Meronbloggen
Stein som beskytter – betydning av respekt i natur- og ressursforvaltning
Steinar Nilsen, Mearrasiida
Fjerning av en steinblokk kan skape overaskende stor interesse og engasjement hos folk. Det har skjedd under bygging av ny tunnel i fjellet Sieidi eller Skarvberget i Porsanger. Navnet Sieidi betyr offersted, og på eldre gradteigskart står Offerberget (med Sieiddebakte i parentes). Det er godt kjent at det inne på fjell-platået av Sieidi skal være en hvit offerstein, men saken gjaldt denne gang en stein ved sjøen. Reindriftsutøvere hadde varslet fra og advarte mot å fjerne den. Som det er blitt kjent i media, så har anlegget opplevd uhell i en periode, og noen sier det skjedde fordi steinen har sendt en beskjed. Man mener at det var en mannlig stein som ble fjernet, men han hadde sin tvillingsjel, en kvinnelig stein, som nå står igjen alene på motsatt side av vika. Generelt har reindriftsutøverne fremdeles i stor grad levende tradisjon om spesielle steder, men også mange fastboende som ferdes i området har mystiske opplevelser knyttet til steinen. Fisket man i vika her var det særdeles viktig at man hvert år husket å spørre om lov å få fiske, ellers kunne det blir dårlig med fisk.
Ofte begrunnes vern av fjell med at de ser så mektige ut og kan gi oss gode naturopplevelser. Hva med steiner som har gamle sagn knyttet til seg? De har vernekrav i forvaltninga ut fra at de er kulturminner, men det skjer likevel mange overtramp. Og hva hvis enkeltpersoner sier de har følelser for en stein, eller hevder de har opplevd spesielle ting et sted? Det snakkes lite om hvordan steder kan berøre oss på dypere måter. Det handler ikke bare om å ha litt mystikk i hverdagen. I et større perspektiv er det også spørsmål om hvordan det vi tror på, henger sammen med resten av vårt liv. Det handler om hvordan store og små «ting», også en stein, hører med i det levende landskap vi hører til.
Stedets hersker, forfedre-ånder og ikke-menneskelige vesener
Spesielle steder i våre områder er ofte forbundet med offerplasser, på samisk bl.a. sieidi. Etter kristningen ville mange markere avstand fra dem og gi dem nye navn som antydet at de skulle ha med ondskap å gjøre, sånn som Trollberget etc. Disse stedene har vært særlig viktige, og også i dag kan man her ha spesiell sterk kontakt med det åndelige. Her kan ånder av forfedre-noaidier påtreffes, og stedene har diverse former for beskyttelse. I samisk tradisjon ses det som en verdi å videreføre tradisjon i forfedrenes ånd, gjennom dem har vi tilhørighet. Våre forfedre har vandret i landskapet og satt visse spor man kan fornemme i dag. Noen steder føler man seg ikke velkomne, og da husker man på å spørre ånden om lov å få være på stedet.
I tillegg til å snakke om forfedres ånder, gir folk også en annen forklaring, nemlig at fenomener kan knyttes til ikke-menneskelige vesener på et sted, slik som gufihtar («underjordisk» vesen). På grunnlag av fortellingene er det ikke lett å gi en beskrivelse av hva det er snakk om. Det fins imidlertid liknende historier fra hele verden, og det kan være interessant å sammenligne med det som blant annet i gamle okkulte og alkymistiske skrifter ofte omtales som elementaler, lavere vesener som ikke er mennesker eller dyr, men ikke-fysiske vesener som kan ha en viss følelsesbasert bevissthet og blant annet ibo og verne et sted. Så steder kan ha slike fjellvesener, jordvesener, vannvesener etc.
Folk snakker også gjerne litt mer generelt om en herskende kraft på et sted. Etter samisk tradisjon går det fram at når man snakker om et sted, så mener man både det synlige og det usynlige som bebor stedet, som to sider som hører sammen. Derfor kan folk si for eksempel: Den steinen er misfornøyd. Steinen representerer da noe som rår. Det er også interessant at samene tradisjonelt ser ut til å ha betraktet jordkreftene hovedsakelig som feminine, eller styrt av det feminine prinsipp. I alle fall ser man at hvis det et sted stod en enkeltstående klippestein, ble denne tradisjonelt oftest omtalt som áhkku eller áhkká, altså på norsk kjerringa. Denne siden av saken blir usynlig når steinene får nye navn, f eks er en veldig kjent stein på Kvaløya i Finnmark i dag mest kjent som Stállu, mens navnet Áhkánjárstábbá kan være et eldre navn på samme stein, der ordet áhkká inngår. Kanskje steinen kunne ha kjønnsskifte, den har i hvert fall vært omtalt også som gonagas, altså konge. Ellers, hvis det var to steiner i et område, da var det gjerne både kjerring og mann. Noen ganger var det også en nieida, altså en datter, i samme område.
Prinsippet om å vise hensyn i landskapet
Etter gammel samisk tradisjon utgjør hele landskapet en levende sammenheng, og man må være ydmyk hvor man enn ferdes. Det er ikke bare det usynlige å ta hensyn til, men også andre mennesker og skapninger som hører til på stedet. Ut fra prinsippet om hensyn reguleres forhold til dyr og planter, og mellommenneskelige forhold, for eksempel i forbindelse med bruk av land og vann. Man skal også tenke på framtidige generasjoner. Det at steiner har en usynlig side, er med på å verne et område, og minne folk om respekt for helheten. Forståelsen kan være med noen av oss på mer ubevisste måter. Man føler at alle små ting hører til på et sted. Man kan knytte følelser til en liten stein, og tenke at den hører til stedet og bør ikke flyttes. Noen vil kanskje snakke om det på litt humoristiske måter, men det er uansett tanker som de er opptatt av.
