Av Hartvig Birkely

 

Fjordkart2
Sjøsamisk kompetansesenter i Indre Billefjord finnes det en samling av lydopptak med intervjuer med eldre sjøsamer i Porsanger. Mange av intervjuene stammer fra arbeidet med bygdebok for Porsanger på 1980-tallet, mens noen er opptak fra Radio Porsanger eller utført av forskere og museumsansatte, samt undertegnedes egne intervjuer og notater. De fleste av de intervjuede personene er for lengst gått bort, men deres fortellinger gir mange levende glimt fra en tid som for den yngre generasjon virker fjern og uvirkelig. I denne artikkelen har jeg tatt frem beskrivelser av sjøsamenes fiske og annen ressursbruk i og rundt Porsangerfjorden fra tiden rundt forrige århundreskifte og fram til etterkrigsårene. For å sette disse beskrivelsene inn i en større sammenheng har jeg tatt med noe historisk informasjon fra andre kilder, men ellers har jeg latt informantene snakke for seg selv, om sine minner og betraktninger om fortiden. Artikkelen er skrevet som en del av et prosjektsamarbeid mellom Sjøsamisk kompetansesenter og Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø, om tradisjonskunnskap og økologiske endringer i sjøsamiske fjordområder (Fávllis).

Fisket i Porsanger rundt forrige århundreskifte

I folketellingen fra 1865 for Kistrand herred, nåværende Porsanger kommune, har ”husfaderen” i størsteparten av husholdene fått tilføyd yrkesbetegnelsen ”fisker med jord”. For sønnene er det ofte tilføyd at de ”hjælper faderen med fiskeri”[1]. Kistrandfiskerne dro ut i værene under vårfisket, og de var mange, i forhold til sine norske yrkesbrødre i fiskeværene. Med tall fra 1870 og 1871 sammenligner Richter Hansen (1986:206) antallet fiskere fra Kistrand og Kjelvik (Nordkapp) herreder som deltok i loddetorskefisket fra værene på Magerøya. I disse årene deltok henholdsvis 249 og 279 fiskere fra Kistrand, mot Kjelviks 76 og 74. Knappe førti år senere, i 1909 var det 490 registrerte fiskere i kommunen. Dette utgjorde en fjerdedel av en befolkning på rundt 2000 mennesker.

Sommerfisket etter sei var en viktig del av inntektsgrunnlaget for fiskerhushold i Finnmark på denne tiden. Det var store mengder sei inne på fjordene om sommeren, og fra slutten av 1600-tallet og ut over 1700-tallet ble den en viktig handelsvare etter leemjaktat de russiske pomorene hadde begynt å farte på den nordnorske kysten. Sommer- og høstfisket etter sei var det viktigste fjordfisket. På slutten av 1800-tallet deltok gjennomsnittlig 225 personer i daværende Kistrand kommune i dette fisket. De fleste fisket fra Kolvik, Smørfjord og Leirpollen. Synkenot var det mest alminnelige redskapet. Notlaget besto av fire 3-manns båter. Richter Hansen (ibid.:323) skriver at i 1892 lå det 33 slike notlag utenfor Repvåg.

1. Etter kobberstikk fra Leems verk av 1767 ”Beskrivelse over Finnmarkens lapper”, som viser sjøsamisk kveite- og seifiske, der en av seifiskemetodene var å krøke sei.

Porsangers befolkning byttet til seg mel og andre varer mot sei. Om sommeren i makketida var det ellers vanskelig å få avsetning for fisk. Pomorfisket ga en sikker og varig inntekt for sjøsamene. I forhold til handelsmennene i Finnmark, ville allmuen helst handle med russerne (Pedersen 1994:112). Årsaken var at russerne kunne tilby opp til dobbel pris for fisken sammenlignet med de dansk-norske kjøpmenn. Også for skinnproduktene fikk de atskillig bedre bytteforhold hos russerne. Falkenberg (1941:43) skriver i sine opptegnelser fra Laksefjord i 1938 at en bekjent av ham hadde fortalt at ”hjertene våre lettet, når vi så russerne komme”. Russehandelen ga i sin helhet vinterforsyningen av mat, skriver Falkenberg; alle som hadde en liten båt var sikret økonomisk (se tabell 1 og bilde 1).

I løpet av 1914-1917 forlot russefartøyene Finnmark og med det så man slutten på pomorhandelen. I Kiberg i Øst-Finnmark skal det ha vært russiske oppkjøpere så sent som i 1922 [2], men etter den tid var det definitivt slutt. Konsekvensene av dette kommer vi tilbake til senere.

 

 

seitabellTab. 1 Sommerfisket i Kjelvik og Kistrand i 1866 (Richter Hanssen1986:208)

I 1840-årene begynte loddetorskefisket å bli vanlig. Det foregikk på kysten om våren og det var primært dette fisket som la det økonomiske grunnlaget for veksten i Porsanger (Richter Hansen 1986). På slutten av april 1855 opplyste lensmann Ulich at torskefisket hadde vært meget godt for Kjelvik og Honningsvåg. Han kunne likevel ikke angi mengden av oppfisket kvanta, da ”almuen har ført megen fisk til sitt hjemsted”. Ifølge Ulich deltok det førti 3-manns båter fra Kistrand og Kjelvik og tre 4-manns båter med tilreisende nordlendinger.

Porsangerfiskerne dro også lenger østover for å fiske loddetorsk om våren. I 1867 dro 21 fiskere til Øst-Finnmark, noen så langt som til Vardø (Richter Hansen ibid.:204, 205).

Ekspansjonen i loddetorskefisket skyldtes i første rekke de tilreisende fiskere, og tilflytterne som etter hvert slo seg ned som eneyrkefiskere (Pedersen 1994). Denne utviklinga foregikk i første rekke på kysten. Loddetorsken kunne også sige innover i fjordene og utnyttes med enkle redskaper og mindre båter. Dette varierte fra sesong til sesong. På slutten av 1800-tallet ble fisken stående langt fra kysten, og måtte søkes på det åpne havet, der værforholdene kunne settebegrensninger for mindre båter i å delta i fisket. I slike år ble de lokale fiskerne skadelidende og det største utbyttet av dette fisket kom de tilreisende fiskerne til gode, siden de hadde større båter (Pedersen 1994: 94-95).

