Sild i Tanafjorden

Terje Pedersen i samtale med Einar Eythorsson, 2009:

Silda skapte store verdier
Det har kommet fram i intervjuer med folk her i Tanafjorden at silda, som de stengte for og salta til konsum, må ha skapt betydelige verdier. Enda etter krigen, fortalte en kar, hadde de gjort et steng i Gulgo, og bare den båten hadde salta flere hundre tønner med sild. Da var det en annen båt der som også salta sild. I mellomkrigstida ble det salta veldig mye, hvor mye vet man ikke, men det er klart at i de gode årene må det ha vært flerfoldige tusen tønner som er blitt salta her innover Tana. Noe ble jo igjen til arbeidsfolka, en del folk hadde også sildenøter her inne. Men så må man spørre – hvorfor sluttet de med det? Det er slike spørsmål som en forsker kanskje ville greie å nøste opp i.

Sildesnurping og nedfisking av bestander 
Når det gjelder forandringene i fjorden så kan man si at de består av veldig mange faktorer, hvis man tenker på tida fra 1950-tallet da jeg begynner å huske, og til nå. Fra tidlig på 1950-tallet og fram til 1966 var det sildesnurping på fjorden, av den fyrstikkstore silda, og litt større. Det må ha vært det største griseriet som har funnet sted i norsk fiskeri. Hvis denne silda på sommeren ble liggende en ukes tid i rommet og så ble levert til sildoljefabrikk, så sto det ikke sild på sluttseddelen, men ”stoff”. Når småsilda var samlet i en sånn liten fjord var det ikke rart at de klarte å ta alt. Det var på 60-tallet, siste året var vel 1966. I de årene var jeg med og gjorde landsteng her inne, så jeg har selv vært med og levert noe av den siste silda som ble fanga til fabrikk.

Silda kommer tilbake
Silda har jo bestandig vært på Tana, mer eller mindre, bortsett fra tiden fra 1967 og et stykke ut på 1980-tallet, da var det helt stopp. Men det er også interessant med forvaltninga, når de nå gikk inn for å frede sildebestanden, så fikk de bestanden opp igjen, i den nesten dramatiske størrelsen. Det er artig. Da det lei ut på 80-tallet kom silda tilbake, det var ganske stor sild, den første som kom. Etter det kom også småsilda, som nok står nærmest året rundt på fjordene her. Men det er ikke så mye annen fisk her at den bryr seg om sild, sånn at den samles, ikke som før da den flotna opp og man hadde juksafiske her på sommeren. Nå har vi sild året rundt i forskjellige størrelser. På høsten har det vært fin og feit sild som har rogn og melke. Den er antagelig av den nordatlantiske stammen, men det er litt vanskelig å si, for det var jo tidligere en lokal stamme her inne, og antakelig på flere fjorder. I Austertana var det en stor lokal stamme. Den silda kunne visst bli vanvittig stor, jeg tror det var opp til et halvt kilo de største eksemplarene. Men der ble det jo også fiska, og ført til fabrikk.