Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Vinterbrensel

Vedlass

Vinteren her nord hadde mange utfordringer for den enkelte, avhengig av kjønn, alder og den fysiske tilstand. Det skulle bæres vann, det var ingen i «gamle daga» som hadde innlagt vann eller oljefyring. Vannet måtte bæres fra en brønn i nærheten, eller på kjelke eller fraktes på jolan. Jolan er en kjelke med bare en meie som vanntønna ble plassert på.  Man måtte være to, en til å støtte tønna, og en til å dra. På vannet i tønna skulle det helst ligge et lag med snø som fort ble til sørpe og forhindret vannet i å skulpe over. Men vinterveden var nok den største utfordringen for mange.

Man måtte til SKOGVOKTEREN for å få vedseddel.  Noen av skogvokterne ble kalt for RISSE-HERRA (rismesteren) og de kunne være ganske ubarmhjertige og nådeløse med tilvisning av vedteig. Sjelden tok han hensyn til kjønn eller personens fysiske tilstand når han tilviste teigen. Ofte kunne det bli langt til fjells, ja faktisk en mils vei.

For de som huserte (bodde) på Jonsnes var det slett ikke så ille, de hadde hatt en vedteig mellom øvre og nedre Látnjajávrrit, en avstand på cirka 2 km langs riksvegen og 5-600 meter opp bakkene til teigen. Der hadde de hentet sin vinterved i mange år, og slik fortsatte vi når vi flyttet til Jonsnes i 1950.

Når sommeren var på sitt høyeste og alle småfuglene var ut av reiret, sånn litt etter St. Hans, ruslet min far til vedskogen, noen ganger var også junior med. Noen ganger hadde senior oteren med, det betydde at nå ble det stekt ørret i rømmesaus til middag. 

Selve fellingen var en overkommelig arbeidsoppgave, selv om man da bare brukte øks og buesag. Det kunne gå med bortimot 200 bjørk, eller cirka 20 hestelass. Når bjørka var felt, gikk senior ned til vannet og satte ut oteren. Så var det å finne den passelige farta. Det gikk ikke lang tid før den første fisken satt på flua, og når vi ruslet ned mot hovedveien var dagens middag i sekken.

Høstarbeid i vedskogen
Så ut på høsten en godværsdag ble det pakket niste, et garn og det som var nødvendig for en hard arbeidsdag i vedskogen. Hele familien på Jonsnes la i vei til vedteigen mellom Látnjajávrrit (to vann). Vel framme ble mat og øvrig utstyr plassert ved ildstedet som hadde vært brukt i årtier og bar tydelig preg av det. Garnsekken med tau og diverse ble funnet fram, og husmoren med sine to barn la i vei til den bukta som hun i sin barndom pleide å være med sin onkel for å trekke garnet over. Bukta er cirka 50 meter bred. Tauet ble behørig (omstendelig) festet i ei selje på hver side av bukta, og mor med sine to barn gikk tilbake til vedteigen.

Tilbake ved ildstedet tok mor til med å forberede et måltid av ypperste klasse; salt laks, tørrfisk, tørket lammekjøtt, hjemmekjernet smør og hjemmebakt brød stekt med fjorårets ved fra samme vedteig. 

Når det lakket mot kveld og det nærmet seg fjøstid og senior hadde kvistet dagens siste bjørk og den var reist opp mot et av vedskjulene, la den lille familien på fire i vei mot bukta der garnet var strekt over tidligere på dagen. Nå skulle dagens middag på land.

Det var med stor spenning tauene som var knyttet i ei selje ved vannkanten på hver side av bukta ble løsnet, og garnet ble dratt på land på den ene siden av bukta. Det ble hengt opp i ei bjørk, som så mange ganger tidligere, og fisken ble forsiktig løsnet fra garnet. På den store flate steinen lå det 5 stk. blanke og fine ørreter som ble beskuet av fire smilende fjes. Dette skulle bli dagens store måltid på Jonsnes.  Og sånn ble det. Fire glade og fornøyde personer som diskuterer hvor mange dager det enda ville gå med før veden var kvistet og reist, mens de ruslet på en godt opptråkket sti ned mot riksvegen der det sto to sykler mot en stein. Så en liten sykkeltur, og så var de hjemme.

Vedkjørar-dagen
Når mars måned var på hell, var det på tide å få veden ned fra teigen, slik at den kan kappes og klyves for å få noen måneder til å tørke litt før neste vinter. Petter Larsen fra Igeldas blir kontaktet, og det blir avtalt tid for å tråkke og reparere kjøresporet fra nedre Látnjajávri og ned til riksvegen. Den siste kneika før riksvegen kunne være krevende og måtte prepareres godt slik at hesten ikke fikk sleden i bakbeina med fare for å bli skadet.

Når veien ble tråkka var den kjøreklar i løpet av noen dager, når alt var frosset til og veien var blitt hard. Det var enklere for gamle Bruna å ta seg ned den bratte bakken med et vedlass mot riksvegen når svingen i kneiken var gjort slakkere.

Så kom vedkjørar-dagen. Da var det å gjøre de siste forberedelser, som å hugge ei krok bjørk for å hekte på sledefoten, for å stå på i unnakjøringa og for å bremse på sleden.  Tauet (tauvavavlo på samisk) skulle surres på en spesiell måte rundt sledemeia for å hjelpe til å bremse sleden, men den skulle også kunne slippes ved ett rykk i tauet, om den satte seg fast i en stein.

Vi kjørte noen runder rundt alle 5-6 vedskjulene. Så stoppet Petter hesten og løftet høysekken fram til den, slik at den fikk fylle på energien den hadde brukt for å komme seg opp den bratte bakken fra riksvegen. Vi begynte lastingen, det var en enkel oppgave for det var lite snø rundt vedskjulene, og det første lasset skulle være lett for å unngå å plages i unnabakken. 

Slik holdt vi på den dagen, og i løpet av 7-8 dager var 11 lass ved forflyttet fra teigen til gårdsplassen på Jonsnes hvor den skulle kappes opp i ledige stunder.  




Illustrasjonsfoto: Vedkjøring på Grunnfør i Lofoten på 1940-tallet. Universitetsmuseet i Bergen

Skjell som leker og handelsvare
Arealplan for Porsanger - høringsuttalelse 15.10.2...