Hjemmefisket, som var en tilpasning som samene hadde hatt som tradisjon fra gammelt av, har hatt størst betydning for matbehovet i Porsanger. I motsetning til de store fiskeriene, foregikk dette hele året, selv om hovedtyngden av fisket ble drevet vår, sommer og høst. Det ble fisket etter torsk, sei, flyndre, kveite og sild og man brukte de vanlige redskapene som juksa, line, garn, grunnvad og dorg (Richter Hansen ibid.:320). På vårvinteren søkte gytetorsken inn til sine gyteområder inne på fjordene, og ga grunnlag for et årvisst torskefiske i de nære farvann. På grunn av at fisket etter gytetorsk vanligvis ble drevet i nærheten av hjemmet, var nettoutbyttet av dette bedre enn av loddetorskefisket. Pedersen (1994: 94) refererer en rapport fra amtmannen som understreket at årsaken til at det lokale fisket ga større lønnsomhet, var for de flestes vedkommende at lodde(torske)fisket måtte drives langt fra hjemmet. Det foregikk på et strøm- og værhardt kysthav, og under forhold som medførte større fare for å miste redskapene ”ved tyvehaand”. Sildefiske, og salting av sild for salg var også blitt en viktig næring på slutten av 1800-tallet. I 1880-årene var sildefisket godt i hele fjorden. Fiskeriinnberetninger fra disse årene forteller at det i Porsanger ble oppfisket 3000 tønner sild, der 1850 tønner var fisket med not. 230 personer deltok, 150 personer i 63 båter med garn og 80 personer i 20 båter med not. Sildefisket foregikk som oftest fra september til jul. Vesterbotn var god fjordarm for sildefiske. Når fjorden frøs fisket man med garn under isen (Richter Hanssen ibid.:321).

.

Øyene som viktige ressursområder for den sjøsamiske økonomien i Porsanger.

Øyene og holmene i Porsangerfjorden har fra gammelt av vært viktige ressursområder for sjøsamene. Her kan nevnes fôr til husdyr, som for eksempel gress fra uteslåtter, tang og tare, lyng, reinmose og vissent gress om våren, videre egg og dunsanking, jakt på fugl og sel, fiske, torvstikking, diverse bærplukking og husdyrbeite. På holmene var også kvinnene med for blant annet å sanke dun, bær, tang og tare og reinmose. På 1800-tallet ble rettighetene til denne bruken i mange tilfeller formelt bekreftet ved utmål til brukerne. Utmålsprotokollene for Kistrand i perioden 1858–1882 gir et inntrykk av denne ressurshøstingen. Her har vi tatt med opplysninger om noen av utmålene på øyene i daværende Kistrand og Kjelvik kommuner. Her er påført rekvirentens navn og i den grad det er opplyst, hvilket formål øya skulle brukes til. Øyene der utmålene ligger er også plassert på sjøkart for å vise plassering i fjorden.

Nedenfor er et kart som viser plasseringen av det som i dag er Nordkapp kommune (Kjelvik) og Porsanger kommune (Kistrand) i Vest-Finnmark.

kart1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  Kart 1 Vest-Finnmark. Porsanger kommune i hvitt. Kart: Norkart AS.

Holmer indre del av Porsangerfjorden

Kart 2 Indre del av Porsangerfjorden med øyer og holmer.

kart2

Kart: Norges sjøkartverk, tilrettelagt ved Camilla Brattland

1) Máttit Áhkansuolu, Fálástaklattag, Sáhpegohppi, Játkkabákti, Sivert Johnsen, Bevkop (Beavgohppi), slåtteplass. Etter at Sivert Johnsen døde, uten å ha gjort opp hystakkgjelda til handelsmannen, og deretter at hans enke heller ikke klarte å gjøre opp den samme gjelda, påtok handelsmannen i Repvåg, ved handelsfaktor Arthur Bye å løse ut enka. På den måten fikk Søndre Akanholmen (bilde 2) ny eier. I dag eies både Søndre- og Nordre Akanøyene av Bye sine etterkommere.

 

Bilde 2 fra Konrad Nielsens ordbøker fra 1934, systematisk del, viser kvinne i Ikkaldas som står ved høystakk inngjerdet med ruohtu, risgjerde. I bakgrunnen er Søndre Akkanholmen, der man ser Riskobohki, som oversatt betyr vissentgressforsenknig.

2) Mámmal, Peder Andersen, Kolvik (Soarvvesvuotna), slåtteplass (bilde 3). Her er i tillegg en del skyteskjul, boheller, oval steinsetting, som trolig er grav og minst to gammetufter. Ifølge Karen Johannesen[3] tilhører øya Erkkiid slekta, noe Solveig Tangerås[4] bekreftet. Hun fortalte i tillegg at slekta hennes på morsida hadde hatt slåtteplass der.

3. adga mammalis3. Slåtteplass, såkalt áđga, på øya Mámmal, er ei gresskledd sandfjære over flomålet. Foto Hartvig Birkely

3) Ytre og Indre Cuoldagas (Olggut ja Siskkit Čuoldagas), Mahtis Amundsen, Kolvik, slåtteplass. Iflg. Uhca-Káre[5] så har deres familie hatt utmarksslåtter her, og mannen hennes var med og jaktet sel rundt holmene og sanket dun på holmene.

4) Dangas (Dáŋas), Elias Sivertsen, Sandvik, bruksområde ikke oppgitt, men man vet at det her har vært utmarksslåtter. Også på den holmen hadde Uhca Káre sin familie hatt slåtteplass, men de hadde visstnok ikke papirer på at de var eiere.

5) Saiva (Sáivá), Peder Mahtisen og Peder Sivertsen, Trolholmsund (Činavuohppi), bruksområde ikke oppgitt. Iflg. Uhca Káre i samme intervju tilhørte holmen Kristine og Per Klemetsen og hun fortalte også at hennes mann, Johan og naboen Ráste jaktet på sel i sin tid fra øya. Her er registrert et skytesjul (bilde 4).

Bilde 4. Skytesjul i strandkanten på øya Sáivá. Foto Hartvig Birkely

Bilde 4. Skytesjul i strandkanten på øya Sáivá. Foto Hartvig Birkely

6) Molko (Muolku), Clemet Hansen, Stabbursnes (Rávttošnjárga), husdyrbeite.

7) Anebjessa (Ánnibeazá), Anders Andersen Østerbund (Soggovuotna), slåtteplass.

8) Mel-stranden (Miellesátto i Mielle Játkká), Anders Aslaksen, Gåradak (Goarahat), slåtteplass.

9) Store-Jatka (Stuorra Játká), Gudmund Nilsen, Gåradak (Goarahat), bruksområde ikke oppgitt, men man vet her har vært utmarksslåtter og etter Leems (1756) opplysning å bedømme dunsanking, jf. Fálástak. Følgende stedsnavn forteller om tidligere aktivitet på øya: Čeavrrauffir (oterur), Máhkkavarritgohppi (makksvabergbukta), Biergovarrit (kjøttsvaberg), Guvvá Ristin goahtesadji[6] (Kirsten Joks sin gammeplass).

