Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Samiske/norske fjordfiskere underkjent – motarbeidet i 25 år

Samiske/norske fjordfiskere underkjent – motarbeidet i 25 år

Hovedpoenget for meg er: Hva har nevnte grupper igjen etter 25 år med tallrike utredninger? Mye ord og lite handling, på tvers av internasjonale konvensjoner og norske lover. Jeg tar utgangspunkt i rapporten "samiske fiskerier mot år 2000" og beskriver hvordan det har gått med disse forslagene. Jeg tar også utgangspunkt i dagens status, som er beskrevet av blant andre Nils Samuelsen og Trond-Einar Karlsen. (Se innleggene "Den blå åkeren?!" og "Status og utfordringer i fjordfiske" på denne bloggen).

Tiltak 1: Fordeling av ressursene 
Når det gjelder fordeling av ressurser mellom kyst- og havflåten, er lite endret. Torskekvotene har blitt fordoblet siden 1994, men dette har gitt seg lite utslag for fjordfiskernes del. Denne ressursen har gått dramatisk tilbake i en rekke fjorder. Seien er blitt borte; ueren likeså, bl.a. i Nord-Troms. Hysa er kommet tilbake, men for hvor lenge? Årsakene til at det er mindre torsk i fjordene kan være flere: Naturgitt forhold, beskatning, oppdrett, hvor det som er under merdene er ikke-sak.

Det er imidlertid positivt for samiske interesser at Nord-Troms–Finnmark er tilført ei 
samekvote på 3000 tonn tiltenkt samiske områder.

Tiltak 2: Områder for samiske fiskeriinteresser
Her har man uvisst av hvilken årsak bare lagt deler av SUF-området til grunn. Hva med de som står utafor? Tanken om en samisk fiskerisone «falt i fisk» som idé, men er erstattet av dagens ekskluderende ordning.

Tiltak 3: Fordeling av kvoter/ressurser mellom grupper av fiskere
Den ene gruppen omfattes av fartøykvoter – enefiskere – kjøp/salg av kvoter og hele pakka. Den andre gruppa er på maksimalkvoteordninga, og var i alle fall i 1994 dominerende i samiske fiskeriområder. Takket være saneringa i sistnevnte gruppe, synes kvotegrunnlaget samlet sett å være tilstrekkelig for de som vil kombinere fiske med andre aktiviteter. Denne gruppa møter mange barrierer: avgifter av ulikt slag, leveringsproblemer og ikke minst ressurssituasjonen på fjordene. Her er det snakk om evne og vilje til tilrettelegging.

Krav om fritt fiske for de aller minste båtene i lokale områder er en ikke-sak. Beklageligvis.


Den siste gruppen som ikke er verdsatt er fritidsfiskere med sin torskekvote på 2000 kg. Det burde ha vært tilrettelagt for denne gruppen, ikke minst av hensyn til mottaksstasjonene. Stikkord i den sammenheng: kultur-kunnskap-rekruttering.

Tiltak 4: Retten til deltakelse
Retten til å høste i allmenningen gjelder uavkortet på papiret, men er tilsidesatt med henvisning til ressurssituasjonen på 1990-tallet. Denne rett har ført til et omfattende og rigorøst regelverk for manntallet, som ikke er endret på tross av sterk nedgang i antall fiskere, særlig fiskere på maksimalkvoteordninga. Nå er det behov for rekruttering, og da må rettighetsbegrensninger minimaliseres. De har hele tiden vært i strid med politiske målsettinger, som blant annet er nedfelt i konvensjoner som ILO nr. 169, og Agenda 21.

Tiltak 5: Redskapsbruk
På 1990-tallet og fram til i dag er redskapsbruken, aktive redskaper (inkludert rundfisktrål), regulert ved hjelp av fjordlinjesystemet. Dette er positivt for forvaltninga av ressursene på fjordene. Begrensninga i reketrålfisket har vært udelt positivt. Men fortsatt er det et press for å slippe aktive redskaper til. Når nye bestander dukker opp i høstbar mengde – eksempel sild, makrell, kongekrabbe – sier det seg sjøl at ut fra postulatet om at nærhet gir rett, må lokalbefolkninga tilgodesees med rettigheter og kvoter. Et klart politisk ansvar, både lokalt og sentralt.

