Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Hvordan kan epidemier forklares ifølge samisk tradisjon?

Til-blogg_

Steinar Nilsen, Mearrasiida  

Ondartet epidemi kan på samisk omtales som rohttu eller rohttudávda, et ord som har sammenheng med Rohttu, som ifølge flere hundre år gamle kilder skal ha vært et slags sykdomsvesen eller et dødsvesen som forårsaket ondartet sykdom. Fra Varanger fortelles at det i 1880 til en gård kom en flaggermus (girdisáhpán) som hunden drepte. Folk stod i den tro at rohttu (pesten) var kommet til gården, og derfor elsket de hunden som hadde stoppet udyret. (Fra Qvigstad: Lappiske eventyr og sagn I. 1927).

I lys av denne fortellingen er det litt av et sammentreff at forskere tror at epidemien nå i 2020 kan ha kommet fra flaggermus! Folk kjente ikke til virus før, men de brukte all sin kunnskap, forståelse og tilpasningsevne for å overleve i krevende situasjoner. I dag kan folk få nyttig innsikt via moderne vitenskap, men kanskje fins det tradisjonell innsikt som er relevant for oss i dag.

Samene har i gamle dager opplevd store epidemier sånn som kopper og spanskesyka. En epidemi kunne være en svært skjellsettende hendelse. Leem, som var misjonær i Porsanger på 1700-tallet, nevner en kopperepidemi som hadde rammet veldig kraftig. Kopper forekom så sjeldent i Finnmark, at samene, ifølge Leem, regnet sin alder ut fra når sykdommen kom, og kunne da si: så gammel var jeg i «børnekopper-året». Det kunne gå 30-40 år mellom hver gang sykdommen herjet her.

Thomas von Westen kaller sykdommen for småkopper. Da sykdommen herjet i årene 1704-06 skal det i Varanger ha dødd 200 samer og nesten 100 norske, ifølge von Westen. I Laksefjord ble meget «ofret og trollet» for gudene, men sykdommen ble for streng, i følge samene, og fjorden ble nesten øde. I Kvalsund og Alta ble mange rein ofret, uten at det hjalp. I Porsanger slapp imidlertid alle fra Smørfjord unna, og samene tilskrev det sin kunst. De som søkte til fjells unngikk også syken.

I gammel tid kunne man altså svare på sykdom med forskjellige «kunster». Runebommene, som ble brukt før kristen tid, kunne ha et bilde som symboliserte kopper. I fortellinger fra nyere tid finner vi også mange opplysninger om smittsomme sykdommer. Enda den dag i dag kan folk ha en del tradisjonell kunnskap om dette.

Fortellinger om sykdomsspredning
Det kan være spennende å få samlet inn hva folk kjenner til av lokale forklaringer rundt epidemier. Det jeg har hørt her i Porsanger, er at noen i gamle dager har sett et lys som beveget seg, og det var sykdom som var på veg, mente de. Ellers fant jeg nettopp en lapp der jeg har notert ned et samisk ordtak, nemlig: Sykdom sprer seg med vinden, men spanskesyka kunne også bevege seg i sidevind (doaresbiggii). Antakelig har jeg hørt det lokalt. Qvigstad skriver i boka Lappische Heilkunde, at en av de samiske forklaringene på smitte var at den kunne komme med luft, særlig med de milde, fuktige vindene.

Det fins også andre forklaringer, som dels speiler hvordan smitte kan spres fra menneske til menneske. Anders Larsen fra Kvænangen skrev bl. a. at sjøsamene har den troen at en smittsom sykdom er et slags usynlig vesen som følger med mennesker og vandrer fra gård til gård. Det hører hva mennesker sier, men er dog ikke allvitende og ser ikke alt. Det fins muligheter for å hindre det fra å følge med.

Ole Thomassen i Porsanger (født i Lyngen), skrev i boken Lappernes forhold, at smittsomme sykdommer er virkelige, men usynlige vesener som dog ikke farer gårdimellom uten å følge med et menneske eller hund, eai jođe sáhtu haga «farer ikke uten skyss». Når man er på besøk i et hus med sykdom skal man ikke si goddag eller farvel, for hvis man later som at man ikke er gjest, så forstår ikke sykdommen å følge med. Han sier også at man ikke skal nevne kopper med sitt rette navn, boahkkodávda, men kalle den smávva čalbmi (lille øye). Da blir man ikke så hardt angrepet. Kopper er to vesener som farer sammen, en mannlig og en kvinnelig. Når de kommer til en bygd skiller de seg, og den mannlige angriper strengere enn den kvinnelige. Thomassen forteller også om en mann som hadde kopper, men da han begynte å bli bedre, begynte folk i huset å snakke om nervefeber. Da ble han igjen syk, men nå med nervefeber. Man skulle derfor når noen er syk, aldri nevne noen annen sykdoms navn.