Vitenskapelige og tradisjonelle forklaringer
Vi ser altså her et spesielt tradisjonelt verdenssyn. Jeg tror folk i dag kan hente livsvisdom ut fra det, selv om ikke alle tror på det man ikke kan se. Hvis de usynlige fenomener kalles ånder, vil en rasjonell persons tanker henledes til en type fenomener som man vel tenker er blitt avvist av vitenskapsmiljøet for lenge siden. Men selv om man ikke ser det rasjonelle i det, så kan man likevel være interessert i å se på hvilke måter forestillinger spiller inn i folks liv. Ånder har vært forklart ved den tanken at naturfolk projiserte sine indre ubevisste følelser, dvs. at folk på en måte selv hadde utstyrt steiner og trær med ånder, for så i sin tur bruke disse åndene til å skape grunnlag for samfunnsliv og trossystemer. Med forklaringen utelukker man gjerne at ånd virkelig fins, men man kan ikke derved bevise det, det gis bare en forklaring som passer med hva man selv tror er rasjonelt og virkelig.
Det er ikke lett å finne ut hvordan man skal bevise hva som er virkelig. Et omstridt spørsmål er jo om bevissthet kan eksistere på et sted, utenfor en fysisk organisme. Fenomener som for eksempel telepati (tankeoverføring) kan potensielt tjene som bevis for at tanker eller bevissthet kan sendes ut av hjernen. I mange tiår er det gjort omfattende eksperimenter med fenomener som telepati og liknende som tyder på at fenomenene til en viss grad er påvisbare statistisk sett. Det naturvitenskapelige miljø anerkjenner likevel ikke denne forskingen, særlig utfra at bare resultater fra eksperimenter som går an å gjenta kan godtas som objektive bevis. Det nyere forskningsfeltet kvantefysikk er for øvrig tankevekkende, for her ser de på fenomener som for de fleste virker umulige, for eksempel at partikler som er langt fra hverandre kan oppføre seg som de er forbundet. Forskere har ikke sett disse partiklene i mikroskop, og partiklene framstår ofte svært uforutsigbare.
I nyere tid har mange forskere kommet til at man kan anerkjenne et folks verdenssyn som en helhet, som noe som fungerer på egne premisser, og ikke prøve å få det til å passe inn i et vestlig verdenssyn. Det gamle samiske verdenssynet er basert på erfaringer, og handler mest om hvordan vi skal leve harmoniske liv i samspill med miljøet. Det passer ikke helt inn i moderne kategorier, det er ikke religion, og heller ikke vitenskap slik vesten kjenner det. Det er et tilpasningsdyktig system som gir rom for selvstendige følelser og tanker.
Kilder til innsikt
I naturforvaltninga har faktagrunnlaget gjerne vært basert på objektiv naturvitenskap. Som grunnlag ligger nødvendigvis en form for tolking, eller en modell av verden, skapt gjennom menneskelig samhandling med verden. Det fins også andre modeller. Erfaringsbaserte modeller har vekt på subjektive og følelsesmessige sider, og kan gi andre innsikter. Folk som lever et sted har gjennom generasjoner fått informasjon om det som lever der gjennom å være oppmerksom og foreta nøye observasjoner. Det er ikke alt som kan sees direkte. Innsikten kan også komme gjennom følelser og intuisjon, og via fortellinger, kunstutrykk og musikk. Folk kan også knytte følelser til fugler og dyr. Man bruker både hodet og hjertet. Hvis man griper inn uheldig på et sted, kan mange ubevisst få en fornemmelse av det. Eller, vi blir påminnet om å vise respekt når vi ser en spesiell stein vi har hørt mye om. Altså, steinen verner. Steinen inngår derfor i en helhetlig forståelse av økologien rundt.
Kommunikasjon
Hvis man holder på den tradisjonelle oppfatning at man kan påtreffe mennesker og andre vesener, også usynlige, i landskapet, da er det naturlig å vektlegge kommunikasjon. I samisk tradisjon er det vesentlig å tilkjennegi sine hensikter på et sted og spørre om lov. Man finner ut hvordan andre oppfatter sakene. Man viser respekt. Man tenker at det på et sted kan være noen andre enn man selv, men man utelukker ikke at de kan være likeverdige, og at vi kan være forbundet.
I retning et nytt syn på hva vi mener med vern
En stein kan som vi har sett faktisk være en viktig faktor i vern av et område. Den tradisjonelle forståelsen av vern kunne være fint å ha med når vi tenker vern i forvaltningen. Fokus på spesielle steiner er en utmerket nøkkel til å forstå et landskap. Vi kan tenke oss at en naturforvaltning vil bli mer helhetlig ved at man integrerer lokale kunnskapstradisjoner. En annet tanke kan være at de som kjenner et område, og så å si er en del av et landskap, i større grad selv kunne få røkte det med basis i lokal innsikt. Samisk tradisjon handler om menneskets plass på stedet (og stedets plass i mennesket), som er et annet utgangspunkt enn vestlig forståelse av vern av natur som noe uberørt. Vi er en del av stedet og stedet er en del av oss. Høsting av ressurser er en selvsagt ting, og vi har lov til å leve og bo her, i hvert fall hvis man er sensitive også overfor ikke-menneskelige skapninger, og husker å spørre om lov. Moderne anleggsvirksomhet kan komme i konflikt med det tradisjonelle liv og med selve stedet. Det vil gå lettere hvis alle husker å spørre om lov. Da kan man komme i dialog og komme i samspill med de gode kreftene.
Bilde øverst: steinen som er fjernet, med fjellet Sieidi i bakgrunnen.
Bildet nederst: den kvinnelige steinen som nå har mistet mannen.
Foto: Jon Egil Nilsen