 

10) Akker-øe (Áhkánsuolu), Peder Olsen, Igeldas (Ikkaldas), bruksområde ikke oppgitt, men man vet her har vært utmar5. gammetuft p ahkanksslåtter. Etter opplysning fra Hans Hansen i overnevnte samtale, så hadde Peders sønn, Ikkaldas Ovllá, bygd gamme i Návlogohppi, på nordenden av Nordre Akanholmen. På øya er det registrert to gammetufter, som trolig er minner etter Ikkaldas Ovllá (bilde 5), samt flere skytesjul, nausttuft og slåtteplass.

Bilde 5. Gammetuft ved Návlugohppi i Davit Ahkánsuolu, trolig etter Ikkaldas Ovllá. Foto Hartvig Birkely

11) Nord Ak=Nordre Akkøya (Davit Áhkánsuolu), Amund Persen, men han skal, iflg. Solveig Tangeraas[7], ha etternavnet Pedersen. Han var fra Billefjord og giftet seg med Sanvik-jenta Anne Sivertsdatter. Øya ble brukt til slåtteplass og til dunsanking. Her er iflg. Hans Hansen, i tidligere nevnte samtale, stedsnavnene Bietár-Lásseáđga, som viser til vedkommende manns slåtteplass og Borggitbákti som forteller om fangst av teistunger der disse ble kokt til mat.

12) Søndre-Skarko (Máttit Skárku), Jon Larsen, Oldereidet (Leaibbošmuotki), slåtteplass. Her er blant annet registrert 2 lagringsplasser (bilde 6). Etter det Uhca Káre fortalte, i tidligere nevnte intervju, så hadde Rástte Johán (Johan Rasmussen) slåtteplass der.

 

 6. lagringsplass

6. Lagringsplass i Stuorra Skárku. Foto Hartvig Birkely

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Holmer midtre del av Porsangerfjorden

kart3Kart 3 Midtre del av Porsangerfjorden (vest) med ytre Veinesbukta og Lamholmen (innfelt). Kart: Norges sjøkartverk, tilrettelagt ved Camilla Brattland

  1. 1)Lamholmen (Láppessuolu), Per Persen, Veines (Riinjárga), slåtteplass.

Også innfelt i kartet er samiske navn på fiskegrunner og øyer som er kjente for lokalbefolkningen og samlet inn av Sjøsamisk kompetansesenter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Holmer ytre del av Porsangerfjorden

kart4Kart 4 Ytre del av Porsangerfjorden. Innfelt kart med Porsanger og Nordkapp. Kart: Norges sjøkartverk, tilrettelagt ved Camilla Brattland

1) Tamsøya: Porsangersjøsamene har fra gammelt av utnyttet og hatt enerådende rettighet til Tamsøyas fornybare resurser, blant annet multer, dun og egg. Etter hvert mistet de sine gamle rettigheter, da staten, ved amtmannsembetet, begynte å forpakte bort alle rettighetene på øya for skaffe penger. Både multemyrene og dunveidet ble bortforpaktet. Senere ble øya solgt til den daværende forpakteren, Ulich-familien (Richter Hanssen 1986:52, 94-96). Den nå 97-årige Ellen Johnsen[8] mente at det var feil at øya ble solgt i sin tid til Ulich-familien. De pleide å ta oss til plukke dun. Det skjedde før sankthans og ved hjelp av stokk plukket de i sekker. Dette arbeidet tok ei uke. Deretter var det å renske og det var et skittent arbeid. Det var dårlig lønn, nesten gratis arbeid, mente hun. Også multebærplukking på øya syntes Ellen var ”dyrt”. Her kunne man plukke på tredjepart og senere på halvpart. Grågåsa hekket på Tamsøya. Her pleide de å ha tamgåser, som de matet og som ble slaktet om høsten. Også hjemme pleide de å skyte gås. Det var godt kjøtt. Både på Tamsøya og i hjemtraktene pleide de å sanke både gåseegg og måseegg til mat. På Tamsøya fikk de lov til å selge tredje part, som var deres part. Resten måtte gis til Ulich.

2) Lille Tamsøy (Ávačuohttu), Ole Steffensen, Ávačuohttu, jorddyrkning. Senere fikk handelsfaktor J. Lillebo utmålt plass til tørking av fisk. Og enda noe senere fikk Hans Persen fra Tamsøy (Dávbmesalá) utmålt Klubbenes til jorddyrkning.

 

Holmer i gamle Kjelvik kommune, nåværende Nordkapp kommune

kart5Kart 5 Deler av Nordkapp kommune. Munningen til Porsangerfjorden utenfor kartbildet (nederst) med Tamsøya rett innenfor.

Kart: Norkart AS.

1) Laholmen, Iver Andersen, Lafjord (Lávvarvuotna), slåtteplass.

2) Store Altesulen (Stuora Álpesuolu), Nils Olsen, Sarnes, slåtteplass og til eggsanking.

3) Kamøy (Gahpesuolu), Johannes Nilsen og Johan Eriksen, Skipsfjord (Skiipavuotna), slåtteplass og eggsanking.

4) Lille Kamøy (Uhca Gáhpesuolu), Anders Amundsen, Skipsfjord (Skiipavuotna), egg- og dunsanking og annen bruk.

 

 

 ”Fálástak”, dun som handelsvare.

Ærfugldun er fra gammelt av en verdifull handelsvare. Et eksempel på hvor høyt denne varen var verdsatt er en befaling fra kong Christian IV som på vårtinget i 1631 befalte lensherre i Finnmark, Claus Gagge, om at han skulle kjøpe dun og fjær til ”herresenger”, altså konge og adel. Fogd Jørgen Knutssen forbød av den grunn borgere og allmue i Kjelvik å kjøpe dun hos samene før lensherren hadde fått sitt (Richter Hansen 1986:95). Rundt Sankthans dro unge og gamle, kvinner og barn ut på øyer og holmer for å sanke dun. Knud Leem nevner i sin ”Nomenclatur” det samiske ordet fálástak og oversetter det til: ”Duun-Toget, Den tid, da samtlige Porsanger-Fjords lapper overfarer de i benævnte Fjord beliggende Øer, for at samle Æderdun, hvilket skeer efter St. Hans Dag”. Samme sted nevner han fálástakboddu som betyr sesongen for fálástak. På øya Játká er det to stedsnavn som er minner fra dunsankingen. Disse er Fálástak og Fálástakladdak. Alfred Bergersen har fortalt at så sent som i mellomkrigstida sanket man dun[9]. Ordet fálástak kan kanskje være avledet av verbet fállat som er å tilby. På islansk har verbet fala betydningen det ”å be om å få kjøpe noe”. Da kan substantivet fálástak i en videre mening ha betydd ”noe man hadde å tilby”, som igjen kanskje kan vise til dunhandelen mellom sjøsamene og den norrøne befolkning.

