjennomflyttingsvei, slik man kan få inntrykk av Tangs formulering.

 I tilknytning til “Skáidi-undersøkelsene” har Bjørn Aarseth med flere (1974:2-13) foretatt befaring og intervju og påvist stor mengde kulturminner i Skáididuottar, som viser den sjø- og reindriftsamiske bruken av området. Aarseth har med bakgrunn i intervjuer registrert mange flere “leirplasser” enn de tre som Tang nevner:

 LeirplassenTang nevner i vestenden av Skáidejávri, sammenfaller med de kulturminneregistreringene jeg gjorde i Gammebukta (Goađigohppi)sommeren 2011. Jeg registrerte i området omkring i gammebukta 20 enkeltminner, L1-L7 (K1-K19) og L9 (K21). Foruten de to gammene (resaurerte gammer etter Lásse-Piera), 3 gammetufter (den nærmeste tufta ved gammene er etter Oarbbes-Pier-Lasse), 2 lagringsplasser og 1 stáffu (K2, K13-16 og K18,19), kan de andre 14 registrerte kulturminnene for det meste knyttes til reindriftsamenes bruk av området. Noe usikker herkomst er den registrerte lagringsplassen K4 i ura nord for gammene. Den hadde beliggenhet relativt nært en av reindriftsamenes teltboplasser, men samme ura har også vært brukt som lagringsplass for Birkeli-familiene. Blant Aarseths (ibid 9) registreringer nevner han Birkeli-gammene samt tufter av eldre gammer i gammebukta og sier videre: “Her har stått gammer fra omkring 1850, muligens tidligere.” Han kaller stedet for uoffesiell “Markedsplass”. Ved siden av gammetuftene i Goađigohppi hadde Aarseth informantopplysning om at det skal være gammetuft ved utløpet av Skaidielva (Oivoš) og i Geađgemuvrranjárga (Goahtenjárga). Som tillegg 2 bakerst følger liste over registrerte kulturminner på tre lokaliteter ved Skáidejávri, nemlig Goađigohppi, Geađgemuvranjárga (Goahtenjárga) og Gođđasajnjárggat (Čuottuhannjárga). Den doble samiske stedsnavnsettingen har sin sammenheng i at reindriftsamene og sjøsamene dels har forskjellige navn på endel lokaliteter. Her kan i tillegg nevnes Skáidijároaivi som er det sjøsamiske navnet på toppen vest fot gammene og Lásse-Pier-Oaivi som reindrifsamisk navn. Det finnes langt flere eksempler, uten å nevne de her.

 
Lásse Piera som fisker rundt forrige århundreskiftet

Mange fiskere fra Porsanger dro til fiskeværene på kysten for å være med på sesongfiskeriene der. Med tall fra 1870 og 1871 sammenligner Richter Hansen (1986:206) antallet fiskere fra Kistrand (Porsanger) og Kjelvik (Nordkapp) kommuner som drev loddetorskefisket ut fra værene på Magerøya og finner ut at Kistrand hadde henholdsvis 249 og 279 fiskere mot Kjelviks 76 og 74. Med andre ord var 80 % i dette fiskeridistriktet Kistrandfiskere, altså fiskere fra Porsangerfjorden.

Knud Leem som hadde vært misjonær både i Porsanger og Alta på 1700-tallet, sier at på den tid da reindriftssamene med sine familier oppholder seg med reinene ved sjøkanten, ”farer de og undertiden ud på fiskefangst”.Etterhvert som reindriftsamene slo seg ned som fastboende ved fjordene, må man anta at det da har vært naturlig for dem å også ta del i sjøfisket. Lásse Pieras far, Oarbbes-Pier-Lásse, har da også fått tilføyd yrkesbetegnelsen «Fisker Fædrift» i 1875-folketellinga og Lásse Piera nevnes som «fisker» i 1900-tellinga.

Fiskeriet hadde fremdeles den største betydning i livberging for Porsangers befolkning på slutten av 1800 og første delen av 1900-tallet. At torsken har vært viktig resurs for Finnmark og tilført en betydelig del av verdiskapningen her, kan det ikke være i tvil om. Richter Hanssen (1990:291) nevner at verdien av torskefisket i Finnmark kunne i 1920-årene utgjøre like stor del som verdien av hele det øvrige lands torskefiske til sammen. Porsangerfiskerne deltok både i fjordfisket og vårtorskefisket på kysten og må slikt sett også ha bidratt til den nevnte verdiskapningen for Finnmark.

 Med bakgrunn i folketellingene viser det seg at i tiårene etter århundreskiftet, var Kistrand (Porsanger) kommune en utpreget fiskerikommune. I 1909 hadde Porsanger 490 registrerte fiskere, som utgjorde ¼ av en befolkning på rundt 2000 mennesker (Petterson 1994:53). Til sammenligning var det bare 66 registrerte fiskere i Porsanger kommune, av en befolkning på vel 4300 mennesker i år 2001.Av de 66 var det igjen bare 32 i blad A og 34 i blad B i fiskerimanntallet, der blad B er fiskere med fiske som eneyrke (Porsanger kommune 2002:18).

Manntallføringen for Kistrand kommune etter 1900-årskiftet bekrefter yrkessammensetningen i folketellingene fra samme tid. Her oppgis fiskerens navn, hvor de bodde, hvor de fisket, f.eks med utgangspunkt fra hjemmet eller fra fiskevær utenfor kommunen, eller som arbeidstaker for andre fiskere. Manntallsføringen skjedde kretsvis og de som ble telt var “alle som drev fiske fra 15 år og oppover”, iflg. Petterson (ibid 53). I føringen for 1913 gjengir han kun manntallet for “forsikringspliktige fiskere”[16] . Tellekretsen “Igeldas” (Ikkaldas og Ráigeája), med stedet “Kolelven” (Činadatjohka), var hjemstedet for Lásse Piera. I denne tellekretsen var det registrert 17 “hjemmefiskere”, 9 “havfiskere”, 12 “selvstendige” og 5 “arbeidsgiver”.

Sommerfisket etter sei var fra 1700-tallet blitt populært etter at de russiske pomorene hadde begynt å farte på den Nord-Norske kysten. Porsangers befolkning byttet til seg mel og andre varer med sei. Om sommeren i makktida var det ellers vanskelig å få avsetning for fisk. Pomorfisket ga en sikker og varig innkomst for sjøsamene. I forhold til handelsmennene i Finnmark, ville allmuen helst handle med russerne, skriver Steinar Pedersen (NOU 1994: 21:112). Årsaken var at russerne kunne tilby opp til dobbel så høy pris for fisken enn det norske monopolhandelens stasjoner. Også for skinnproduktene fikk de atskillig bedre bytteforhold hos russerne enn hos de danske kjøpmennene. I løpet av 1914-1917 forlot de siste russefartøyene Finnmark og med det så man slutten på pomorhandelen.

Til havfiske ved kysten kreves både gode båter og godt redskap, skriver Kalstad (1982:32) og med hensyn til dette «synes ikke kystsamene rundt århundreskiftet å ha ligget noe tilbake for den norske befolkningen.» Pomorhandelen hadde iflg. Kalstad (ibid 32) og andre forfattere gjort kystsamene nokså uavhengig av de norske handelsmennene. Etter datidens forhold mener Kalstad at kystsamene sto seg økonomisk godt. Deres allsidige næringssammensetning hadde gjort dem selvforsynte. Det ga dem både mat og kontanter.

