I gamle daga, når gubban samlas for å snakke om jakt og andre dagligdagse ting og hendelser, kunne en jakthistorie ofte ende med en fortelling om en bibelsk handling. Her er en slik historie, slik jeg husker den: Etter en pause i historiene er det en av gubban som spør: – Har du vært på kobbejakt i det siste? Hvorpå historien fortsetter: – Ja æ og han Hans vi va her for nån daga sia. – Nå så dokk nåkka til Faraos hær? – Ja, det va et par støkka på de steinan vest for Čohkaskárku, men dem va så skjær at når vi gikk i båten på Valljesuolo så hoppa dem i sjøen. Så vi snudde og rodde til Guovjjat for å vente på dem der, til Lavkecuovcá syd for Guovjjat fall tørr. Da kunne jeg ikke dy meg mer og måtte bryte inn og spørre – kæm va Farao? Hvorpå historien fra andre Mosebok ble fortalt: Moses fikk...
Meronbloggen
Etterarbeid og bruk av kobben: Kobben ble plassert på en der tilegnet slaktebenk, i dette tilfelle en skikjelke som fort ble omgjort til en alle tiders flå- og slaktebenk i passe høyde. Først skulle skinn og spekk flåes av i ett, så ble spekket flådd av skinnet. Den beste delen av spekket, dvs. den midt oppå ryggen, ca. 30 cm brei fra loffan og bakover, ble tatt ekstra godt hånd om. Det skulle jaktlaget ha, for dette var tett, traust eller fast i konsistens og mer velsmakende enn det øvrige spekket. Resten kunne deles med naboer og gamle jaktkompiser. Skinnet skulle flåes absolutt fritt for spekk for at skinnet ikke skulle harskne og gulne, deretter spiles eller saltes, alt etter hva det skulle brukes til. Skinnet kunne saltes i en trebutt og selges til Rieber i Tromsø, eller spiles på en ...
Min far var en ivrig jeger og også en god skytter. Han hadde fått en gammel «Krag Jørgen» 1901-modell som hadde vært nedgravd under hele krigen, men som ble gravd opp etter frigjøringen og satt i god stand. Blant annet skiftet han løp og loddet på ei sølvplate bak på skuret da han syntes den var for grov. I sølvplata laget han et nytt skur med en god kvass kniv. Det nye skuret ble mye finere enn det originale. For å få et mer presist sikte, filte han tilsvarende på begge sider av kornet framme på løpet. Etter en slik liten endring av siktene ble våpenet det rene skarpskyttergevær, men det krevde skarpt syn og et godt lys. Etter en del blinkskyting og justeringer av siktene ble våpenet godkjent når han traff fyrstikkeska på 150 meter hold, det var det geværet bar uten å justere siktet. Var ...
Sjøsamisk kompetansesenter markerer i år samefolkets dag sammen med Anne Fenger Design og Blåmandag v/Kafé Blå i Lakselv med sel og sjøsamisk kultur som tema. Selen har vært en viktig ressurs i Porsanger og lignende fjordområder. Dette gjenspeiler seg i språket, i stedsnavn, i mat- og klestradisjoner og i lokal kunnskap om sel og dens plass i fjorden i lag med andre arter. For de som fortsatt jakter på sel og/eller spiser selkjøtt – eller kobbekjøtt – som er det mest brukte ordet lokalt (på norsk), er den fortsatt en ressurs. Men i løpet av de siste tiårene har den først og fremst betegnet som en plage. Det begynte med den såkalte selinvasjonen, eller kobbeårene som man også sier. Et stort antall grønlandssel som kom inn i fjorder i Finnmark – først i østfylket og siden blant annet i Porsa...