 

Porsangerfiskerne og Lånefondet av 1905

I tiden rundt forrige århundreskifte skjedde det en rask teknologisk utvikling av fiskefartøyer og fiskeredskaper i mange land. En havgående fiskeflåte fra Storbritannia og Tyskland hentet store verdier fra fiskeressursene utenfor norskekysten, mens norske fiskere var dårlig utrustet til å ta opp konkurransen med utlendingene. Norske myndigheter etablerte i den forbindelse nye finansieringsordninger som skulle gjøre det mulig å investere i større, moderne fiskebåter. Havfiskefondene av 1889 og 1900, som var beregnet for hele landet, var ordninger som skulle skaffe båter egnet til havfiske. Disse fondene fikk liten betydning for Finnmark da fiskerne der i liten grad hadde jordeiendommer som de kunne stille som sikkerhet for lån. Med bakgrunn i de særegne forholdene i amtet, vedtok Stortinget i 1905 et særskilt lånefond for Finnmark, til anskaffelse av dekksfartøy. Det viste seg imidlertid at de fleste av lånene fra fondet gikk til noen få kystkommuner. Svært lite kom de typiske fjordkommunene til gode. Allerede året etter opprettelsen av lånefondet, tok kommunestyret i daværende Kistrand kommune opp fjordfolkets dårligere vilkår for å skaffe seg båter gjennom lånefondet. Kommunestyret uttrykte i den tilknytning at fondet ville bli til liten nytte for fjordfolket, siden disse ikke hadde den samme muligheten som de fastboende fiskerne i værene til at ”…handelsmændene skaffer tilveie den manglende Brøkdel i Kjøbesummen” (Richter Hansen 1986:294). Lånebetingelsene var nemlig slik at lånetakeren selv skulle skaffe til veie inntil fire femdeler av båtens kjøpesum, iflg. Richter Hansen. Mens fiskerne på kysten gjerne var tilknyttet en bestemt handelsmann som både leverte varer og mottok fangsten, sto fjordbefolkningen, med overvekt av sjøsamene, i et friere forhold til handelsmennene som ikke ga dem kredittverdighet i samme grad. Det hadde bakgrunn i at fjordsamene fortsatt hadde relativt større handelskontakt med de russiske pomorene. Kvenene som bodde i fjordstrøkene, bl.a. i Porsanger, var i omtrent samme situasjon som samene. Utlånsreglene ble imidlertid ikke endret i den retning Kistrand herredsstyre ønsket (Steinar Pedersen, NOU 1994: 21:95-96). Den sjøsamiske husholdsøkonomien, med allsidig ressurshøsting, og relativt stor uavhengighet av kjøpmenn og statsmyndigheter ble en ulempe i en tid da staten og kredittinstitusjonene fikk stadig større betydning for utviklingen av fiskeriene. Samene sakket akterut i den teknologiske utviklingen, og på 1930-tallet ble dette enda mer tydelig.

Sjøsameliv i Porsanger i mellomkrigstiden

Et intervju med Jonatan Kåven[10] fra Sandvik nær Billefjord gir et visst bilde av økonomien til en sjøsamisk familie i Porsanger i tiden etter første verdenskrig. Folk i Sandvik-området levde med kombinasjonsnæring, bestående i hovedsak av fiske og husdyrhold. Fisket var hovednæring til familien Kåven. I tillegg hadde de noen få sauer og ei ku. Arbeidsløsheten var stor, slik at det var lite lønnsarbeid å få. Fiskeprisene var også generelt lave, slik at det rådde noe fattigdom i det lokale samfunnet. Noen personer levde av forskjellige årsaker på kommunens fattigkasse. De fikk utskrevet en ”seddel” av fattigstyret, senere sosialstyret, for å kunne handle litt mat. Jonatan forteller at fattigfolk ble sett ned på som late, og de ble ofte til bespottelse når de gikk til handelsmannen med seddelen. Det var svært mange tvangsauksjoner i denne perioden og skattekrav og gjeld til handelsmennene ble drevet inn med utpantinger. Jonatan begynte å ro fiske straks han var konfirmert i 1920, men allerede som barn i alderen 8-10 år måtte han ta del i arbeidet og fiske, skaffe brensel og ruske fôr. Bare søndag kunne de leke. Hver søndag var det (læstadianske) forsamlinger, der de fleste ungdommer også gikk til. Ved siden av forsamlingene ble bestemte lekeplasser også treffested for ungdom, der det kunne skje frierier.

Kåvens familie bodde først i en toroms fellesgamme i Galggosnjárga (Ytre Sanvik). Taket var tekket med ”russenever” og, som resten av gammen, dekt med torv. Husdyr og mennesker var plassert i hvert sitt rom. I fellesgammen hadde mennesker og husdyr hver sin inngangsdør, men ildstedet var til felles bruk for de to avdelingene. Til fyring brukte de ved og torv. Fyringstorva skar de ute på holmene. Men det kunne ofte bli knapphet på ved til brensel om vinteren. Da måtte man dra i skogen for ”stjele ved i uvær”, som det ble sagt. I snøfokk ble sporene utvisket slik at skogvokteren ikke kunne finne tilbake til synderen[11]. Til lys hadde de parafinlampe i boligdelen og tranlampe i fjøsdelen. Sola ble brukt som klokke. På denne tida var det 3 husstander i Ytre Sandvik og 6 i Indre. Det er verd å merke seg at boligstandarden på 1920-tallet her ser ut til å ha gått tilbake i forhold til 60 år tidligere. Ifølge Friis sine etnografiske kart fra 1861 hadde alle hushold i Sandvik-området tilhold i tømmerhus. Kanskje var overgang til fellesgamme et resultat av den generelle tilbakegangen i levekårene som skjedde i mellomkrigstida. Senere flyttet Kåven-familien til Billefjord der de bygde seg et tømmerhus. Tømmeret ble hugget etter behov fra Stabbursdalen, der det ble fløtet ned Stabburselva og buksert ut fjorden til Billefjord.

Båten de rodde fiske med var utstyrt med seil og årer. De fisket med line fra februar/mars og fremover gjennom sommeren og høsten. Fiskerne dro da vårvinteren til Magerøya på loddetorskefiske og fisket fra Kjelvik, Helnes (bilde 7) og Kamøyvær. Mens de var på kysten leide de rorbuer i værene. Matfisk som skulle bringes hjem ble saltet på kysten. Ellers i året fisket man i fjorden. Det var vanlig å oppbevare fisk over vinteren i snøskavla. Ellers ble torsk, hyse, flyndre og kveite saltet i tønner. Om høsten kokte de tran som måtte rekke over vinteren. Trana ble oppbevart i kagger. Opptil 40 liter måtte man ha for vinteren. Kvinner og menn hadde ulike arbeidsoppgaver, men en del kvinner rodde også fiske.