 Arvid Petterson (ibid 52) refererer hva Hans Hansen, Gåradak (Goarahat), hadde gjenfortalt etter sin far, Hans. Faren var født i 1875 og han hadde fortalt om en seiletur fra Trollholmsund frem til Kjelvik i nåværende Nordkapp kommune. Begivenheten må ha skjedd rundt århundreskiftet:

«Det var i mars. Isen lå helt til Trollholmsund (fra stedet Činavuohppi) det året. Ved fjæresjø startet de. Det var god bør (borjjadat), med sørlig vind. Blant mannskapet nevnte han Lásse-Piera, Igeldas. Da de rundet Veidnes (Riinjárga) i Kistrand (Čuđegieddi), var «Hamburgeren»[17] på tur utover fra Kistrand[18]. Vinden øket og innafor Skarvberget seilte de forbi «Hamburgeren». I åttringen[19] sto en mann ved pumpa, den andre øste delvis med bøtte. Ved flo sjø var de i Goaskinvággi (Kjelvik), og floa i Goaskinvággi (Kjelvik) kommer noe tidligere enn i Trollkolmsund». Denne fortellingen og andre opplysninger forteller at også Lásse-Piera var med på sesongfisket ved kysthavet.

Overnevnte beretning forteller også noe om seilingshastigheten med åttringen. Om vi anslår at avstanden fra Činavuohppi (Trollholmsund) til Goaskinvággi (Kjelvik) er rundt regnet 120 km, så har Lásse Piera og resten av mannskapet på åttringen, seilt på under 6 timer den angitte distansen ut Porsangerfjorden. Siden de startet fra Trollholmsund på fjæresjø så seilte de i tillegg motstrøms, i og med at havstrømmen gikk innover i fjorden i det at sjøen flødde på tidspunktet de seilte utover.

Etter lov av 1897 skulle det for hver 8. båt innen et oppsynsdistrikt velges en tilsynsmann i fiskeværene. Fiskeværene organiserte valgene. Dessuten skulle det blant disse velges et hovedutvalg for hele distriktet. Hver båt var representert ved høvedsmannen[20], der bare denne hadde stemmerett. Det første utvalget for Kjelvik distrikt møttes april 1898 bestående av fire utvalgsmedlemmer, med blant andre Lásse-Pieras nabo, Klemet Hansen fra Ráigeája (Ytre Igeldas), som en av medlemmene. I utvalget som ble valgt 1900 var en av medlemmene Lásse-Piera. Her var forøvrig 7 av 14 utvalgsmedlemmer fra Porsanger. Med bakgrunn i de nevnte valgene hadde Porsanger-fiskerne særlig sterk posisjon i Goaskinvággi (Kjelvik) iflg. Richter Hansen (1986:336).

Etter at den så viktige pomorhandelen tok slutt, falt merkedet for sommerfisket stort sett bort.

Med bakgrunn i de særegne forholdene i amtet, vedtok Stortinget i 1905 et særskilt lånefond for Finnmark, til anskaffelse av dekksfartøy. Det viste seg imidlertid at de fleste av lånene fra fondet gikk til noen få kystkommuner og lite til de typiske fjordkommuner. Allerede året etter opprettelsen av lånefondet, tok kommunestyret i daværende Kistrand kommune opp fjordfolkets dårligere vilkår for å skaffe seg båter gjennom lånefondet. Kommunestyret uttrykte i den tilknytning at fondet ville bli til liten nytte for fjordfolket, siden disse ikke hadde den mulighet som fastboende fiskerne i værene til at ”…handelsmændene skaffer tilveie den manglende Brøkdel i Kjøbesummen”. Lånebetingelsene var nemlig slik at lånetakeren selv skulle skaffe til veie inntil en tredel eller fire femdeler av båtens kjøpesum (Steinar Pedersen, NOU 1994: 21:95-96 med henvisning til Richter Hanssen). Mens fiskerne på kysten gjerne var tilknyttet en bestemt handelsmann som både leverte varer og mottok fangsten, sto fjordbefolkningen, med overvekt av sjøsamene, i et friere forhold til handelsmennene. Det hadde bakgrunn i at de fortsatt hadde relativt større handelskontakt med de russiske pomorene. Det antydes også at kvenene som bodde i fjordstrøkene, bla i Porsanger, var i omtrent i samme situasjon som samene. Utlånsreglene ble imidlertid ikke endret i den retning Kistrand herredsstyre ønsket (Steinar Pedersen, NOU 1994: 21:95-96).

Arthur Hansen (Dig pro 32A, Porsanger lokalhistorisk samling), Leaibevuotna (Olderfjord), som var født 1917, sier at det ”ble noe oppgangstid etter 1. verdenskrig. Men etter depresjonen i 1928 med bankkrakk, begynte det å bli dårligere og dårligere. Og tredveårene var faktisk de svarteste årene han hadde opplevd. På 1920-tallet hadde mange motorbåter, mens det på 30-tallet var igjen bare seilbåter.”

 Lásse Piera eide på begynnelsen av 1900-tallet en njealljit (firroring). I 1918 skaffet også han seg motordrevet båt.I flg. merkeregisteret registrerte han en motorbåt, med registreringsnummer F16 KS og døpt som «Brødrene». Den var etter det min far og onkel Helmer fortalte, ombygd av firroring. Iflg. Šefen-Lásse fra Gárášjohka[21], ble den omtalte båten i sin tid av Lásse-Piera kalt for “Čoarvvetbeal-luosttak”, som betyr «hvitstripet rein med halvt horn». Båten hadde da, som seilbåt og i første omgang etter ombyggingen og registreringen til motorbåt, maste bare i forenden, jfr. halvt horn. Første bildet ser ut for å ha bli tatt i Lavttevuotna (Vesterbotn), med Ráhponjohka (Rappafossen) i bakgrunnen. Båten med registreringsnummer F8KS er tilhører Amund Johnsen fra Russenes og er iflg. merkeregisteret registrert 1915. Også denne båten ser ut til å være en ombygdnjealljit. (2 BILDER AV BRØDRENE)

 Ved at fjordbefolkningen sakket etter med sitt foreldede utstyr, ble det etter hvert vanskelig å konkurrere i fisket med småe og åpne båter og dårligere redskap, spesielt på et mer opprørt hav ved kysten. Dette gikk i sær utover med det så inntektsgivende vårtorskefisket. Selv om det lokale fjordfisket, samt muligheter for å ta hyre som lott- eller leiekar og landarbeid i forbindelse med fiskeriene kunne gi noen kontanter, må man likevel si at mellomkrigsårene for mange av kystsamebygdene økonomisk sett ble vanskelig periode (Kalstad ibid 33).

 Etter at pomorene sluttet å komme, var sjøsamene nå prisgitt de norske handelshusene. Den utviklingen (NOU 1978: 18 A:168) som foran er skissert, førte til at mange kom i gjeld til handelshusene. Utmarksresursene ble nå stort sett den eneste kontantgivende næring for mange av sjøsamene. Det gjaldt rypefangst, ferskvannsfiske, bærplukking, jakt på annet vilt m.m. Iflg. NOU-undersøkekelsen hadde sjøfisket om vinteren gått svært tilbake for fjordbefolkningen i mellomkrigstiden. Begrunnelsen de gav var at “vi hadde for små båter.” Mange av NOU informantene sier at det før krigen var mer lønnsomt å drive innlandsfiske enn sjøfiske. Dette må da gjelde spesielt 1930-årene, for på 1920-årene ga nedenfor nevnte kilde et annet bilde.

Landmåler, kaptein Tang[22], som i 1926 var på oppmålingsoppdrag på vest siden av Porsangerfjorden (Leavdjavuotna), nedtegnet også litt om forholdene for befolkningen på stedet, deriblant om Lásse-Piera. Han forteller at ”fiskeriet er hovednæringsveien. Porsangen er en fiskerik fjord, her foregår en betydelig hjemmefiske, både til eget bruk og salg. Dessuten deltar alle voksne menn i Finnmarksfisket. Ottringen er nu borte, folkene reiser med dampskibene og har småbåter med seg. Tidligere var man også med i Lofotfisket, men ikke nu lengre.” (BILDE AV SJØSAMENE PÅ TILBAKEREISE FRA LOFOTEN – EITURSSON s. 29)

 Porsangerfiskerne rodde ikke utelukkende fra Goaskinvággi (Kjelvik), skiver Richter Hansen (1986:208,209). Han gir ekempler på at i 1867 rodde 128 mann fra Goaskinvaggi, 88 fra Nuortaváhki (Nordvågen) og 21 ut fra fiskeværene i Øst-Finnmark, østover til Vardø. Det hadde sammenheng med hvor torsken sto i forsjellige år. I 1870, sier Richter Hansen, at basisen for valg av rostedene i øst tok slutt, i det at torsken kom tilbake til Vest-Finnmark, etter at fisket i øst hadde vært godt i årene før.