Tiltak 6: Finansiering/kostnader
Når det gjelder finansiering, så består jo denne av egenkapital, tilskudd og lån. Tilskuddene fra kommuner og SUF har uten tvil vært til stor hjelp, ikke minst i SUF-området, eller STN-området som det nå kalles. Skal man sikre rekruttering, bør man se på kostnadene med å etablere seg i næringa – eneyrke eller kombinasjon. Jeg kan nevne at kjøp av kvoter, der forholdet mellom pris og ytelse er fullstendig ute av kontroll. Et annet eksempel er pris på krengingsprøver. Det fatale er at forskjellen på store og små båter ikke gir seg utslag i pris. Altså avgiftsopplegget er en barriere for småskaladrift sammen med andre meningsløse påfunn. (Ref. Nils Samuelsens innlegg).

Tiltak 7: Mottaksstasjoner
Dette har vært og er en vellykket ordning – med spleiselaget Mottaksfondet som grunnvollen i hele systemet. For disse mottaksstasjonene er barrieren mangel på fiskere både i gruppe 1 og 2. Det eneste mange mottak har igjen, er å engasjere fritidsfiskere. Små, men mange! Men å få disse med, krever opplysning om muligheter, samt fleksible, praktiske ordninger. Denne ordningen har jo også betydning for produksjonsbedriftene i utkantområdene.

Tiltak 8: Forvaltning
Når det gjelder forvaltning av bestander i våre fjorder, så er fortsatt trenden at når fiskearter blir borte, for eksempel i fjorder i Nord-Troms, er det ingen interesse for å finne ut hvorfor, merkelig nok. Dette rammer jo samiske fiskeriinteresser og samisk kultur på en ødeleggende måte.

Organiseringa av forvaltningsmyndigheten har gjennomgått ei sterk sentralisering på denne måten:

1. Fiskerinemdene i kommunene er fjernet
2. Lokale regionale råd er avskaffet
3. Fiskerikontorene er slått sammen for store områder
4. Fiskeristyrene på fylkesnivå er en nullitet
5. Kompetansen i fiskerisaker er på nullpunktet i kommunestyrer, fylkesting og Stortinget
Eksempel: Hvor mange fiskeriministre med praktisk kunnskap har Norge hatt siden 1980? Det samme kan sies om fiskerisaker i partiprogrammene på alle tre nivåer – stat-fylke-kommune. (Det er for få stemmer å hente?)

Tiltak 9: Forsøksområdet
Området for samiske fiskeriinteresser er jo fastlagt, så eventuelle forsøksordninger må rettes mot disse. Dette er forbundet med stor fare for makteliten i næringa: organisasjoner, kapitaleierne, politikere. Derfor motstand.

Tiltak 10: Utdanning/kunnskap

Kunnskapsnivået blir vel mindre jo lenger ned i aldersnivåene man kommer. Her trengs det et krafttak på alle nivåer, både innen skole og allmennheten; ikke minst for å få fram de muligheter som tross alt finnes i dagens uthulede opplegg sett i lys av samiske interesser.

Oppsummering. Hva må til?
1. Ressursene i aktuelle fjorder må forskes på og kartlegges. Noe ble gjort på 1990-tallet, men må følges opp kontinuerlig. Et spørsmål i den sammenheng er: Hva med tilgangen på nye ressurser – sild, makrell og krabbe?
2. Omfanget av forurensing må kartlegges. Oppdrett i stor skala er sentralt: Fokus på det som er under merdene, samt konsekvenser for fiskebestandene, spesielt torsk.
3. Desentralisert forvaltning er essensielt.
4. Etter mitt syn må fjordfiskenemda – med støtte fra blant andre Sametinget og fiskerorganisasjonene – være en pådrivende kraft – de må med andre ord ut av sin “anonyme” tilværelse. Endring/bedring av vilkår er i høyeste grad avhengig av politisk påvirkning og engasjement – begrunnet ut fra dagens situasjonsbeskrivelse – der det faglige og kunnskapsmessige må ha stor tyngde. Jeg henviser til innleggene "Den blå åkeren?!" og "Status og utfordringer innen fjordfiske" av henholdsvis Nils Samuelsen og Trond-Einar Karlsen, nevnt innledningsvis.

 

Skannet bilde fra einar Storslett

Båt med fangst: Den gang da!


Av mange kilder jeg har hatt nytte av, vil jeg sterkt anbefale Norges Kystfiskarlag: reg.modell, revidert utgave 2002.

 

 

 

 

 

 

Profilbilde: Jan R. Olsen/Framtid i Nord

Bildet av fiskere på fjorden er hentet fra avisartikkelen "hvem har rett til torsken" (Nordlys 13.02.2006), men tillatelse fra Ola Solvang. 

Den blå åkeren del 3: Gyteadferd torsk/skrei – Sør...
Sel på samefolkets dag