7. nordre keileBilde 7. Nordre Kjeile i Helnes. Bilde fra Riksarkivet tatt i 1928

Fôret til husdyr ble innsamlet her og der. Ofte ble det knapphet på fôr og det måtte spares. Om høsten ble lyng sanket for vinteren, men den ble også skavet om våren. Man brukte også duorggat, tynne greiner, til dyrefôr. Jonatan fortalte at noen dro ut på holmene for å skave lyng og vissent gress om våren, fordi holmene ble tidlig bare. Tang ble skjært hver dag. Til dette brukte man kortorvet ljå eller sigd. Om våren sanket man tare, som ble slått med langorvet ljå på 2-3 favners dyp. Tareskjæring var mannarbeid. Tang og tare ble vanligvis kokt i fjøsgryta sammen med høy og fiskeavfall. Den daglige kokingen til husdyra krevde selvsagt mye brensel. Melk ble samlet i tønner til surning og oppbevart til vinteren. Ellers laget de både fáhttemielki og lákcamielki. Det førstnevnte var melk- og bærblanding lagt i oppblåst og tørket magesekk eller nettmage, som ble nedfryst og spist utover vinteren.

 

Mellomkrigstida var en økonomisk vanskelig periode for sjøsamene som ellers i Norge. Den nordlige delen av de samiske områdene ble ekstra hardt rammet i det pomorhandelen tok slutt rundt første verdenskrig. Johs. Falkenberg skriver at konsekvensen av dette ble at en ”meget vesentlig del av sjøsamenes økonomiske basis plutselig ble revet bort.” I tilknytning til denne situasjonen sier han at det var ingen kommisjon som da granska samenes kår. ”Hva det var for en ulykke, som ramte dem, blev overhodet ikke forstått” (Falkenberg 1941:70).

Med henvisning til Edvard Bull skriver Steinar Pedersen at den manglende moderniseringen av fiskerisida, dårlige norskkunnskaper som begrenset mulighetene for å orientere seg i kredittsystemet, og slutten på pomorhandelen, ”som sjøsamene hadde utnyttet godt”, førte til en svært vanskelig situasjon. Bulls vurdering er at sammenlignet med andre i det norske samfunnet, har sjøsamene ”aldri vært verre stilt enn mellomkrigstiden” (Pedersen1994:116). Samme sted vises det også til Einar Niemi (1992:19) som antar at konsekvensene av pomorhandelens opphør trolig var størst for de sjøsamiske bygdesamfunnene, som fortsatt baserte seg på en husholdsøkonomi hvor varebytte var en av bærebjelkene. Pomorhandelen hadde konservert denne økonomien og den fleksibilitet som husholdsøkonomien representerte. Derfor ble det en vanskelig overgang til sterkere penge- og markedsøkonomi.

Hans Hansen har også beskrevet levevilkårene i Porsanger i mellomkrigstiden. Mot slutten av første verdenskrig ble det matrasjonering, og naturalhusholdningen ble livbergingen for folk, skrev Hansen[12]. Maten i vinterhalvåret var tørrfisk, kobbe og ærfuglkjøtt, samt hjemmeprodusert tran. Ellers saltet man flyndre og kveite i mengder. Hyse, sei og torsk ble i indre fjordstrøk stablet inn i stabburet til vinterbruk. Lettsaltet kobbespekk sammen med fisk fra stabelen var en delikatesse. Laksefisket i elvene, sjøørret og sjørøye var et kjærkomment tillegg i naturalhusholdningen. Det var for det meste samer og finner (kvener) som beskattet elvelaksen. Laksen gikk både til husbruk og salg. På slutten av verdenskrigen kom spanskesyken og mange døde av den, også i Porsanger. Ikke sjelden ble 4 -5 lik begravet samtidig. Like etter krigen kom nedgangstider som følge av den utarmingen krigen hadde medført. Fiske var fremdeles hovednæringen for de fleste fastboende i Porsanger, også de som bodde i Lakselvdalen, Brennelv og Østerbotn. De dro på vinterfiske enten til Kjelvik, Helnes, Nordvågen eller til Sværholt. Hans skriver at: ”Utbyttet av fisket var ikke alltid vellykket, enkelte år kom man mer tomhendt tilbake enn da man dro av gårde. Fiskeprisene var elendige og fiskere og deres familier levde med krympet mage”.

8. btnausttuft coaganBilde 8. En gammel båtnausttuft på øya Coagán, utenfor Oldereidneset. Tuftas lengde er

15 meter, som tyder på at man her har lagret en ganske stor båt. Foto Hartvig Birkely

Lite penger blant folk resulterte i laber skatteinngang, som igjen medførte til dårlig kommuneøkonomi. På 30-tallet satte myndighetene i gang med storstilte tvangsauksjoner for inndriving av skatt og folk ble i stor grad lignet skjønnsmessig. Hans kommenterer dette slik: ”Guds øvrighet ribbet en del hustander for fiskeredskaper, båter, hest, kyr, sauer og uthus. Det var ikke gledens dager for de fattige i kommunen. Mange er de tårer som barn og mødre og fedre lot renne nedover kinnet.....Vårt hus skulle også auksjoneres til innfordring av skjønnsmessig skatt. Far og mor solgte en del av buskapen og Guds øvrighet, herredskassereren, fikk penger – jaktgeværet ble auksjonert og solgt for en ærverdig sum, kr 0,25 – femogtyve øre – og klinget inn i kommunekassen til øvrighetens ære”.

Hans forteller at da han lærte å lese, så han masse skattesedler hos sin far. Det var betalt skatt av fiske, jordbruk og jakt. Det største beløpet var skjønnsmessig lignet skatt. Folk som var skyldig skatt måtte i visse tilfeller ta imot gamle og syke til forpleining som vederlag for manglende innbetaling av skatt. Det var nøden og de dårlige tidene som styrte den daglige tilværelsen. Mesteparten av de norsktalende var bedre stilt, selv om det i noen grad også var ”nødstilstand” blant dem. Men det var likevel lettere for en nordmann enn for samer og finner. Hansen følte også at det var en rangforskjell mellom nordmenn på ene siden og samer og finner på den andre siden; ”en del av disse følte seg som mindreverdige mennesker”.

Hans Hansen har i et annet intervju[13] fortalt nærmere om fisket i mellomkrigstiden. Fiskeredskapene som ble brukt var juksa, garn, line, kveitevad, søkkenot og snurpenot. Det ble ansett for å være mange garn hvis man hadde satt ut fire. Man behøvde ikke så stor garnmengde som i dag. Garndybdene var fra 25 – 30 masker, så de var ikke så dype som dagens garn. Torskegarna hadde større maskevidde enn seigarn, og de var også spunnet med finere tråd. Gamlingene fortalte (fra tiden rundt århundreskiftet) at når et fiskelag om våren, i år med mye sei, dro seigarna over båtripa, så var tettheten av sei så stor at garnet brakk inn over ripa inn i båten. Flyndre fisket de med makkline. Til torsk og hyse brukte de line egnet med sild, men de kunne også egne med makk og lodde, samt kamskjell og blåskjell. Til hyse brukte de også lever av sau og kalv, akkar og nisetarmer. For sanking av skjell brukte de plog, garn og tang med langt skaft. Kveite ble fisket med kveitevad, med levende hyser som agn. Men så kom det forbud mot bruk av levende agn: ”De mente at fisken pintes, men det er ikke pining av fisk når vi i dag får levende fisk på line. Sild var det mye av, fortalte gamlingene. De fisket sild med garn, også under isen: ”Garna lagde vi selv, helt til dáža fierpmit, nordmenns garn, ble tilgjengelige. Våre garn var grunnere enn nordmenns garn. Hjemmelagde garn ble brukt ennå etter første verdenskrig.