Da Lásse Johánas diktet sin joik, “Bille bám bám”, var kystfiskerlivet sentral i dikningen. Han var Lásse Piera sin yngste bror. Hans kjennskap til fiskeværene østover, kan ha sammenheng med at han selv hadde vært der på fiske med sin eldre bror. Han rodde som mannskap på båten hans. De rodde vårtorskefisket, vanligvis med utgangspunkt fra værene på Finnmarkskysten, og da spesielt Kjelvik. De kan, i årene da torsken sto lengre øst, ha rodd fra blant annet Kongsfjord, i det han viser å hahatt et visst kjennskap til dette fiskeværet.Erling Johannessen[23] hadde, på en tur med sin far til Máhte-Jon Jovnna, overhørt en samtale der de to eldre i samtale seg i mellom, snakket om at Lásse-Pier-Piera hadde vært på “bivddus” (kan innforståes som jakt-, fangst og fiske) østover til Hvitehavet. Lásse-Pier-Piera var jo eldste sønn av Lásse-Piera. Nevnte fiske og fangsttur kan ha skjeddd med Lásse-Pieras sin firroring, der Lásse-Johanas som oftest var hyret som kokk. I sin joik «Bille bám bám» drømmer han lengselsfult om å reise til “Konšefjord”.

Bille bám bám bám, bánne gunš gunš gunš

Bille bám bám bám, bánne gunš.

Ja sivlli birra dorranii

Bille bám bám bám, bánne gunš.

 
Dál áiggun Norggas eret vuolgit

Bille bám bám bám, bánne gunš.

Dál manan mun vel Konšefjordii

Bille bám bám bám, bánne gunš.


Doppe viini áŋkarat ja čáppa nieiddat

Bille bám bám bám, bánne gunš.

Doppe stuorra hearvásvuođat leat

Bille bám bám bám, bánne gunš.

 

De báhccet dearvan buot unna Sárát (buot unna Sárát – har hørt – unna Sárášat)

Bille bám bám bám, bánne gunš.

Dál manan mun vel Konšefjordii

Bille bám bám bám, bánne gunš.

Lill Tove Fredriksen (200 :89-91) skrev om og analyserte endel sanger og joik i fra Porsanger, deriblant den overnevnte. Gjennom sine intervjuer av folk som kjente Lásse Johánas, hevdes det at joiken oppsto i en tilstand da Lásse Johánas hadde vært sint på Kona, Sárá-Máret-Káre. Kona, som var fra Ráigeája, hette altså Káre og ikke Sárá som Frediksen skriver. Sárá-navnet her vises til hennes bestemor, Sárá-Jon-Sárá.

 I strofen “Sivlli birra dorranii” har Fredriksen oversatt ordet “Sivli” etter Konrad Nielsen ordbok som “den ende av utsatt not el. drivgarn som er nærmest land eller nærmest båten”. K. Nielsens ordbøker bygger på innlandssamiske dialekter. I sjøsamiske dialekter betyr «sivli» for det meste mast. I firroringen til min bestefar, Lásse-Piera, varLásse-Johánas, hyret som kokk, i det han var den yngste av brødrene. Som eldst i søskenflokken var Lásse-Piera høvedsmann. Om man i overført betydning oversetter “dorranit” som “ å trekke seg sammen” blir min tolkning av strofen at han under mulig tenkt reise til Kongsfjord med den åpne seilbåten, en firroring, har tidvis «skrukket seg sammen» rundt masta. Det var jo vanlig at endel av mannskapet på åpne seilbåter måtte pumpe eller øse vannet fra båten under seilingen, slik Hans Hansen beskriver tidligere. Akkurat den jobben må ha vært en våt og kanskje kald affære, der han tidvis i opprørt hav har skrukket seg rundt masta. Andre steder i joiken skryter Lásse-Johánas omde store festlighetene som Konšefjord kunne by på, der det både var vin og pene jenter.

 Som samfunnsaktiv person var Peder Andersen[24] også bekymret for fisket i fjorden og sier blant annet: ”De store båtene, som kommer fra havet, stryker av gårde med all fisken i fjordene og fjordfolket blir uten fisk. Resursene må eies av lokalbefolkningen for at det skal være mulig å livberge seg her”.


Lásse Piera som ferskvannsfisker

Innlandsfisket må ha eksistert langt tilbake i tid. Sannsynligvis har innsjøresursene vært utnyttet allerede da når de første mennesker slo seg ned i området for ca 10000 år siden og de første innsjøene oppsto. For ca 15 år siden gjorde jeg prøvestikk i en av terrassene , noen hundre meter øst for gammene i Goađigohppi. Her ble funnet en s.k.”bipolar kjerne”, en biprodukt som blir igjen når man lager et redskap av hard bergart. Slike steinartefakter dateres til siste fase av eldre steinalder, d.v.s en alder på mellom 7500 og 5500 år. Dette viser at det allerede da har vært menneskelig virksomhet ved Skáidijávri. I arkeologisk materiale ellers fra samiske områder (Hansen/Olsen 2004:198, 199), på boplasser der organisk materiale er bevart, er det også funnet bein av diverse innsjøfisk. Dateringene av beinene fra disse boplassene antas å være fra jernalder, middelalder og nyere tid, d.v.s. tilbake fra og med tiden rundt kr.f.. På 1700-tallet finner man også innsjøfisk som innslag i varebytte på markedene i nordsamiske områder.

I årene etter grensesperringen mot Finnland i år 1852[25] slo flere reindrftsamer seg ned i Indre Porsanger, skriver Aarseth (ibid 18). Så fortsetter han at utnyttingen av fiskevannene, først og fremst Skáidejávri, ble mer intens etter dette. Det er sannsynlig at nettopp denne grensesperringen, med innskrenkning av vinterbeitet i innlandet, har vært medvirkende årsak til at blant andre Oarbbes-Pier-Lásse i 1855 delvis har oppgitt reindriften og slått seg ned hos sin far, Oarbbes-Piera (Peder Johnsen Magga)ved Činadatjohka(Kolelven) i Ráigeája (Ytre Igeldas). Steinar Pedersen (ibid 67) skriver da også, med henvisning til Helland, at «siden grensesperringa i 1852 hadde fjellsamenes stilling vært et liv i trengsel og tilbakegang.» Erik Solem (1933:37) uttrykker i samme retning, «denne grensesperringen var et alvorlig inngrep i de norske renlappers nedarvede sedvaner.» Richter Hansen skriver (ibid 297) at “mens man tidligere kunne finne reineiere som flyttet mellom Máhkarávju (Magerøya) og Anár (Enareområdet), ble nå beiteområdene for små, og vi fikk en avskalling av reindriftsamer til fjorddistriktene.” Den omtalte Magga-familien har trolig beholdt en del sytingsrein i sin forhenværende «siida», som de hadde forlatt og tatt med seg noen kjørerein som transportdyr. Så har de slått seg ned og blitt bofaste i Ráigeája (Ytre Igeldas), der fisket i Skáidijávri ble delkomponent i økonomien. Etter Aarseths undersøkelser, ble jo transporten her på den tid besørget med kjørerein.

