Vinterforsyning av torsk var viktig å få fisket opp før fjordtorsken seig ut fjorden, på dypere vann.
Høst- og førjulsfiskeplassene utfor Jonsnes var lett tilgjengelig. En liten times roing for to mann var det lengste man trengte å ro. Men det kunne være strabasiøst nok om han stakk i med minusgrader ned mot 10 grader, og synnavinden prøvde å blåse frostrøyken ut fjorden. Det hendte at oljebuksa var frosset fast i tofta når karan stranda i fjæra på Jonsnes etter en lang dag på fjorden. Da var det godt å komme inn hvor mamma hadde god fyr i ovnen, og rykende varm og god kjøttsuppe hvilende i gryta på ovnskanten.
Fisken måtte sløyes før den ble stivfrossen, så etter en kort pause med glovarm suppe og et par kaffekopper var det å komme seg i fjæra for å ta hand om dagens fangst, som ofte var ca. 100 kg. Dette var mens man fisket med juksa, det vil si snøre kveilet på en sule (samisk suovjamuorra) med en jernstein og en haresnarestreng, som man for all del ikke måtte få kank på, (samisk cuimi) og i enden av denne en pilk (váđđovuogga). Det må man kunne kalle for sunn forvaltning av fjorden.
Når fisken var ferdig prekuvert, ble fiskehauan hanka på en streng og hengt opp på hjellen i lag med flynderhauan, sandskrubb og skate etter høstens flyndrefiske. Dette ble kalt guano og skulle i løypingsgryta til Muoria og Fagerlin til vinteren og utover våren, noe de to kom til å sette stor pris på når det ble kokt i lag med tang, soll og litt lyng, eller reinlav. Etter 4-5 timer var fiskehauan så møre at de ikke satte seg fast i halsen på dyran. Dette var reine medisinen for kyrne. Og det vanket vel også en skvett på sauan i båsen eller i grinda.
Når båten var vaska og klargjort for neste utror, ble fangsten lasta på kjelken og fiskekassen ble dradd opp til sneskavlen hvor det allerede var et lag med fisk fra foregående dagers fiske. På sørsida av stabburet hadde synnavinden allerede bygd opp en høvelig skavvel. Her ble fisken lagt utover så frosten kunne gjøre sitt, og synnavinden ville ta seg av emballeringen med at det ville bygges opp til en anseelig skavvel over og rundt fisken i løpet av kort tid. Det var om å gjøre at fisken frøs før den ble skikkelig tildekt av sne.
Herfra kunne man hente fisk tre ganger i uka, til ut i april engang, eller så lenge lageret varte. Til skavvelfrossen fisk skulle det brukes talg som er rundt vomma på sau og lam som ble saltet og hengt opp til bokning (samisk leksosbuoidi), da slaktinga ble gjort etter at det hadde vært noen frostnetter. Etter en tid ble talgen brettet eller rullet til en rull som det så ble skavet av når skavveltorsken skulle kokes. Stekte man dette riktig ble det små sprø korn i lag med flytende fett. Dette smakte godt. Eller det kunne også kokes saltet kobbespekk fra senhøstens kobbejakt; spekket som var midt etter ryggen, ca. 20-30 cm. i bredde. Det var mest attraktivt til skavvelfisken.
Det hendte ofte i løpet av vinteren at det var noen naboer som fikk sendt en kasse uer med «lokalen» fra Magerøya. De kunne gladelig dele fersk uer (auar) med naboene, noe som ga et kjærkomment innslag på middagsbordet. Fersk uer med auarshau (samisk riggaaiti) var rene julematen, ja det var så godt at man skulle ønske at ueren hadde et hode i hver ende. Til jul skulle det være kveite, og selvfølgelig kveitehau (samisk uksu). Dette var 2. juledagskost på mange bord i Porsanger.
Det var aldri fare for at rev eller andre ville dyr skulle gå løs på fisken i skavvelen. I den tiden bodde det minst en jegermann på hvert et nes i Porsanger.
Flere samiske ord
løypningsgryte – liemasruitu
tang – deabbu
soll – stuolát
lyng - daŋas
reinlav - jeagil