Spekkhoggere som kom på grunt sted og ikke kom seg ut, kunne samene også utnytte. Det var mye mat i dem. De pleide også å selge kjøttet til kjøpmannen: ”Da jeg som åtteåring var med min far og fisket, fikk vi se 8 hval i et sund mellom to holmer, de svømte utover i fjorden. Det var mye hval i fjorden frem til før siste verdenskrig. Slik jeg kan huske – det var vel noe etter 1930 – kom det hvalfangstbåter til fjorden. De fanget mange hval, og hvaltarmer fløt i sjøen etter at de hadde vært i fjorden. Fra da av forsvant hvalen. Det beviser at ”naturmennesket” ikke skuslet bort dette, men at det var det ”nymotens” menneske som ødela og skuslet det vekk.”.

Arthur Hansen fra Olderfjord, født 1917, har også fortalt om livet i mellomkrigstiden i et intervju[14]. Han forteller at de fra barndommen av var vant til å leve et hardt liv. De kunne ikke forestille seg at det skulle være bedre. Det ble noe oppgangstid etter første verdenskrig, men etter depresjonen i 1928 med bankkrakk, begynte det å bli dårligere og dårligere. Og tredveårene var de svarteste årene han hadde opplevd. På 1920-tallet hadde mange skaffet seg motorbåter, men de mistet dem da nedgangstidene kom, og på 30-tallet var igjen bare seilbåter. I den situasjonen som rådde hadde folk sikret seg med å ha flere bein å stå på. Alle hadde husdyrhold og fiske var viktig. Arthur husker maten de spiste, der i blant rognvafler stekt i tran. Først fra 1936-37 begynte det å bli lysere tider igjen, fordi man da begynte å få mer organiserte forhold i fiskerinæringen. Råfisklaget ble opprettet, og man fikk faste minstepriser for fisk.

Ole Eliassen har fortalt[15] at minsteprisen for torsk var i begynnelsen ti øre for kiloen. Dette skjedde i kjølvannet av at man fikk ny regjering av Arbeiderpartiet og Bondepartiet, med Johan Nygårdsvold som statsminister. Eliassen fortalte i tillegg hvilke år de forskjellige oppkjøperne i Porsanger begynte å motta fisk: Tokle i 1926, Elde i 1930 og Olav Bull i 1933.

I et intervju som Morten Ruud[16] gjorde med den da 77 år gamle Alfred Bergersen, Anopset, fortalte han at tyve- og tredveårene var tunge år. Med stor arbeidsledighet sloss folk om å få arbeid for kr 2,50 pr dag. Og arbeide måtte man: ”Det var ikke å gå omkring å slarke”. Alfred begynte så smått å ro med sin far i ti-tolvårsalderen. De dro som oftest natt til mandag og sov på holmene. Med dårlig utstyr – de hadde kanskje en fell – ble det mange ganger kaldt. Å sitte og andøve båten i fem-seks timer, så båten ikke rak, tok selvfølgelig på. Og med lite søvn, der man satt døsig og andøvet, kunne man se litt av hvert. Alfred så en gang sauene gikk rundt båten: ”Når man ble å arbeide i en slik døsig tilstand var du ikke normal”, mente Alfred. Trøsten de fikk var, som Alfred sier: ”I grava fikk vi sove helt til øyehollan mugla.” Etter at han ble konfirmert var han også med på vårfiske på Magerøya. Var det seilvind så seilte de til kysten og i stille vær karterte de båten med lokalen. Ute på kysten brukte de som oftest line som redskap.

Selv om det ikke var lov så skaut de en del fugl for å få kjøtt, fortalte Alfred. Ole Eliassen fra Gåradak har fortalt[17] at stedsnavnet Čillavarrit, i Kolvik, som betyr ”skyteskjulsvaberg”, hadde sammenheng med fuglefangst. De reiste opp isflak til skyteskjul og skaut muohkir, ung ærfugl. Alfred Bergersen fortalte også at de plukket fjærene fra fuglene. De brukte noe sjøl og resten solgte de for å få kjøpt ammunisjon. Fjærene ble brukt i dyner. Hans Hansen (II: ibid.:13) sier imidlertid at det ikke ble plukket så mye fjær i fjorden, men dun. Man brukte dun i viergegahpir, menns vinterlue. Før i tiden plukket samene dun til jordeieren (lensherren) på Tamsøya, forteller Hans.

.

Porsanger har vært en god flyndrefjord, der det tidligere var mange gode flyndrefelt. Hans Hansen (I: ibid.:40) beretter at fra 1930 og utover ga flyndrefisket god pengeinntekt for folk i Porsanger. Flyndre ble eksportert til England og prisen kunne være 25 øre og litt mer pr kilo. I ovennevnte intervju bekrefter Alfred Bergersen det gode flyndrefisket, der kiloprisen var atskillig bedre enn for torsk og sei. I tillegg nevnte Alfred at de i mange år i mars måned fisket med flyndregarn ute i Sortvik. Han var heldig med dette fisket og det var det som berget familien. Alfred Wilhelmsen[18] har også fortalt at i mellomkrigstida kunne man i Børselv-traktene tjene gode penger på flyndrefiske. Men så begynte det å komme store motorgående båter fra Honningvåg som trålte og nedfisket bestanden. Motorbåtfolket fisket også på søndager, og det mislikte lokalbefolkningen.

Peder Andersen, Ikkaldas[19], fortalte at folk i fjorden høstet ulike ressurser som grunnlag for husholdsøkonomien. Mens mennene dro på sesongfiske til Magerøya drev kvinnene jordbruk og husdyrhold inne i fjorden. Om sommeren sanket kvinnene og barna bær, som de solgte til handelsmannen. Det var et kjærkomment tillegg i økonomien. Om vinteren dro mennene på fjellvannene og satte garn under isen. Peder begynte med dette fisket i 1929 sammen med sin far. Fisken dro de ned på kjelken og solgte til handelsmannen. Kalstad (1982:34) skriver, etter intervjuer han gjorde med flere eldre folk fra vestsiden av Porsangerfjorden rundt 1980-tallet, at: ”Det hendte at et fiskelag på 2-3 personer i løpet av en vinter kunne fiske opptil 5000 kg røye og ørret.” Fisken gikk til eget forbruk og noe saltfisk ble solgt til flyttsamene eller byttet med kjøtt. Peder har også fortalt meg at han som dreng fisket med min bestefar i Skaidivann og andre omkringliggende vann. Det kunne være opptil fire båtlag med mannskap som fisket sammen. De fraktet fisken ned til fjorden med hest og videre med bestefars motorbåt til Honningsvåg og solgte den der.