 Fra folketellingen 1875 for Kistrand kommune, på bostedet «Ensomhed», har husfaren, Aslak Andersen, fått nedtegnet yrkesbetegnelsen «Ferskvand Fiskeri og gaardbrug». For sønnen Anders er det tilføyd «Hjelper Faderen». På samme bopel bor også Hans Hendriksen som har yrkesbetegnelse «Ferskvand Fiskeri». Boplassen «Ensomhed» lå i Ikkašguolbba (Porsangmoen). I dette innlandsdistrikt har man naturligvis hatt innlandsfiske som en av de viktigste komponenter i økonomien.

 Hovednæringen for Lásse Piera var fiskeri, men også innlandsfiske var en viktig sesongbeskjeftigelse for han. Det synes som om at han i 1920-1930-årene, i sine eldre dager, drev særlig intens innlandsfiske. Fra slutten av 1920-tallet og 1930-tallet var også sjøfiskeprisene elendige og flere mente at det var mer lønnsomt å drive med innlandsfiske enn sjøfiske.

Med basis i intervjuer, skrives det i NOU 1878 (ibid 169), at fiske i de nærmeste vann rundt gården/bruket var i sommerhalvåret stang- og garnfiske, om vinteren garnfiske under isen og utpå våren fiske med pilk på isen. Aarseth (ibid 25) sier dog at «Krokfiske om sommeren slo til for alvor igjennom i siste generasjon.» Her gjelder siste generasjon folk som levde omkring 1970-tallet og noen tiår tilbake. I sommerhalvåret foregikk videre garn- og stangfiske i de nærmeste elver. De nærmeste vann rundt gårdene blir betegnet som et spiskammer og særlig for eldre og uføre. Ser en på fiske i de mer fjerntliggende vann, var det vanlig at mange oppholdt seg i månedsvis inne i fjellverdenen, bare avbrutt av korte turer ned til bygda for å levere produktene. Noen informanter sier at de begynte å fiske med garn alt i juni etter at isen hadde gått av vannene, og drev på med dette til isen hadde lagt seg igjen, bare av brutt av slåtta og multebærplukkinga. Fisken ble saltet og gikk både til salg/bytte og eget bruk. Blant annet ble det solgt til flyttsamene eller byttet mot kjøtt, sier Kalstad (ibid 34). Han fortsetter: «I mellomkrigstidene var det en del som drev storstilt kommersielt innlandsfiske i sommerhalvåret. Det hendte at et fiskelag på 2-3 personer i løpet av en vinter kunne fiske opptil 5000 kg røye og ørret. Her kan nevnes Lásse Piera fra Ráigeája (Ytre Igeldas) i Porsanger som drev med fire båter og mannskap i Skáidijávri og omkringliggende vann.” Aarseth skriver med basis i sine informanter at innlandsfisket har vært drevet meget intenst. Særlig synes Skáidijávri og Gorbovuonjávri med omkringliggende mindre vann å være utnyttet sterkt.

Máret Pedar (Peder Andersen), Ikkaldas (Indre Igeldas)[26], fortalte at folk i fjorden høstet ulike ressurser som grunnlag for husholdsøkonomien. Om vinteren dro mennene på fjellvannene og satte garn under isen. Peder begynte med dette fisket i 1929 sammen med sin far. Fisken dro de ned på kjelken og solgte til handelsmannen. Peder har også fortalt meg at han som dreng fisket med min bestefar, Lásse Piera, i Skáidejávri og andre omkringliggende vann. Det kunne være opptil 4 båtlag med mannskap som fisket sammen. De fraktet fisken ned til fjorden med hest og videre med motorbåt til Honnesváhki (Honningsvåg) og solgte den der. Aarseth (ibid 25) skriver at fangsten ble transportert til fjorden på faste ukedager og hentet av oppkjøpere m/skøyte fra Honnesváhki (Honningsvåg).

 Landmåler Tang skriver i tidligere nevnte rapporter, etter befaring i Skáididuottar sommeren/høsten 1926, at « Alle ferskvann sto fulle av fisk, ørret og røre, men der fiskes ikke nevneverdig inne på vidda. Kun Skáidejávri utnyttes av «markgreven» i Igeldas, den foretaksomme Lásse Piera. Han har båt og gamme og tomtønner og tar meget fisk her om høsten. I fjor høst saltet han ned ti tønner fisk, som blev kjørt ned og solgt i Honningsvåg. Han fortalte mig at han en gang fikk 127 fisk på et eneste garn. Fisken var fra 3 marker til 1 kg.» Det at Tang skriver «der fiskes ikke nevneverdig inne på vidda», må her forklares. Tang var på oppdrag i sommermånedene. Selv om han ikke traff folk på fiske på hans tidspunkt og steder, så har folk utnyttet fiskevannene ellers på året, men også i forhold til prinsippet “inndeling i bruksområder” (Arseth ibid 24), slik det også fremkommer i tilknytning til intervjuene i NOU 1978. Se et senere kapittel om bruksområder.Basert på sine intervjuer, forteller Aarseth at «ca 80 % av husstandene drev innlandsfiske i større eller mindre utstrekning, i hvert fall alle som hadde redskaper og transportmuligheter.» Og om dette sier han at «Transport til bygda ble i forrige hundreår (1800-tallet) besørget med kjelke og kjørerein på vinterføre. I manns minne (fra begynnelsen av 1900-tallet) har hestetransport vært benyttet med kløv, slede og vogn. Traktorer har vært brukt de siste 20 årene (altså fra 1950-årene)».

I intervju[27] med Lásse Pier Siivar-Piera (Peder Birkely), født 1935, fortalte han noe om hvilke vann Lásse Piera fisket i uten om Skáidijávri. Han nevnte begge Goađehisjávri, Buoidejávri, Bajit og Vuolit Gádjariegádanjávrrit, Čuolbmejávri og Leaktojávri. Dessuten fortalte han om at han engang, for noen år siden, hadde truffet en eldre mann fra Návvuotna (Neverfjord). Denne eldre mannen kunne da fortelle at han i mellomkrigstiden hadde påtruffet folk fra Porsanger, ved vannene ovenfor Návvuotna (Neverfjord). Den eldste av disse var Lásse Piera. Etter det Lásse Pier Siivar-Piera var blitt fortalt, så hadde blant andre Máret Pedar (Peder Andersen) og Ándde Johán (Johan Andersen) vært med på denne og andre fiskeekspedisjoner. Til transport var det vanlig å bruke hest, ogmed šliska[28] på slep, for å frakte båt og utstyr.Dette fisket skjedde altså på nord siden av dagens E6 over Suoidneleakšá (Sennalandet).Innlandsfisket såpass langt unna gården, må vel betraktes mer som ekspedisjonsfiske. I nevnte NOU nedtegnes da også på grunnlag av intervjuer, at en annen driftsmåte med hensyn til de fjerntliggende vann, som også må sies å være tradisjonell, er såkalt «ekspedisjonsfiske».

Lásse Piera hadde båter ved flere av vannene. Iflg. Lásse Pier Siivar-Piera hadde han to båter både ved Leaktojávri og Skáidijávri. Dánil Ovllá (Ole Eliassen)[29] fortalte også at Lásse Piera hadde to båter ved det sistnevnte vann. Han har i tillegg hatt båt ved Gádjariegándanjávrrit. På 1950-tallet var det ennå 2båter ved Skáidejávri. Båtene var, etter det vår foreldregenerasjon kunne fortelle, blitt igjen etter Lásse Piera. De ble nå brukt av familiene som var etterkommere av Lásse Piera. Båtene var en typiske “jávrefatnasat”, båter for fiske i innlandsvann. Etter krigen var det også 2 båter i Gádjariegádanjávrrit fremdeles i bruk. Den ene av samme type som de forrige. og ble på det tidspunktet benyttet av Lásse Pieras yngste sønn, Lásse-Pier Siivar (Sivert Birkely). Den andre båten ved vannene tilhørteKlemmá Jovset (JosefKlemetsen),Ráigeája.


