Jeg bor i Bekkarfjord i Lebesby kommune. Jeg lever av jordbruk og fiske som mine forfedre har gjort her siden midten av 1800-tallet. Jeg er dermed femte generasjon her i Laksefjord som kombinerer jordbruk og fiske.
Da jeg startet som melkeprodusent i 1985 var det ikke fisk å få her i Bekkarfjord. Fra tidligere tider var det en gottfiskfjord med gytebestand, men det ble ødelagt av rovfiske fra større båter som holdt til lenger ut på kysten. Etterhvert kom kongekrabben inn i fjordene fra øst. Dette fisket blåste nytt liv i småbygdene innerst i fjordene i Øst Finnmark. Så også i Bekkarfjord. Krabbefisket ble en kjærkommen ekstrainntekt til en beskjeden jordbruksinntekt.
Heltidsfiskerne lenger ut på kysten har målbevisst drevet lobbyvirksomhet for å få fjernet de minste og de som driver kombinasjonsnæring fra krabbefisket for dermed å få større kvoter selv. Det første de fikk igjennom var krav om 6 m båtlengde for å få fiske krabbe. Dernest ble aktivitetskravet innført, dvs. at for å få full krabbekvote må en fiske annet fiskeslag for kr. 100 000,- Har en ikke fisket noe får en bare 10 % krabbekvote.
For meg som deltidsfisker hadde jeg tidligere 50 % krabbekvote og det var jeg tilfreds med. Jeg har krabben rett utafor stuedøra og kan fiske innimellom øvrig arbeid på gården. Siste år fikk jeg bare 10 % kvote da jeg ikke hadde fisket annet, samtidig kom det båter helt fra Trøndelag og Nordland som hadde fisket for 100 000 en annen plass og hadde full krabbekvote i Laksefjord. Retten til krabbefisket har de fått beholde fordi de for 20 år siden var i Finnmark på annen fiske og var da plaget av krabben.
Vi har også fått endel østeuropeere som har bosett seg på kysten og fått fulle fiskerettigheter. De bor noen måneder i Norge mens familien fortsatt bor i hjemlandet. Det oppleves merkelig at de får full krabbekvote mens jeg som har bodd her hele livet blir avspist med 10 %.
Jeg høster av jorda og havet her jeg bor. Vi holder liv i butikken og skolen og samfunnet her med vår tilstedeværelse gjennom hele året. Min inntekt ligger på ca. 200 000 i året med det jeg høster av jorda og havet. Samtidig anklager heltidsfiskerne meg for å ta levebrødet fra dem. De har gjerne en inntekt på det tredoble av meg og det at jeg nøyer meg med å være liten og ha liten inntekt, blir et påskudd til å ta fra meg min allmenningsrett i min egen fjord.
Mye vil ha mer
Det at mye vil ha mer og at de som er sterkest vil ta fra de som er små, er ikke noe nytt. Det var vel også situasjonen for rundt 1000 år siden da vi fikk Frostatingsloven, og Magnus Lagabøte var med på et tidsskifte der rett og rettferdighet skulle gjelde og ikke den sterkestes rett. Jeg kan ikke tro at vi nå er i ferd med å gå 1000 år tilbake i tid og at vi ikke lenger har politikere her i landet som vil verne de svake og små mot de som stadig vil ha mer på andres bekostning.
Kongekrabben er blitt en del av faunaen her i min fjord enten en liker det eller ikke. Den har blitt en mulig inntektskilde og en erstatning for det gode torskefisket vi engang hadde her inne i Bekkarfjord. At heltidsfiskerne fra kysten som engang ødela en god fiskefjord er de som nå vil ta fra meg en liten biinntekt på krabben, er dobbelt bittert.
