Landet ga bær - men ikke hvert år

Neverkont_foto_Norsk-folkemuseum Foto: Jon-Erik Faksvaag / NF

Landet ga bær. Det slår bygdebokforfatter Einar Richter Hansen fast under overskriften «sommer- og vinterhandel» i Porsanger bygdebok bind 1 (1986), der han omtaler handelsvarer blant porsangersamene for flere hundre år siden. Tørrfisk var den viktigste varen i byttehandel eller i salg for kontanter. Blant andre handelsvarer nevnes egg, dun og bær. Hansen viser til en kommisjonsberetning fra 1668 der det fortelles at porsangersamene utnyttet fugleegg og ærfugldun, og at det på Tamsøy fantes multer som var et godt middel mot skjørbuk.

Også i bind 2 av Porsanger bygdebok, med Arvid Petterson som forfatter, beskrives bær som en viktig handelsvare, og at salg av multer betydde en betydelig inntekt for kommunens innbyggere i gode multeår. Også tyttebær og blåbær ble plukket og solgt. Han viser til en rapport fra NGO (Norges geografiske oppmåling) fra begynnelsen av 1900-tallet der det nevnes at folk i Smørfjord hadde en stor biinntekt av multesalg, og multene ble eksportert helt til England. Landmålerne mente at en foregangsmann kunne skape en liten industri av mengden av bær.

Bærhøsten var avhengig av været. Petterson gjengir denne beretningen: «I 1926 frøs alt, og de som gikk fra Billefjord til Stabbursnes, så ikke en eneste moden multe. I det gode multeåret sommeren 1925, sanket 5 kvinner i en familie så meget at de solgte 12 tønner multegrøt. Det vanlige var 2-3 tønner pr. familie. Hver tønne rommet 140 kg, og kiloprisen kunne være 80 øre.» (Porsanger bygdebok bind 2, s. 90).

Multer både som mat på bordet og også som inntektskilde har vært viktig for porsangerfolket, og derfor blir nok også dårlige multeår lagt i minne slik som året 1926 beskrives ovenfor. Det var det året folk ikke fikk bær.

Større konkurranse om bæra
I løpet av etterkrigstida, og særlig fra 1960-årene, ble det større konkurranse om bær og andre såkalte utmarksressurser. I NOU 1994: 4 – Naturgrunnlaget for samisk kultur – omtales bruksmotsetninger:

«Den kanskje mest markerte og mest omtalte bruksmotsetningen de siste 20 – 30 årene er mellom lokale og utenforstående (tilreisende) brukere og dreier seg i første rekke om utnyttingen av utmarksressursene, særlig multer, vilt, innlandsfisk og til en viss grad laks. Hvem som regnes som lokalbefolkning varierer etter hvilke ressurser det er tale om, men for mange ressursers vedkommende går motsetningen mellom bygdefolk på den ene siden og utenforstående – det vil si andre innbyggere i kommunen, øvrige finnmarkinger, andre norske borgere og utlendinger – på den andre siden.

Bakgrunnen for denne motsetningen er å finne i at folk i bygdene inntil 1960-tallet i all hovedsak hadde utmarksressursene i sine nærområder for seg selv. Folk utenfra kom sjelden til de den gangen ofte vanskelig tilgjengelige bygdene for å høste av utmarka. Etter den tid har kommunikasjonsutvikling og hyttebygging gradvis gjort de fleste av disse områdene tilgjengelige for andre enn lokalbefolkningen, samtidig som folks behov for og muligheter til fritidsutfoldelse har økt. Denne utviklingen har ført til at bygdefolk nå må konkurrere om ressursene med en stadig større gruppe av tilreisende og utenforstående brukere.»

I nevnte utredning omtales også motstridende interesser mellom fastboende og reindriftsutøvere. Man bemerker at «de motsetninger som har vært når det gjelder bær, har ikke dreid seg om selve bærhøstingen, men at bærplanter og bær ødelegges i områder med konsentrert reinbeiting og i nærheten av sperregjerder og lignende anretninger.»

I dag – 25 år seinere – gjør også bruksmotsetninger seg gjeldende i større eller mindre grad, men er kanskje sjeldnere uttalt enn tidligere? Det er langt færre enn tidligere som plukker bær for salg, og det er i det hele tatt færre blant lokalbefolkningen som plukker bær, i hvert fall i store mengder slik det var vanlig for noen få tiår siden. Dermed oppleves kanskje konkurransen om bærressursene mindre påtrengende enn tidligere. Dessuten er det langt flere som har anledning til å plukke bær på de mest gunstige tidspunkt. Det er for eksempel langt færre gårdsbruk, og dermed færre som opplever at mens de holdt på med høyonna og annet gårdsarbeid på seinsommeren og tidlig høst, hadde hyttefolk og andre ferierende anledning til å plukke bær på de nærmeste og dermed mest attraktive myrene.