Gammene i tilknytning til nyttiggjøring av innlandsresursene

På 1970-tallet skriver Aarseth (ibid 8-11) at ” det finnes en rekke gammer og gammetufter i området. De er oppført av folk fra fjordbygdene, mest fra Porsanger, som base for jakt, fangst og innlandsfiske, delvis også multesanking. Leilighetsvis er de også benyttet av flyttsamer.” Så sier han at for flere av gammene/tuftene er eierne/brukerne kjent siden midten av 1800-tallet. De fleste av gammene var gått ut av bruk i de siste 20 årene, altså 1950 og 60-tallet. Og hans informanter fortalte at i mellomkrigstiden ble gammene mye brukt, og flere nye ble reist i sammenheng med en intens utnyttelse av vilt- og fiskeforekomstene. De fortalte også at det var alminnelig at nye gammer ble reist like ved de gamle og at materialer fra eldre gammer ble gjennbrukt i de nye. Og Aarseth bemerker i rapporten at en gamme ved et godt fiskevann kan således være omgitt av flere synlige eller ikke synlige tufter av eldre gammer, hvis opprinnelse går lenger bakover i tid enn det våre informanter kan ha oversikt over.

 Etter det Peder Birkely forteller, har det stått gammer i tilknytning til fiske ved de fleste vann. Men noen av de oppførte gammene var av den enkle typen (Čogugoahti). Torva i torvveggene var ikke stablet flatt som det var vanlig å gjøre, men de var reist opp på hverandre på høykant. Deretter hadde man reist trer mot torva, for at den bedre skulle holdes på plass. En slik gamme sto ikke oppe så godt og lenge som en bealljegoahti (buesperregamme) der torva var stablet flatt lagvis opp på hverandre. Tufta etter en Čogugoahti vil dermed over tid bli svært svakt markert i terrenget og slik være vanskelig å oppdage for vanlige folk. Peder nevnte at Lásse Piera, sammen med sønnen Lásse Pier Ánde (Anton Helmer Birkeli) og Ándes søskendebarn, Ándde Johán (Johan Andersen), hadde bygd en boliggamme og en hestegamme ved sørenenden av Leaktojávri.(SE BILDE, TO MENN UTENFOR GAMME. UNDERTEKST: GAMME TROLIG VED LEAKTOJAVRI, 7200198) Hestegammen her var oppført etter en slik enkel byggeprinsipp som čogugoahti. Tufta etter den gammen er vanskelig å legge merke til i dag, mens tufta etter boliggammen skal, etter det som blir sagt, være godt synlig.

Den første gammen Lásse Piera bygde, lå på stedet som i dag kalles for Geađgemuvrranjárga, Steinmurnes. Nesset har fått navn etter et steingjerde som er anlagt på tvers over nesset – et minne etter reindriftsamenes melking av simler i sin tid. Aarseth (ibid 31) skriver at «Av hensyn til melkningen ble de daglig drevet inn i innhengninger eller ut på odder. Steininnhengningen på Goahtinjárga oppgis siste gang å være brukt som melkningsgjerde av Aslak Johsen Mienna, tilhørende Kautokeino reinsogn, høsten 1912.

I allefall fra og med på Lásse Pieras tid, da han bygde gamme her, harnesset vært hetende for Goahtenjárga (Gammenes), etter det Aarseths informanter hadde fortalt. Dette stedsnavnet må være brukt av reindriftsamene, for iallefall vår foreldregenerasjon anvendte stedsnavnet Geađgemuvranjárga. Dette stedsnavnet må være eldst av de to, i og med at man kan anta at melkningsgjerdet i Geađgemuvranjárga var i bruk på det tidspunktet da Lásse Piera etablerte seg her med sin gamme. Den ble reist opp før 1900-årskiftet. På samme tidspunkt som Lásse-Piera bŧgde seg gamme her, sto det allerede ei anna gamme i Goađigohppi(Gammebukta), der de nåværende gammene står. Like på nordsiden av den nå nyoppreiste hestegammen, synes en godt markert gammetuft. Denne tufta er minnet etter gammen som sto der da Lásse Piera bygde sin i Geađgemuvrranjárga. Tufta etter gammen tihørte trolig hans far, Oarbbes Pier-Lásse og hans farfar Oarbbes-Piera. Lásse Piera bygde i 1907en ny gamme i Goađigohppi (Gammebukta). Og 1918 skal han ha bygd en en ny gamme like ved den første. Den ble da tatt i bruk som boliggamme og den fra 1907 ble brukt som hestegamme. Senere har den sist bygde blitt gjort om til hestegamme og den andre til boliggamme. Da undertegnede på 1980-tallet var med på å restaurere gammen fra 1907, fant vi en ganske stor flak av bjørkenever, som hadde russisk stempel. Neveren har sannsynlig vært bytteprodukt i handelen med russiske pomorer. Iflg. Lásse Pier Siivar-Piera[30] så hadde han hørt at man kunne få tak i store bunter av never fra russerne. Man hadde jo bruk for mye never til blant annet alle gammene man reiste i tilknytning til utmarksbruk.

BILDE: GAMME VED SKAIDEJAVRI

Etter informantopplysningene ble gammene ved Skáidijávri og Leaktojávri flittig brukt som overnattingssteder for folk som rømte under evakueringen. Det er grunn til å tro at de fleste av utmarksgammene, som fremdeles sto oppe etter tidligere bruk, ble brukt på samme måte. I tillegg ser man i skog og mark tufter etter egne «evakueringsgammer», som er minner fra evakueringstida og som har huset både mennesker og dyr.


 “Markedsplass” i Gammebukta

Som nevnt tidligere, oppgir Aarseths (ibid 9) i sine registreringerblant annet Birkeli-gammene, samt tufter av eldre gammer i gammebukta og sier videre: “Her har stått gammer fra omkring 1850, muligens tidligere.” Han kaller stedet for uoffesiell “Markedsplass”. På side 25 i rapporten skiver han at «Lásse Piera drev i denne tiden også handel fra gammen ved Skáidijávri. Kundekretsen var flyttsamer, fiskere, samt bærplukkere en kort tid i august. Varene ble levert av firmaer i Honningsvåg, som mottok fisk og multebær.»

Etter det Ole Eliassen fortalte i tidligere nevnte intervju, så pleide Lásse Piera å låne bort den andre båten til folk som trengte, så fremt den ikke var opptatt. Båten ble brukt av folk for å komme lettere til multemyrene i Boŋkaleakšá og andre myrer i vestenden av Skáidijávri. Man hadde da mulighet til å selge bær til Lásse Piera, og slapp på den måten først å bære multerbærbørra ned, for så å selge.

Sverre Opdahl[31] skriver at Lásse Piera oppholdt seg på høsten, i august og september, ved Skáidijávri, hvor han fisket og solgte handelsvarer til reinsamene. Han sto i gjensidighetsforhold til sine kunder, som både venn og hjelper, ettersom han også utførte skyss og transport med sin hest. Dessuten sier Opdahl at Lásse Piera «var nok den største oppkjøper av rein i Porsanger på den tiden, og det i tillegg til at han også drev annen omfattende handelsvirksomhet, gjorde at han ble en egen institusjon på den måten.» Han nevner også at Lásse Piera var blitt tildelt «Handelsdrivende med handelsbrev».

Rávnna Ásllat[32] fortalte at Lásse Piera kunne sette de varene som hans reindriftsamekunder hadde bestiltav han, på avtalt sted ut i marka, som oftest i vestenden av Skáidijávri. Hovedflytteveien for reindriftsamenes flyttetog (ráidu) og reinflokker forbi vannet gikk jo via Ráidogielas (Reinflyttetogryggen) og Goahtemuorgielas (Gammestengryggen). Oppgjøret for varene kunne bli ordnet neste gang de traff hverandre. Det kunne være foreksempel på vintermarkedet i Gárášjohka. Rávnna Ásllat var forøvrig Lásse Pieras gusønn.