Nå er det vedtatt å øke aktivitetskravet til kr 200.000,-. Det blir et nytt slag for fjordfiskerne og mere krabbe på de større båtene som fisker på kysten. Har en hatt problemer med å fangste, det være seg på grunn av dårlig vær, feil på båt og utstyr eller lite innsig av fisk i fjordene, så skal en bli dobbelt straffet og ikke få fiske på krabben som er i fjorden hele tiden. De som fisker mest har foreslått et enda høyere aktivitetskrav, kr 500 000,-.
Konsekvenser av kongekrabbeforvaltningen
Aktivitetskravet vil på sikt være årsaken til at fiskebestanden i fjordene nok en gang vil bli ødelagt. Etterhvert vil det ikke være noe igjen for oss inne i fjordene å fiske på, og dermed får vi heller ikke fiske på krabben som er her.
Når fjordene er «støvsuget» for fisk i en desperat jakt etter krabbekvote, vil også andre enn yrkesfiskerne merke det. For mange som har vokset opp ved sjøen er fritidsfisket en viktig del for bolyst og trivsel. Som eksempel kan nevnes Porsangerfjorden. I løpet av forrige vinter ble fjorden nærmest tømt for kveite. Flere måtte flytte båtene sine til andre fjorder for å få fisk, og salget av fiskeutstyr i Lakselv falt betraktelig.
Vi har iallfall tre firmaer som leier ut båter for turistfiske på Nordkyn. Mange av gjestene kommer hit pga. kveita og spesielt ved dårlig vær er det gunstig å kunne bruke fjordene. Å forvalte fjordene på en bærekraftig måte er derfor viktig, og sikrer også bosetningen for de som har inntekt fra andre næringer, aktivitetskravet umuliggjør en god forvaltning av fjordene. Vi har lenge vært urolig med tanke på hva kongekrabben som ny art kan ødelegge, men at det nå er forvaltningen av krabben som er den største trusselen for de små bestandene vi har i fjordene er dobbelt tragisk.
Hvem har rett til å fiske?
Min påstand er at jeg som femtegenerasjons kombinnasjonsutøver har større rett å høste i min egen fjord enn båter fra Nordland og Trøndelag og fiskere fra Polen eller Litauen.
Jeg er like profesjonell i min utøvelse av fiske med liten kvote, liten båt og liten inntekt, som en med stor båt og inntekt. Det å klare seg med inntekt på 200.000 i kombinasjonsnæring er mer bærekraftig og belaster bestandene mindre enn om du har 600 000 i inntekt på bare fiske. Er det rettferdig at det er jeg som skal få mindre?
Det er totalt ulogisk at en ikke skal få fiske torsk hvis en ikke har fisket sei. En rett til å fiske en art skal ikke bygge på lykke og ulykke i annen fiske. Om så skulle være, var det ikke bedre at de som det gikk dårlig for i annet fiske, fikk litt mere krabbe? Er det rettferdig at noen skal leve som grever mens andre dør? Om noen skal fratas krabbekvote, var det ikke mer rettferdig at de med to eller flere kvoter fikk reduksjon? Eller de som fisker med snurrevad? Gjelder ikke prinsippet om at de som er plaget med krabben skal få fiske den?
Henstilling til politikere
Jeg henstiller til dere politikere så sterkt jeg kan om å våge å stå for rettferdighet og bærekraft. Det må ikke være grådighet og vanskjøtsel som skal forme forvaltningen. Det er derfor dere er der, for å hindre overgrep og vanstyre. De sterkeste har til alle tider brukt sin stilling til å mele sin egen kake. De trenger ikke politikere for å fremme sin sak. Det er de svake, de minste, som trenger voktere for rett og rettferdighet. Det er det vår kultur er bygd på, at det har vært politikere som har hatt integritet og mot, og våget å fremme rettferdig fordeling av de godene vi har.
Innlegget har tidligere vært publisert i Ságat og Finnmarken (iFinnmark)
Foto:
Øverst: Alf Helge Jensen, Finnmarken (iFinnmark) (Klikk på bildet for å se det i full størrelse.)
Nederst: Marion Palmer (motiv: krabbeteiner på kaia i Repvåg, Porsangerfjorden, 2011)