Krigstida

Arthur Hansen fortalte at krigsårene under tysk herredømme var vanskelige. Han jobbet som telegrafarbeider og de måtte daglig ut å se om det var linjefeil. Men de prøvde jo å boikotte og gikk ikke alltid ut som det var ordre om. Arthur jobbet med dette frem til evakueringen i 1944. Evakueringa beskriver han som uvirkelig, og det gikk på ”nervan løs når SS-folkan kom”. Arthur ble da arrestert og brakt til Grini.

Under krigen solgte folk fisk til tyskere. Tyskere kjøpte blant annet sandskrubb, som de betalte med 2 kroner for kiloet. Alfred Bergersen fortalte at de ville helst bytte fisken mot matvarer, fordi de trengte mat mer enn penger. For tyskerne ble det etter hvert klart at hadde de ikke noe å bytte med, så fikk de ikke fisken. Alt gikk ikke etter lovens bokstav forteller Alfred, de hadde jo ikke lov til å selge fisk til tyskerne. Ole Eliassen[20] fortalte at de solgte kveiter til tyskere på Lasarettmoen i Skoganvarre. De hadde faste kunder der og dit gikk det så mye de bare klarte å fiske. På den tid var det fremdeles mange gode kveitefelt, blant annet Iŋgirguorggu, men nå er det helt tomt der. Det samme har skjedd med kveitefeltet som strekker seg fra Nohppi mot Durbil. Også der ble kveita borte.

Sverre Mella fra Brenna har også fortalt[21] noe om krigstida: ”For å berge oss drev vi handel med tyskerne. Mor strikket og far lagde saueskinnssko. Vi dro og solgte strikkevarer, skinnsko og ryper til tyskerne. Andre ganger byttet vi produktene mot matvarer. Under evakueringa bodde vi to mil innover på fjellet fra bygda. Der var flere familier. Vi bodde i fellesgammer og klarte oss godt. Lite brød hadde vi, men vi greide oss.”

 

Etterkrigstida

De tradisjonelle næringskombinasjonene med jordbruk og fiske, samt løsarbeid og jakt og fangst ble videreført etter gjenreisningen, forteller Sverre Mella. Dessuten sanket man bær og dun. Dunsanking var kvinnearbeid. Ungdom drev med jakt og fangst for å tjene penger. Under snarefangst kunne de bo i jaktgammer. Dessuten sanket man ulike resurser. Sommeren var oppdelt i ulike høstingssesonger. Først eggsanking, så dunsanking og deretter rensking av dun og tilslutt multebærplukking.

Sverre begynte å fiske like etter krigen. Han var da 13 år og ferdig på skolen. De fisket med juksa og line og hengte opp fisken til tørking: ”Gamlingan ville helst fiske med line, de likte å gå på bygda å prate med folk, mens lina fisket. Det var da å grave makk hver fjærasjø og egne til fingertuppene ble nesten avslitt.” Enda på 1960-tallet var det båter i alle småbygder på øst- og vestsiden av fjorden. Her på østsiden var det fullt av småbåter i alle bygdene fra Brenna til Kjæs. Like etter krigen bodde det 200 mennesker i Brenna. I Kjæs bodde det også mange folk. I hver husstand var det en fisker. Vi fisket for det meste i fjorden. Tokle, Elde og Bull reiste rundt med båt og kjøpte opp fisk. Så fikk man fiskeoppkjøp, først på Hestnes, så i Holmfjord. Da var det liv på fjorden med masse småbåter og sjarker. Når fiskeoppkjøperne sluttet, så ble det slutt på fisket. Man måtte også etter hvert registrere seg som fisker og ene med det andre, og med innføring av registreringsplikt og det at du bare skulle ha fiske som enenæring, ble det også slutt med den type næringsvirksomhet som folk levde av, der de kombinerte flere næringer.

Man må nå enten leve av jordbruk, fast jobb eller pensjon. Alt av dette næringslivet er nå borte og turistene har overtatt. Man har bare lov til å fiske 50 kg pr husstand. Vi er blitt fratatt rettighetene på havet og fjellet. Nå er alt regulert bort. Man har fått enenæringer og man må stå i fiskerimanntallet for å kunne ha fiske som næring. Kombinasjonsnæringen ble det slutt på, når man ikke fikk fiske mer. Østersida av fjorden kommer til å bli avfolket. I fremtiden, kanskje allerede fra 2010-2020, er det mange porter som kommer til å slamre frem og tilbake.” Sverres spådommer ser i dag ut til å bli virkelighet, da bygdene på østsiden av fjorden er i ferd med å avfolkes.

I ungdomstida så Sverre det som positivt å bo i bygda si, men i dag er det annerledes: ”Nå for tida tar ungdommen utdannelse, men det er ikke jobb til dem og de må da ut av kommunen. Bygda vil bli feriested for våre barn. Det sosiale livet er det også slutt med nå. Alle har alt de trenger, de er ikke avhengig av hverandre som før i tiden da man måtte hjelpe hverandre. Fire hundre personer i kommunen ble analfabeter som følge av krigen. Tolv uker fikk jeg til sammen på skolen. Jeg har levd i et helvete på grunn av analfabetismen. Det var flaut å si at man ikke kunne lese og skrive.” Offentlig kommunikasjon med mange skjemaer, ble vanskelig for Sverre. Men gjennom organisasjonsarbeidet i Samenes landsforbund lærte han noe med papirarbeid. Der fikk han såpass selvtillit at han bedre turte å ta kontakt med kommunekontorene og be om hjelp til å fylle ut skjemaene: ”Det var sløvskap av kommunen å ikke gi oss skolegang etter krigen”.

Like etter krigen var det lite med båter. Det meste var brent av tyskerne. Alfred Bergersen sa at: ”Vi fant båter hist og her så vi berga oss.” En del båter som var ødelagt av tyskerne ble reparert. Alfred fortalte at de fisket med juksa og de hadde også line og nisegarn. Nisekjøtt mente han var bedre enn kobbekjøtt.

