Nedfisking av sildebestander

Småsildfisket var godt i gang i mellomkrigstiden, men etter krigen økte det kraftig. Fartøyene ble større og teknologien mer effektiv, og det bidro til at konflikten mellom lokale fjordfiskere og en tilreisende sildeflåte toppet seg på 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet. Da det foregikk et omfattende yngelfiske i Finnmarksfjordene, deriblant Porsangerfjorden, Repparfjord, Revsbotn og Snefjord. Med myndighetenes og havforskningens velsignelse søkte ringnotsnurpere inn i fjordene, med store nøter som kunne sope med seg, ikke bare sildeyngel, men stort og smått av fisk som kom i deres vei. Mens dette pågikk kunne de lokale fjordfiskerne ikke gjøre stort annet enn å se på. De våget seg knapt utpå for å sette garn, vel vitende at sildefiskerne utviste minimal respekt for garnlenkene deres.

Samtidig opplevde fjordfiskerne at protestene som ble formidlet av de lokale fiskarlag ble konsekvent ignorert av Finnmark Fiskarlag, der satt aktive sildefiskere i ledelsen.

Man kan lese stor bitterhet og resignasjon i henvendelser som gikk fra lokale fiskarlag og fjordkommuner i løpet av disse årene. De gir en malende beskrivelse av galskapen i sildeyngelfisket. I en uttalelse fra Kvalsund kommunestyre fra desember 1960 ble det kalt for: ”rovdrift i sildehjemmets barnehage” når det: …år om annet oppfiskes hundre tusener hektoliter sildeyngel i finnmarksfjordene, noe som igjen representerer milliarder antall sildeyngel i en gjennomsnittsstørrelse med en fyrstikk. (Fra boka "Sjøsamene og kampen om fjordressursene" (Eythorsson 2008).

Mis lea 135 guossit ja iioktage miellahttu siidus