1990: Fartøykvoter

Den såkalte fartøykvoteordningen ble innført i 1990, etter det som på det tidspunkt ble opplevd som en alarmerende ressurssvikt i torskefiskeriene, medførte mange uheldige konsekvenser for fjordfisket.

Den nye kvoteordningen innebar i praksis en lukking av fiskeriallmenningen. Fiskekvoter (og dermed retten til å fiske) ble tildelt etter bestemte kriterier fastsatt av sentrale fiskerimyndigheter, der hovedmålet var å sikre store nok kvoter til de som ble definert som mest avhengig av torskefisket.

Avhengigheten ble vurdert ut fra kvantum oppfisket torsk i løpet av de tre siste årene før ordningen ble innført. Mange småskalafiskere, blant annet i de samiske kyst- og fjordstrøkene i Finnmark, fylte ikke disse kriteriene, og fikk dermed ikke såkalt fartøykvote (siden kalt Gruppe I). En årsak til for lave fangster i de tre kvalifiseringsårene var den såkalte selinvasjonen i mange fjorder i Finnmark på slutten av 1980-tallet. De var da henvist til å fiske på en felleskvote, den såkalte maksimalkvoteordningen (siden kalt Gruppe II). De som ikke var manntallsregistrerte kunne fiske på en fritidsfiskeordning.

Konsekvenser for småskalafisket
Konsekvenser for småskalafisket av fartøykvoteordningen som ble innført i 1990 vurderes slik NOU 2008: 5 (Kystfiskeutvalgets innstilling, pkt 7.4): Fartøykvotesystemet medførte at de som fisket med små båter, og de som fisket lite, ble den tapende part. De fikk ikke del i den gratis gevinsten som staten nå delte ut gjennom fartøykvotene, og de fikk ikke retten til å selge kvoter når det etter hvert utviklet seg et marked for kjøp og slag av kvoter. Det ble dessuten dyrere og vanskeligere å komme inn i fisket, og fjord- og kystbeboeren har ikke lenger en selvsagt rett til fisken. 

Typiske fjordkommuner som Kvalsund, Nesseby, Porsanger, Sør-Varanger og Tana hadde få fiskere med fartøykvoter i 1990, og de har med unntak av Nesseby også mistet adganger siden. Andre fjordkommuner – Alta, Lebesby og Loppa – kom bedre ut ved tildelingen i 1990. Samtlige av disse kommunene har imidlertid mistet mange kvoter i perioden 1990–2006.

I vurderinger av konsekvenser av fartøykvoteordningen er det særlig konsekvensene for fiskerne som eide båter i 1990 – små eller store – som tas i betraktning. Denne ordningen fikk imidlertid også konsekvenser for ansatte på fiskebåter. Dette ble påpekt på Kystfiskeutvalgets høringsmøte i Hasvik: «Mannskapet på den tida ble avspist med ingenting. De gikk ut i masseledighet. Og de hadde ingen muligheter å komme inn igjen. Og ungene deres hadde heller ikke muligheter for å komme inn. Det må man gripe fatt i, og gi noe tilbake til Finnmark. For mange fiskere på den tida mistet muligheten til å fiske.» (Møtedeltaker, Hasvik. Sitert i referat fra høringsmøtet, vedlegg til utvalgets innstilling).

Færre mann pr. båt
Fartøykvoteordningen fikk konsekvenser for både rekruttering og sikkerhet ombord. Omleggingen til å fiske alene beskrives slik av en tidligere fisker i Porsanger, som forteller om sin svigersønn som nå fisker alene: "Før måtte være tre mann i sånn båt og gjøre den samme jobben som han gjør alene i dag. Men i dag kunne man ikke vært tre mann, med de kvotan. Man hadde svelta i hjel. Det har ikke vært lønnsomt."

Vi har 207 gjester og ingen medlemmer på besøk.