Sildefisket på 1950-tallet var eventyrlig, men det kom ikke Porsangerfiskerne til gode. Alfred mintes ikke denne tiden med glede: ”Hele fjorden var full av sild på 1950-tallet, men så ble den borte. Storkapitalen tok opp all silda, de fisket så lenge til de så at det ikke løntes lenger. Gjennom fiskerlaget hadde de lokale fiskerne søkt om å få fredet den indre delen av Porsangerfjorden. Det gikk fiskerimyndighetene til slutt med på, men fredningen skulle bare gjelde i fra 1. februar frem til den 1. mai. Nettopp i de månedene var den indre delen av fjorden frosset, og silda sto under isen. Og da var de store sildekaran på sildefisket på Vestlandet. Og når 1. mai kom, så befant de seg her og la seg innved iskanten for å ta silda igjen. Utover høsten lå de med store lyskastere og fiska sild. Det store overfisket kommer til å slå tilbake senere tenkte vi, og fikk rett. Det er en forbannelse som har tatt over,.... man kan ikke søle med naturen som man vil....det er de store som har midler til å ødelegge naturen”, uttrykte Alfred.

Johan Johannessen fra Kistrand fortalte også om sildetida[22]: ”På 1950-tallet begynte fremmede båter å øse opp silda i Porsangerfjorden og fortsatte utover 60-tallet. Folk her forsøkte å få stoppet dette, men til ingen nytte. Det var trist å se hvordan de ødela fiskeresursene i fjorden.”

Peder Andersen, Ikkaldas, snakket også om de nye lover og regler som i tur og orden har lagt sterke begrensninger på sjøsamenes tradisjonelle høsting av naturressursene. Et eksempel er ferskvannsfiske, der regelen er at hver person bare kan sette tre garn for å fiske i vannene. Han fortalte at for folket her som også hadde innlandsfiske som delkomponent i økonomien, medførte garnbegrensningen at dette fisket ikke mer var lønnsomt. Med dårlig beskatning av vannene ble de over tid overbefolket og ødelagt. Fiskerikonsulentens rapportering i ”Resursutvalget for Finnmarksvidda” (1978: 18A:101) konstaterer da også med sine undersøkelser at: ”En rekke fiskevann som for noen tiår tilbake var i god hevd, ligger i dag brakk. I storparten av røyevannene i Finnmark går bestandene mot overbefolkning.”

Han var også bekymret for fisket i fjorden: ”De store båtene, som kommer fra havet, stryker av gårde med all fisken i fjordene og fjordfolket blir uten fisk. Langs veien kommer turistene til våre områder og forurenser og høster våre resurser. Og fra fjellet kommer reindrifta helt ned til fjæresteinene og tråkker og ødelegger våre resurser. Resursene må eies av lokalbefolkningen for at det skal være mulig å livberge seg her.”

Hans Hansen[23] var inne på lignende forhold da han snakket om laksefisket: ”Det var mest samer og finner som beskattet elvelaksen, de fisket til husbruk og solgte en del. Men deres fiske ble snart hemmet etter krigen da andre inntrengere og bedre og hederlige borgere kom til Porsangers elvedaler hvor samer og finner var fastboende. Etter hvert ble de fortrengt og måtte avstå alle fiskerettigheter uten noen slags menneskeverdig vederlag for tapt næring.”

Avslutning

Denne artikkelen viser bare en liten flik av det historiske materialet som finnes i intervjusamlingen ved Sjøsamisk kompetansesenter. Temaet jeg har konsentrert meg om her er fisket i fjorden, og det er noe av grunnen til at kvinners historier og gjøremål har fått liten plass. Samlingen inneholder mange intervjuer med kvinner, som også fortjener å bli gjort tilgjengelige. Med noen få unntak har jeg valgt å begrense artikkelen til opptakene fra 1980-tallet, og ikke ta med den nyere historien om fiskerikonflikter og ressursødeleggelse i Porsanger. Fávllis-prosjektet v/ Einar Eyþórsson har vært med på redigeringa av artikkelen.

 

Litteratur

Falkenberg Johs, 1941:           Bosetning i Indre Laksefjord. Opptegnelser fra 1938. Nordnorske samlinger 2.

Hansen Richter Einar, 1986: Porsanger bygdebok I., Porsanger kommune, Porsanger.

Kalstad Johan Albert, 1982: Kystsamisk bosetning. Ottar 4, Tromsø

Leem Knud, 1756:                 Lappisk nomenclator, efter Den Dialect, som bruges af Fjelllapperne i Porsanger Fjorden, Trondheim

1975: Beskrivelse over Finnmarkens lapper, fullført 1767, Roskilde og Bagger international boghandel og forlag. København.

Niemi Einar, 1992:                 Naboer gjennom tusen år. I ”Pomor Nord Norge og Nord

Russland gjennom tusen år”. Oslo.

NOU 1978: 18A:                   Finnmarksvidda – Natur og kultur.

Pedersen Steinar, 1994:          Bruken av land og vann i Finnmark inntil 1. verdenskrig, del 2, NOU 1994:21, Oslo.



[1] Registreringssentral for historiske data 2004….

[2] Etter intervjuer som J. A. Kalstad, Tromsø Mueum, gjorde i Varanger på 1990-tallet

[3] Intervju gjort av H. Birkely Sjøsamisk kompetansesenter, 2009

[4] Personlig kontakt, 2009

[5] Intervju gjort av H. Birkely, Sjøsamisk kompetansesenter, 2009

[6] Notat av H. Birkely fra 1990, etter samtale med Hans Hansen Gåradak

[7] H. Birkely i personlig kontakt med Solveig Tangerås

[8] Intervju utført av H. Birkely, Sjøsamisk kompetansesenter, 2009

[9] Intervju med Alfred Bergersen 2, lokalhistorisk samling, Porsanger kommune

[10] Porsanger kommunes lokalhistorisk samling, Intervjuer Brita Wilhelmsen

[11] Hogst på statens grunn utenfor utviste teiger var strengt forbudt og kunne straffes med tukthus, skogsforvaltere i hver bygd hadde ansvaret for håndheve dette. Vinterhogst, hvor trærne ble kuttet midt på stammen over sneskavla gjorde selvsagt forbrytelsen enda verre.

[12] Hans Hansen (begynnelse av 1980-tallet): Porsanger mellom de to verdenskrigene, Porsanger lokalhistorisk samling

[13] Intervjuet av Mari Teigmo Eira på samisk, oversatt av Hartvig Birkely. De samiske samlinger, Karasjok

[14] Opptak 32A, Porsanger lokalhistorisk samling

[15] I samtale med Hartvig Birkely.

[16] Alfred Bergersen 2, lokalhistorisk samling, Porsanger kommune

[17] I samtale med Hartvig Birkely

[18] Intervju i lokalhistorisk samling, 109A, Porsanger kommune

[19] Intervjuet av Radio Porsanger på 1980-tallet

[20] I et nedskrevet opptak fra en båttur på fjorden i 2006 sammen med Hartvig Birkely

[21] Intervju i lokalhistorisk samling 77 A og B, Porsanger kommune

[22] I intervju med Radio Porsanger på 1980-tallet.

[23] ibid 41, 42

Vi har 463 gjester og ingen medlemmer på besøk.