I Qvigstads bokverk Lappiske eventyr og sagn fortelles at til Skillefjord kom en båt med en mann som hadde en bolle blod i hånden. En «gankall» klarte å stoppe ham fra å komme på besøk, det var kopper-syka. Hos Qvigstad fins også fortellinger om at kopper kan følge med pulk. Det var en som skjønte det var sykdom i pulken, og skjøv den ut i en råk. Da kom ikke sykdommen videre, den hoppet opp med pulken to ganger, men klarte ikke mer, og sank der. I en historie ble sykdom som var i pulken sett som noe hvitt, som så ut som en spyttklyse.

Hos Qvigstad fins også en historie fra Kautokeino. En synsk dame så to menn, den ene gikk til Kautokeino for å drepe unge folk, mens den andre skulle gå til avsides steder, til siidaene, og han tenkte ikke å drepe alle. Kona sa at det betød at det kom en sykdom som kanskje ikke rammet så hårdt de samene som bodde i telt. Det var spanskesyka som kom. Interessant er det da at ellers i verden fant man at de som lå i båter og trange rom med spanskesyka, døde som fluer, men da man begynte å ta folk ut i frisk luft og legge dem i telt, ble overlevelsen bedre!

Verdt å tenke over
I det store og hele er det mye stoff til ettertanke i tradisjonen. Når de gamle sa at sykdom ikke sees, og at den trenger skyss med folk, så strider det ikke mot dagens forståelse av mellommenneskelig smitte. Når det derimot fortelles at folk måtte passe på hva man sa, kan det forstås som at de på forskjellige måter forholdt seg til «sykdomsånden». De hadde altså ikke bare fokus på symptomene, men prøvde å påvirke sykdom på andre måter. Dette er et omfattende spørsmål det ikke blir plass til å drøfte her, så jeg vil avslutningsvis bare trekke frem én side ved saken som kan være særs relevant i dagens situasjon.

I samisk sammenheng har man i mange tilfeller sagt at en sykdom kan være «sendt». Å helbrede årsaken til sykdom regnes som sterkere enn å bare behandle symptomer. Slik jeg forstår det, er det i urfolksmedisin generelt viktig å se på hele mennesket og dets miljø, ikke bare fokusere på symptomet. Grunnen til at skade eller sykdom har oppstått er til syvende og sist å finne i personlige, samfunnsmessige, eller miljømessige ubalanser og konflikter. Det innbefatter også ubalanse i forhold til dyr og planter.

Da er det vel verdt å merke seg at dagens virus ikke handler bare om sykdom i seg selv, for vi ser også hvordan virus fører til frykt, sorg og omfattende samfunnsendringer. Noen mener til og med at viruset angriper på grunn av ubalanse i økologien. Paradoksalt ser vi at viruset kan føre til balanse. Viruset gjør at flere og flere nå ser nødvendigheten av bærekraftig lokal matproduksjon, og foreslår at vi må vende tilbake til mere tradisjonelle levemåter. Nå er det tid for å satse på allsidige næringer eller leveveier.

Jeg har i en sånn sammenheng lyst til å løfte fram bærplukking. Bærplukking er et ypperlig eksempel på en aktivitet som sammen med andre sysler kan gi store gaver hvis vi forstår å verdsette dem. Bær er kortreist og rik på antioksidanter. I bygdene fins fremdeles kunnskaper om levemåter der man høster allsidig fra sine nærområder. Det er liv som er i harmoni med miljøet. De lever det gode liv. Det er godt tenkelig at økologisk balanse kan gjøre oss mindre utsatt for skadelige virkninger av virus.

Illustrasjonen er hentet fra en artikkel hos Wikipedia om flaggermus. 


Kilder:

Larsen, Anders: Mearrasámiid birra. Om sjøsamene. (red.: Ivar Bjørklund & Harald Gaski) ČállidLágádus – SÁMIacademica. 2014)

Qvigstad, J: Lappiske eventyr og sagn I. Aschehoug, Oslo.1927

Qvigstad, J: Lappiske eventyr og sagn II. Aschehoug, Oslo.1928

Qvigstad J: Lappische Heilkunde. Aschehoug, Oslo. 1932

Thomassen, Ole: Lappernes forhold. Samisk språksenter, Kåfjord kommune. 1999.

von Westen, Thomas: Topographia Ecclesiastica, 2. del: Finmarckia. 1717.

Hvis ea forsvinner – hva mister vi da?
Levende samiske bygder sikrer språk, kunnskap og s...