Meronbloggen
Muorja
I gamle daga når gammelkua skulle slaktes
Gammelonkel Nils forteller historien om da han som ung gutt skulle være med å slakte gammelkua på Jonsnes. Nils var født på 1890-tallet, så dette måtte være rundt århundreskiftet.
Så en ettermiddag på senhøsten ble Gammel-Muorja leid ut av fjøset til slakteplassen på nordsiden av stabburet der de pleide å slakte lam og sau. Der var det le for synnavinden, som kunne være både sur og kald så sent på høsten. Det å slakte ei ku i gamle daga var en lang dags jobb, og enkelte ganger gikk det flere dager avhengig av hvor mange personer som deltok.
Det ble gjort endel forberedelser før slaktinga. Muorja ble behørig tjoret fast, og alt ble klargjort til å tappe blod. Det var skrapt sammen en bøtte med snø som skulle blandes med blodet. En liten soplim var laget for å røre i bøtta slik at blodet ikke skulle koagulere (på samisk giellut).
Som vanlig tok bygdeslakteren sin spesielle kniv og stakk kua i nakkegropa (gaccir på samisk) for å kutte ryggmargen. Når den siste bloddråpen hadde dryppet i bøtta, tok slakteren pekefingeren forsiktig på øyeeplet på kua for å se om den reagerte. Det var ingen reaksjon hos kua, og den ble erklært død.
Slakteren åpnet halsen for å finne spiserøret. Han tok fram spiserøret og knyttet en hyssing rundt, dette for at mageinnholdet ikke skulle presses opp i munnen og forpeste hodet hvor det var mye god mat. Vomma ble jo veldig sparr (oppblåst) av gass som ble dannet der i løpet av 8-10 timer.
Så var det å finne fram gammeløksa som begynte å bli nedslitt etter års bruk. Øksa ble behørig plassert i kjeften på gamle Muorja natten over for å mørne (virradit på samisk) kjøttet, eller trekke ut seigheten slik at kjøttet ble mørt. Kua var nå nærmere 20 enn 15 år, kjøttet var seigt, men det skulle øksa ordne. Etter bruk ble øksa kalt for merres (på samisk), for den holdt ikke på eggen lenger. Herdingen var gått ut av stålet, og øksa ble stort sett brukt til å banke sennagress til skallan og komagan, eller en smed kunne bruke den i smia si.
Tidlig neste dag skulle kua flåes. Dette var en omstendelig og tung jobb. Innvoller skulle sorteres, og det som var spiselig skulle rengjøres i sjøen. Alt var nøye planlagt. Det skulle til og med være flo på formiddagen for at det skulle være enkelt å rengjøre innvollene for gorr og annet uønsket. Dette var en kald og omstendelig oppgave som var kvinnfolkarbeid. Hjerne og jur skulle renskjæres, og alt som var spiselig ble behandlet som mat. Det andre (skanker, tarmer og sener) var åte for reven og ble hengt på hjellen til bukning/frysing.
Når alt av kjøtt, jur, hjerne, lever, lunger, hjerte og deler av vomma og tarmer var rengjort, så skulle det saltes i trebutter og tønner som var plassert i stabburet. Skinnet skulle spiles på stabbursveggen. Det ble brukt blant annet til seletøy og sommerkomager (geassegabmagat). En omstendelig jobb var endelig over, og alle kunne puste ut etter all stevet som i noen tilfeller kunne ta noen dager.
Det var sikkert en tung stund for matmor som i alle disse årene hadde kokt mang en løypningsgryte som hun møysommelig hadde øst opp i trebutten og løfta fram i båsen til Mourja, mens hun børstet og godsnakket med kua. Tankene om alle de rømmekollene og hjemsmørklattene gammelkua hadde gitt i gjenytelse, er nok tanker vi ikke klarer å følge nå. Muorja var ikke bare en ku på båsen, den var noe MYE MYE mer, og da særlig for matmor. Monn om der ikke falt en tåre.
Muorja – et ofte brukt samisk navn på kyr som var prikkete. Kommer kanskje av ordet muorji, bær.
Bildet øverst: Lillian Johansen, Gunn May Gaaserud (pikenavn Johansen) og Marit Hatlem. (Klikk på bildet for å se det i større format)
Jonsnes, slutten av 1950-tallet.
Bildet nederst: Serine Johansen og Sigrid Johansen (pikenavn Johnsen).
Dypbukt i Olderfjord, før 2. verdenskrig.