Erling Johannessen[33] kunne fortelle at Ámmon Kirste hadde arbeidet som tjenestepike for Lásse Piera. Tjenestestedet var i gammen ved Skáidijávri.


Resursene var fordelt i bruksområder

I dette kapitlet vil jeg i stor grad støtte meg til de informantopplysningen som ble gjort i tilknytning til «Skaidi-undersøkelsen» på begynnelsen av 1970-tallet, av Aarseth m/flere. Disse utspørrerne fikk førstehåndsopplysning i det de hadde intervjuet lokalkjente folk fra Kolvik/Valdak-området, som hadde ferdes i området i forbindelse med dels næringsdrift og dels fjordfolkets utmarksliv. Blant utspørrede var folk som dels var født på slutten av 1800-tallet dels begynnelsen av 1900-tallet.

I det innledede avsnittet beskriver Aarseth generelt om utmarksnæringen og sier at den har inngått som element i næringsgrunnlaget for fjordbefolkningen. Så godt som alle gårdene har benyttet utmarksgodene ved deltakelse av en eller flere husstandsmedlemmer i fiske, fangst, jakt, bærsanking og tidligere også høsting av myrslåtter. Denne resursutnyttelsen har dannet seg «brukssonegrenser» mellom de forskjellige bygdelag, grender og til dels ned til familienivå.

Folk fra vestsiden av Porsanger har hatt fangstgammer så langt sør som Bohkušjohka og i Njáhkávuopmi ved nordenden av Čáhppisvárri. Mot vest har de driftet til Gussajávri-guhkesgurragielas-Ráktooaivi og i Skaidijohkdalen til elvekroken (Skáidijohmohkki) under Ráksavárri og nord til Háhttir. Herredsgrensa og vannskillet har i store trekk dannet bruksgrensen mot vest, men sporadisk har de gått lenger vest under fiske, rype- og pelsdyrfangst.

Innenfor dette området har det vært en viss innbyrdes fordeling mellom grendene etter greieste veg opp fra bostedene. Gårdene på Rávttošnjárga (Stabbursnes), Beavgohppi(Beukop) og Ikkaldas (Indre Igeldas) utnyttet gjerne det sørlige resursområdet i Rávttošvuopmi med sidedaler og vassdrag. Fiskevannene sør for Skáidijávri (hovedsakelig Gorbuvuonjávri, Čoalbejávri, Leaktojávri) ble også utnyttet av disse grender. Birkelislekten i Ytre Igeldas har hatt en viss fortrinnsrett til Skáidijávri og Buoidejávri og har også fisket en del i Goađehisjávrrit og Ruvžajávri. Vannene lenger nord ble benyttetav folk fra Sarvves (Soarvves)-vuotna (Kolvik), Billávuotna og Gorbovuotna (Indre- og Ytre Billefjord).

For Rypefangsten synes ikke soneinndelingen å ha hatt den samme betydning. Den som kom først til et område etter at snøen hadde lagt seg og satte opp snarene, fikk som regel bruke det. De som hadde fangstgammer, var gjerne de første i vedkommende område. For geværjakten var det ingen sonegrenser. Jegeren jaktet helst utenfor det terreng hvor snarene hans sto (Aarseth). Blandt jegerne i Porsanger hadde et jaktlag «sine jaktgammer i et bestemt område, mens andre jaktlag hadde sin gamme i et annet dalområde»[34]

Aarseth rapporterer at multebærsankingen foregikk først på myrene nærmest respektive gårder. De store fjellmyrene var åpne for alle, men før krigen var Boŋkaleakčá og myrene nærmest Rávttošvuopmi (Rávttošvuopmi) hovedsakelig høstet av bositterne fra Valdak til Kolvik. Til Skaididalen og Boŋkaleakšá kom av og til folk også fra Repvuotna (Repparfjord), mens Altafolk deltok i sankingen i Bastinvuopmi og Leaktovuopmi og på myrene lenger oppe på vestsiden av Rávttošvuopmi (Rávttošvuopmi).

Rávttošvuopmi grunneierforening hadde på den tid foreslått en sektorinndeling av utmarka mellom grendene basert på tradisjonell bruk tillempet transportmulighetene etter dagens praksis.

Richter Hansen (1994:291) behandler naturresursbruken i kapitlet “Bruken av naturresursene i Finnmark fra 1918 til 1970”. Siste avsnittet omhandler “rettsoppfatninger i Finnmark”. Her sammenfattter han seg på grunnlag av intervjuer av en rekke eldre folk fra Finnmark om deres rettsoppfatninger angåene resursbruken. For eksempel sier Peder A Persen “Hver familie hadde sine plasser, og man var svært påpasselig med ikke å komme inn på naboens torvtak, vedteig eller utslått ”. Dette gjaldt Stabbursdalen, Beukop og Igeldas i mellomkrigstiden og i de første årene etter krigen. Med økt velstand og fritid etter krigen forandret dette seg radikalt. Hansen sier samme sted at «det som befolkningen i de enkelte lokalsamfunn hadde opplevd som sitt (som sin bærmyr, sitt fiskevann, sitt jaktområde), ble nå stilt spørsmål ved av andre grupper som turister, hytteeiere, folk fra andre lokalsamfunn o.l.»


Høsting av utmarksslåtter

Flytting mellom ulike sesongboplasser og overgang til helårlige boplasser var stort sett fullført i sjøsamedistriktene ved århundreskiftet 18/1900 eller litt senere, sier Aarseth (ibid 27). Kalstad (1976:13) sier at «det finnes lite innsamlet materiale om sjøsamenes sesongflyttinger i Porsanger, sett i forhold til andre fjordstrøk. Muligens kan dette skyldes at flytningene her tidligere enn andre steder ble oppgitt, blant annet på grunn av den store finske innflytning til området, som etterhvert krevde store landarealer».

De jordbrukende samers seterbruk var stort sett også opphørt ved midten av 1900-årskiftet. Bruken av fjellmyrene opphørte omtrent samtidig. Hvert bruk hadde faste slåtteplasser. Her ble høyet tørket og fraktet ned om vinteren. Slåttene kunne også ligge langs fjorden og holmene. På disse slåttene var det igjen vanlig å frakte det nyslåtte gresset med engang hjem og tørke det der. Ofte ble uteslåttene formelt forpaktet (Kalstad ibid 16). Uteslåttene til fjells har vært benyttet på myrer ved Skáidijávri, på og omkring Boŋkaleakšá, ved Gorbovuonjávri, i Gorbovuonvuopmi og Gorbovuonluoppal. Denne bruksformen opphørte rundt 1950-tallet og på det sistnevnte stedet på 1960-tallet (Aarseth ibid 27).

Birkeli-slekta har benyttet uteslåttene ved Skáidijávri. Lásse Pieras sønn, Lásseper-Ánde (Anton Helmer Birkeli), var den siste i rekken som brukte og høstet myrene i vestenden av vannet. Myrgresset ble slått om høsten og kjørt ned på vinterføre. Det hendte også at gresset ble slått så seint om høsten, etter at isen hadde lagt seg. Der hvor gresset vokste utover i vannet, ble den slått på blanke isen. Det var da vanlig å utnytte vinden, slik at gresset ble slått mens det var pålandsvind. Da samlet vinden høyet etterhvert mot land. I Konrad Nielsens ordbok finnes det eget ord for å slå gress på denne måten, nemlig čearedit – slå myrgress som stikker opp fra isen.