Landet gir – og mennesker fordeler “det gitte”  
Landet ga bær, slo bygdebokforfatter Richter Hansen fast, som nevnt innledningsvis. Filosofen Anniken Greve har også skrevet om det landet gir, men med andre ord og i en mer generell forstand. Hun skriver om steder, og gjennom formuleringen ”det gitte ved stedet” framhever hun at stedet har en dimensjon som viser utover det menneskeskapte.

Dette gitte forklarer hun med det å motta gaver: ”Vi mottar som kjent gaver, og i den grad stedet har en gitt side, er stedet også noe vi mottar” (1999, s. 62). Det gitte omtaler hun også som «stedets naturside», eller med andre ord og slik jeg forstår henne: Det som finnes i det aktuelle området uavhengig av mennesker eller før mennesker har begynt å oppfatte området som et sted, noe som kommer til uttrykk i at området får et navn. Et stedsnavn. Greve ser ut til å mene at vi mottar både det gitte ved stedet, dets naturside, og også at vi mottar steder i sin helhet.  

Rauna Kuokkanen skriver også om gaver, láhi, som Solveig Joks viser til i sin avhandling: “I likhet med ipmilláhji kan man også betegne valljodagat som luonddu láhjit eller luođu láhjit som kan oversettes til “naturens gaver”. (Kuokkanen 2005:24, i Joks 2016).  

Multer kan beskrives som noe av det noen landskap gir, gaver. Men hvem som får disse gavene, eller hvordan de fordeles, er det i stor grad menneskene som bestemmer. Om regler for multeplukking i nord kan man lese om allemannsretten og multebærland, og om særskilte bestemmelser for multeplukking i Finnmark: «Hvis du er i Finnmark, men ikke bor der, har du bare lov å plukke multer til egen husholdning. Dette står i Finnmarksloven (§§ 23 og 25)».

En annen side ved gaver er at det må være en mottaker, like mye som en giver. Når det gjelder multer som gaver må mottakeren dra ut for å hente dem, hvis man ikke er så heldig å få ferdig plukkede bær fra naboer eller andre. Og selv om man kjøper multer, slik jeg gjør, må man vel kunne regnes som en mottaker av naturens gaver.  


Foto: Jon-Erik Faksvaag / Norsk Folkemuseum (trykk på bildet for å se det i større format).
Motiv: Neverkont (samisk geavllet) til å sanke bær i, laget av Dagny Sofie Larsen fra Porsanger. Delt av Norsk Folkemuseum, prosjekt Finnmark, på Digitalt museum

Tekst: Skrevet i forbindelse med et forskningsprosjekt om sanking i kystsamiske områder.
En annen bloggtekst om lignende tema i prosjektet: Sullot fállet midjiide valljodagaid - holmene tilbyr oss goder

Litteratur m.m.
Greve, Anniken (1999): Har stedet en natur? I: Thuen, T. (red.): Landskap, region og identitet: Debatter om det nordnorske. Norges forskningsråd: Program for kulturstudier.

Hansen, Einar Richter (1986): Porsanger bygdebok bind 1, fra steinalder til 1910. Utgitt av Porsanger kommune.

Kuokkanen, Rauna (2005). Láhi and Attáldat: the Philosophy of the Gift and Sami Education. The Australian Journal of Indigenous Education, 34, 20-32. I Solveig Joks (2016): "Laksen trenger ro". Tilnærming til tradisjonelle kunnskaper gjennom praksiser, begreper og fortellinger fra Sirbmá-området. Doktorgradsavhandling, UiT Norges arktiske universitet.

NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur

Petterson. Arvid (1994): Småfolk og drivkrefter. Porsanger bygdebok bind 2 fra 1900 til 1960-årene. Utgitt av Porsanger kommune.

Matproduksjon og landskap i Porsanger – mer enn ba...
Tanker etter ti dager i dunværet vest i havet
 

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå. Vær den første som sender en kommentar
Allerede registrert? Logg inn her
Besøkende
fredag 22. oktober 2021

By accepting you will be accessing a service provided by a third-party external to https://meron.no/

Hovedtema

Kyst- og fjord
Kyst- og fjord
50 innlegg
Ferskvannsfiske
Ferskvannsfiske
2 innlegg
Stedsnavn
Stedsnavn
3 innlegg
Lokal mat
Lokal mat
10 innlegg
Yrker og arbeid
Yrker og arbeid
2 innlegg
Diverse
Diverse
5 innlegg

Alle innlegg

Nyeste kommentarer

Besøkende - Jon Egil Nilsen «Gopakk, gopakk». Om rypelyder og språk
04. januar 2021
Ja Geir, det kunne det så absolutt være. Det skjedde på Salkor, oppfor Seljenes.
Besøkende - Geir «Gopakk, gopakk». Om rypelyder og språk
25. desember 2020
Kunne det vært pappa
Besøkende - Steinar Nilsen Hvordan kan epidemier forklares ifølge samisk tradisjon?
10. september 2020
Takk for opplysningen. Det kan være vel verdt å samle forskjellige historier!

For registrerte brukere

Brukernavn og passord fås hos Mearrasiida (poasta@mearrasiida.no)