Meronbloggen
Urfolk i Canada søker kontakt med samer i kampen mot lakseoppdrett
I forbindelse med seminaret «Samisk kulturgrunnlag og industriutvikling i Porsangerfjorden» som ble arrangert den 16. juni på Sjøsamisk kompetansesenter i samarbeid med UiT – Norges Arktiske Universitet, var påvirkning fra oppdrett på urfolks kultur i Canada et av mange tema. Denne bloggen er basert på presentasjonen som ble holdt av forsker Dorothee Schreiber på TriArc prosjektet ved Senter for samiske studier, som handlet om hvorfor og hvordan urfolk i Canada protesterer mot lakseoppdrett.
Oppdrett av atlanterhavslaks er en stor næring i British Columbia, Canadas vestligste provins. Urfolkene på kysten sier at hvis villaksen forsvinner, forsvinner også grunnlaget for deres eksistens som urfolk. De har også tatt kontakt med samer i Norge som kjemper samme kamp som dem, for å nå fram i det internasjonale rettssystemet.
På Stillehavskysten finnes fem arter av stillehavslaks. Villaksens gytevandring bidrar til regnskog-økosystemet og til kulturgrunnlaget for urfolk. Produksjonen av oppdrettslaks i British Columbia har vokst seg større enn laksefisket, og det er nå allment kjent at villaksen er i sterk tilbakegang.
I Canada foregår kampen for bevaring av villaksen i stor grad i rettssystemet. Regelverket for fiskeriforvaltningen forbyr overføring av fisk med «sykdom eller smitte som kan skade vern og bevaring av villfisk». En dom i en nasjonal domstol i 2015 slår fast at Canadiske fiskerimyndigheter er forpliktet til å styre og overvåke oppdrettsnæringens praksis, og ikke nøye seg med å delegere forvaltningsansvaret til næringen selv. I den samme dommen kritiseres Fiskeridepartementet for å fremme «ubekreftede forskningspåstander» og for å «skjule seg bak oppdrettsnæringens påstander» om at HSMB (hjerte- og skjelettmuskel-betennelse) ikke er forårsaket av PRV-viruset. Dommeren viste spesielt til langvarig og omfattende forskning i Norge, om sammenhengen mellom HSMB og PRV. Men til dags dato har Fiskeridepartementet ikke krevd testing av oppdrettet smolt før utsetting i sjø. Namgis-folket har derfor bedt domstolen om en juridisk vurdering (som ennå ikke foreligger) av lovligheten av denne problematiske politikken.
Marine Harvest, selskapet som har flest oppdrettsanlegg i Namgis-folkets områder, virker bekymret over hvilket bevismateriale som kan skjule seg i havet rundt disse anleggene. I sommer ba Marine Harvest domstolene om retten til å innføre en forbudssone rundt anleggene, men dommeren slo fast at selskapet ikke kan forby Alexandra Morton, kjent biolog og forkjemper for villaks som samarbeider tett med Namgis-folket og andre urfolk, å ta vannprøver i sjøområder som tilhører fellesskapet. Marine Harvest har deretter engasjert et privat sikkerhetsselskap for å følge Alexandra Morton sine bevegelser. En båt med sotede ruter, lastet med avansert kamerautstyr, kalt «mobilt helse- og sikkerhetsteam» har i det siste fulgt etter Alexandras båt.
Den største konsentrasjonen av oppdrettsanlegg er på motsatt side av nordsiden av Vancouver Island, i Broughton skjærgården, et kystområde av fjorder og øyer som minner om norskekysten. Syv urfolksgrupper bor i dette område og høster laks, sild, kveite, skjellfisk og andre marine arter. Namgis-folket og deres nabostammer av Musgamagw-Dzawada’enuxw folket har de siste tretti årene arbeidet for å få fjernet oppdrettsanlegg som ligger i villaksens vandringsveier gjennom området.
Lakseviruset PRV (piscine reovirus) som er overført fra Norge er for tiden sentralt tema i motsetningsforholdet mellom oppdrett og villaks, som også berører urfolksrettigheter. Viruset har stor utbredelse i oppdrettsnæringen. Det oppfattes som et norsk virus, siden genmaterialet i viruset i British Columbia er 99,7% identisk med tilsvarende virus i Norge. I 1980-årene og de påfølgende tiår, ble lakserogn fra atlanterhavslaks importert fra Norge. Undersøkelser av lagrede prøver har vist at både oppdrettslaks og villaks i British Columbia har i stor utstrekning har vært infisert med viruset, i alle fall etter 1987.
PRV kan holde lav profil og formere seg i «virus-fabrikker» i røde blodceller, uten å forårsake synlige ytre symptomer. Men når laksen blir stresset (for eksempel ved algeoppblomstring, lavt oksygennivå og i forbindelse med behandling mot lakselus), kan viruset forårsake HSMB; hjerte- og skjelettmuskel-betennelse hos laksen. Oppdretterne klarer vanligvis å leve med viruset, siden den syke fisken ofte kan komme seg igjen. Ulikt villaksen som må finne føde, unngå predatorer og svømme lange strekninger motstrøms, kan oppdrettslaksen overleve i svekket tilstand i et beskyttet miljø, i oppdrettsanlegg. I oppdrettsanleggene er dødeligheten på grunn av PRV smitte lav; mellom 0 og 20%.
Hvilket potensial har viruset til å infisere villfisk? Der har PRV sin styrke, viruset er robust i sjøvann og kan smitte villfisk som passerer oppdrettsanlegg. Genetiske analyser av PRV-smittet fisk i Norge har vist at viruset transporteres over lange avstander langs norskekysten. På Marin Harvest sitt faktaark om PRV fra 2013 hevdes det at PRV ikke utgjør nevneverdig risiko for villaks, hvis ikke laksen har utviklet HSMB. Men flere forskere har påpekt at symptomatisk laks (som følgelig er svekket) sjelden dukker opp i et tilfeldig utvalg av levende fisk. Det er påvist at PRV smitte har sammenheng med at laksen kommer i kontakt med oppdrettsanlegg, og at PRV smitte reduserer laksens overlevelse på den utfordrende gytevandringen.
Striden om PRV fortsetter, uten noen avslutning i sikte. Det canadiske Fiskeridirektoratet har så langt latt være å handle i denne saken. Nå som villaksen trues av ulike faktorer, der i blant smitte og høyere havtemperatur, haster det å handle ut i fra føre var prinsippet før villaksen er borte for alltid.
Foto: Dorothee Schreiber
(Klikk på bildet for å se det i større format).
Et seinere innlegg fra samme område:
Banebrytende avtale om oppdrett i British Columbia