Etterkrigshøstingen i
Skáididuottar

Ved siden av Birkeli-slekta, og da som oftest familiene til Lásse Pieras sønnene Lásse Pier-Ánde og Lásse Pier Siivar, ble Skáididuottar benyttetav befolkningen på strekningen Čeavrresbákti (Oterberget)-Valdak, samt selvsagt også de sedvanlige brukerne innen reindrifta,relativt intenst i tiårene etter siste verdenskrig. “De store fjellmyrene var åpne for alle, men før krigen var Boŋkaleakšá og myrene nermest Rávttošvuopmi hovedsakelig høstet av bositterne fra Valdak til Kolvik», skriver Aarseth (ibid 25). Etter krigen fortsatte den samme befolkning å høste de samme områdene. Aarseth (ibid 23) fortsetter at “innlandsfiske, fangst, jakt og bærsanking har imidlertid fortsatt til idag (midten av 1970-tallet) og har ennå sin betydning. De mange gammer og gammetufter på Skáididuottar vitner om en intens utnytting av utmarksgodene helt opp i vår tid (midten av 1970-tallet). Det fører velbrukte gangstier og kjerre/traktorspor til fjells fra grendene omkring. Særlig for gårdene på strekningen Valdak-Kolvik synes utmarksgodene fortsatt å være et aktivum for bosetningen”.

Etter at traktoren kom i bruk etter siste verdenskrig, og som ga forbedrede transportmuligheter, ser det ut for at man fikk økning i høsting av multebærene i Boŋkaleakšá. Ved Gála (Vadested) i Boŋkaleakšá kunne man i etterkrigstiden observere nermest “teltlandsby», som var reist på tidspunktet for multebærhøstingen. Det ble samtidig også fisket matfisk både i Skáidijávri og Gádjariegádanfielbmá. Etterhvert når traktortransporten forbedret transportmulighetene, så begynte Hilmar Andersen og Olav Eliassen fra Aigir å fiske i Skáidijávri. De fisket relativt intenst og fraktet fisken ned med kjøretøyet og solgte den til diverse kjøpere, blant annet hoteller. I den senere tid er det blitt fraktet flere båter til Goađigohppi i Skáidijávri, tilhørende folk på strekningen Billávuotna (Billefjord)-Ikkaldas. Disse blir nå brukt til både noe fisking i vannet og til å kjøre til multemyrene i vestenden av vannet.


Konfliktområder ved bruk av land og vann

Fra og med langt tilbake i historien har det vært større eller mindre konflikter mellom grupper og innad i grupper om bruk av land og vann. Jeg skal synliggjøre det med noen få eksempler. Eksempelvis har og er konfliktene mellom reindrifta og andre interesser, samt mellom lokalbefolkningen i primærnæringene og folk utenfra i storsammunnet vært i fokus. Utbygging av veier og stigende levestandard har medført at resurser som et lite bygdelag før i tiden kunne disponere for seg sjøl, er i dag åpen til utnyttelse for hele storsamfunnet. Enhver kan se at dette skaper konflikter især når «uskrevne lover og regler som bygdelaget har for bruk av resursene, ikke har noen forankring i lovverket og dermed ikke blir respektert av de som kommer utenfra. I tillegg kommer at de resurser det her er tale om, i mange tilfelle er grunnlaget for at folk bor i bygda.» (Prestbakmo 1994:200). Prestbakmo nevner flere konfliktområder. Blant annet nevner han bærressursene, som vokser nærmest vegen og bygda, noe som er viktig for mange. Så nevner han hytteområder, som medfører konkurranse om utmarksressursene samt uroer i områder som nyttes til beite for husdyr. Så sier han at i enkelte mindre plasser kan det til tider bli mer folk i hytteområder enn i lokalsamfunnene og at løse hunder er ofte et problem ved hytter og hytteområder (Prestbakmo 1994, Steinar Pedersen 1994).

Aarseth ser videre at sankingen av multebær «kan kanskje sies å ha fått en voksende betydning. Bedre transportmuligheter til fjells (traktor/fly), hensiktsmessig utstyr, gode avsetningsmuligheter og stigende priser har gjort multebæra mer ettertraktet enn noensinne. Slåttearbeidet som ofte har hemmet deltaking i multesesongen, legger ikke lenger beslag på så mye arbeidskraft som før. Men samtidig finner det sted en stillferdig invasjon av multeplukkere, fiskere og jegere utenfra. Lokalbefolkningen er ikke lenger alene om utmarksgodene. Dette problem kan ventes å melde seg med større tyngde i årene framover.»

Peder Andersen, Ikkaldas, snakket i tidligere omtalte intervju også om de nye lover og regler som i tur og orden har lagt sterke begrensninger på sjøsamenes tradisjonelle høsting av naturressursene. Et eksempel er ferskvannsfiske, der regelen er at hver person bare kan sette tre garn for å fiske i vannene. Han fortalte at for folket her som også hadde innlandsfiske som delkomponent i økonomien, medførte garnbegrensningen til at dette fisket ikke mer var lønnsomt. Med dårlig beskatning av vannene ble de over tid overbefolket og ødelagt. Han sa videre at langs veien kommer turistene til våre områder og forurenser og høster våre resurser og han var bekymret at for at reinen kom helt ned til fjærasteinene og tråkket og ødela resursene. «Resursene må eies av lokalbefolkningen for at det skal være mulig å livberge seg her”, understrekte han.

På 1960-tallet innførte direktoratet for vilt og ferskvannsfisket garnbegrensningsregler, begrenset til 3 garn pr. person og største maskevidde på 22 omfar, i bestemte garnbegrensingsområder, herunder også i Skáidijávri. I Skáidijávri ble reglene innført overhodene på de lokale brukerne av vannet. I første omgang fortsatte de lokale brukerne, deriblant Lásse-Pier-Ánde å fiske slik han og forfedrene hadde fisket i lang tid tidligere. De fisket med assortert maskevidde på garn, variert mellom 20 og 14 omfar, der garnutvalget var slik at man brukte flest garn med minst maskevidde og ferre og ferre jo grovere maskevidde. Som nevnt tidligere fortalte kaptein Tang i 1926 at størrelsen på fisken var «fra 3 marker til 1 kg.» En dag da den lokale lendsmannen dukket opp ved vannet fikk Lásse-Pier-Ande beslaglagt en del fiskegarn, da lendsmannen mente at han ikke fisket i samsvar med de nye garnbegrensningsreglene. I årene etter ble størrelsen og kvaliteten på fisken redusert. På begynnelsen av 1970-tallet begynte fiskerikonsulenten å prøvefiske i vannet og kunne med egne øyne konstatere at vannet var blitt overbefolket og gjennomsnittstørrelsen på fisken var blitt liten. Fra den tid av ble det innført frigarnsregel i Skáidijávri. Dagens størrelse på fisken er at det går 3-4 fisk på kiloen. Det ser nå ut for at man med dagens fisking i vannet, ikke klarer å beskatte Skáidijávritilstrekkelig nok, slik at man kunne opparbeide den samme fiskestørrelse som før. Dette er et typisk eksempel på hvordan innførinmgen av forvaltningsmyndigtenes generelle fiskeregler førte til negative konsekvenser for omtalte vann.

I nyere tid er den tradisjonelle veien til Gorbovuonjávri forbedret i fjellsida, Vinjubálggis. Denne forbedringen av kjerre/traktorsporet til nevnte vann ser ut til ytterligere å forsterke de økende problemene, slik Aarseth fra 1970-tallet spådde, nemligen «en stillferdig invasjon av multeplukkere, fiskere og jegere utenfra.»

Tre utvalgte fortellinger om Lásse Piera

 Fortalt av Rávnna Asllat[35]

Lásse Piera transporterte en båt fra Skáidijávri til Leaktojávri. Lásse Pier Ánde og meg fikk, etter at vi maste litt, være med på transportturen. Han hadde rigget til šliska for at båttransporten skulle bli skånsommere. Vi var bare smågutter på den tid. Turen startet fra Goađigohppi i Skáidijávri med retning forbi Gádjariegádanjávri og Čuolbmejávri og videre til Leaktojávri. Lásse Piera bak hestetømmene dro på jevnt og trutt. Jeg og Ánde holdt godt følge de første kilometrene i det vi hele tiden for det meste småløp etter gubben og hesten. Selv om vi skyndte på det vi kunne, saknet vi likevel etterhvert lengre og lengre bak gubben. Med gråtkvalte rop ba vi gubben om å vente på oss, i det vi igjen så gubben og hesten forsvinne bak neste bakketopp. Vi hadde ikke annet enn å ta oss fram så godt vi kunne. Selv om vi var unge så var vi likevel ganske kjente i dette terrenget. Siste gang vi fikk øye på de to var langt borte i dalstrøket mellom Spoakkooaivi og Gildusoaivi. I det vi kom til det stedet der vi sist hadde sett gubben og hesten vi to i mellom og trøstet oss med at, i det vi kunne skimte Leaktooaivi, så var jo Leaktojávri hit om det fjellet, og da skulle det ikke ta så lang tid å komme til vannet og gubben.


Fortalt av Máret
Pedar
(Peder Andersen)

Hesten til Lásse Piera, det måtte vel være den siste hesten hans, begynte etterhvert i sine eldre dager å bli svakere og svakere. Hesten tok det makelig og småstoppet temmelig ofte på turene etter hesteveien opp til Skáidijávri. Gubben gikk og trasket etter hesten med kjærra samtidig som han småsnakket til hesten, “vácce dal Blakken, na Blakken dat gal vázzá”, gå nu Blakken, Blakken går nok. Blakkens vandring i ro og mak opp fjellsida til Skáidijávri, gjorde at Lásse-Piera fikk god tid til å reparere kjærreveien, samtidig som hesten hans småstoppet og i makelig tempo beveget seg oppover.

 
Fortalt av vår foreldregenerasjon

I mine barne- og ungdomsårene fikk jeg høre mange sagn og fortellinger, der også stedets befolkning visstnok skulle være involvert. Her gjengir jeg en av fortellingene, slik jeg kan huske den ble fortalt. Jeg har ikke målt sannhetsgehalten i fortellingen:

Lásse Piera med mannskap var på fiske ute ved kysten. De lå oppankret i en fiskervær på kysten. Den yngste bror av Lásse Piera, Lásse Johánas, var mannskap og siden han var yngst så var han hyret som kokk, og var dermed forpliktet til å stå opp tidlig om morgenen for å ordne til med mat til mannskapet. Da han tidlig på morgenen står opp, i det han åpner døra og går ut av lugaren (veaŋga), oppdager han ei havfrue som sitter på ripa. Han snur fort i lugardøra og vekker opp broren, hausmann Lásse Piera, og forteller hva han har sett på båtripa. Lásse Piera hopper opp, vekker mannskapet og ber dem om å gjøre seg klar for å ta båten på land og trekke den overfor flomålet (ullerádjá). Mens Lásse Piera og mannskapet holdt på å landsette båten, var de andre båtlag i fiskeværet i ferd med å gjøre seg klare til å legge ut på sjøen. Havet var speilblank, og det var fint vær og blikk stille. De andre fiskerne spurte Lásse Piera om hvorfor han trekker båten på land og om ikke han skulle ut på sjøen. Han fortalte om varselen fra draugen og at det kom til å bli dårlig vær, men de andre bare lo av ham og kalte ham for ”toilfinn”. De andre fiskerne hjalp enda ham å trekke båten langt overfor flomålet, før de dro ut på havet. Ut på dagen slo det over til forferdelig uvær og mange båter forliste den dagen.



[1]Kopi av slektsgranskingen utført av Hans Hansen, Gåradak (en personlig mottatt kopi fra Hans i 1985). Tillegg 1.

[2]Opplysning fra Kristine Olli, som også kunne opplyse om det nøyaktige fødestedet

[3]Ávjovárri betegnet Karasjokdistriktet og var fra gammelt av samisk jakt- og fangst siida, som frem til 1751 var underlagt svensk juridiksjon, men var del av en fellesområde med Norge, der også Danmark/Norge krevde skatt. Tidligere tok (Hansen/Olsen 2004) også Russland skatt i de fleste av siidaen på den s.k.”Sørfjellet” dit også Ávjuvárri tilhørte, samt fra og med Kolahalvøya til og med Porsanger (seint på 1500-tallet t.o.m. Malangen).

[4]Kopi av Digitalarkivet, 1801-telling for 2020 Kistrand

[5]   Her var overlappende skattelegging som inebar at de skattepliktige i Ávjuvárri og andre innlandssiidaer betalte skatt

     til 2 tidvis 3 nasjnonalstater

[6]Flyttet mellom ulike sesongboplasser for å kunne utnytte resursene på best mulig måte

[7]Forarbeide for å fastsette grensa mellom Norge/Dannark og Sverige/Finland. I Aarseth 1974.

[8]Finland ble utskilt av Sverige i 1809 og var gått over til å være storfyrstedømme under den russiske tsar (Pedersen 1994:67)

[9]Interkommunalt arkiv i Lakselv

[10] Intervjuet av Radio Porsanger på 1980-tallet

[11]Utmålsprotokoll 1858-1882, Porsanger kommune

[12]Personlig meddelelse fra Eli Birkeli Richardsen

[13]Registreringssentral for historisk data, digitalarkivet

[14]Intervju på samisk i 2010 av Hartvig Birkely

[15]Vist på Sámi Vuorká Dávvirat i 1990

[16]De registrerte hadde betalt kr 1,50 i trygd

[17]Dampbåt

[18]Den gang kommunesenter

[19]Åttringen hadde opphavelig fire par årer, senere fem. Den er 30-38 fot lang og har en halvrom mer enn firroring (fire par årer og lengde 24 fot). Firroringen (njealljit på samisk). Rundt århundreskiftet begynte man å sette tak over bakskottet og som kunne taes av når man rodde fiske. samisk ble en slik påbygget båt hetende «veaŋgafanas».

[20]Blant annet: Høvedsmann, lederen for mannskapet på en båt under et sesongfiske. Båteieren var vanligvis høvedsmann. Folk som eide båter de selv ikke drev, eller eide mer enn én båt, kunne leie en høvedsmann til å drive for seg. Vanligvis var det høvedsmannen som selv rekrutterte det øvrige mannskap. Høvedsmannen hadde stor myndighet innen laget, førte roret om bord, førte kommando i båten og var sjef i rorbua (Norsk historisk leksikon 2.utg.,3.oppl. 2004)

[21]Personlig meddelelse 2011

[22]Håndskrevne rapporter som Leif Olli har maskinskrevet og Arvid Petterson har lest korrektur (Interkommunalt arkiv, Lakselv)

[23]Personlig samtale med Erling i juli2012

[24]Intervju i 1980-årene av Porsanger radio

[25]Grensen var jo allerede fastsatt i 1752, men nå ble den sperrret for all overflytting med rein. Lappekodisillens bestemmelser fra 1751, om retten til å drive reindrift på tvers av grensa, ble satt til side med et par pennestrøk (Pedersen 1994:67)

[26] Intervjuet av Radio Porsanger på 1980-tallet

[27]Intervju med Lásse Pier Siivar-Piera av Hartvik Birkely i 2012

[28]Hjulsettet av hestekjærre påsatt 2 lange staur, samt på tvers av disse kortere tverrstenger. Metoden var en skånsom måte å frakte saker og ting

[29]Intervju med Ole Eliassen av Hartvig Birkely 2004

[30]Intervju 2012

[31]Porsangerfolket 2008

[32]Personlig samtale med han på Rivdnjesváđđa på begynnelsen av 1990-tallet

[33]Personlig samtale med Erling i juli 2012

[34]Fastboendes rettigheter i kyst- og fjordstrøk 1985:42. Porsanger SLF

[35]Nedskrevet slik jeg kan huske han fortalte meg på Rivdnjesvađđa rundt 1990