Meronbloggen
Den gode, gamle spissa
Sånn litt utpå senvinteren var det på tide å måke fram spissa fra sneskavlen, der den hadde ligget hvelvet og surret for at vinterstormene skulle la den ligge i ro. Men det skulle fortsatt ligge litt sne over hele båten for at vårsola ikke skulle ”rive” båtbordene, det vil si at bordene ikke skulle sprekke.
Så i slutten av april skulle spissa snues. Nå skulle den skrapes, og eventuelle skader skulle fikses. Kanskje måtte stråkjølen (slitekjølen) skiftes, eller årene måtte skautes for å unngå at de skulle slites, men også for at det skulle være lettere å ro. Skautene skulle også holde årene i riktig helling slik at ro-karen ikke trengte å passe på årenes skråstilling. Var årene skauta slik at de skrådde for mye, ville de gå for dypt, og det ble tungt å ro. Like ille var det om skautene var spikra på årene slik at de skrådde for lite. Da ville årene opp av sjøen når man dro på, og det ble bare sjøskvetting og ikke framdrift. Vårpussen var en veldig viktig oppgave, men det var også en trivelig jobb, og særlig pausene.
Var det sol og litt synnavindsdrag som blåste bort støv og skitt når man skrapte spissa utvendig var det bra. Når man skrapte innvendig måtte det skylles med rikelig vann. Det var godt med litt bris også for å holde fjærafluene på avstand når man satte seg ned for å ta seg en pause. Pausesignalet var når mamma gikk inn for å hente hjemkjerna smør, kaffe og noe å tygge i, og pappa gikk bort til hjellen for å hente ei sperra med fosfisk, det vil si fisk som var hengt så sent på høsten at den var blitt frostsprengt (også kalt for afrikavare). Den var lett å banke, og det var lett å rive av en bit og så legge på et eller to skav av hjemsmør. Oi-oi hvor det smakte. Nå gikk praten lett, minnene om fjorårets kobbejakt-turer, eggeturer, storseislagene ute på Mellesaddogrunnen eller multebærturene på holmene litt utpå høsten ble delt. Praten oppmuntret til iherdig innsats for å gjøre en god jobb slik at båten var respektabel når den ble sjøsatt en av de første dagene av mai.
Når båten var ferdig skrapa og reparert skulle den utpå for et døgn eller så for å trutne. Så skulle den få bokne noen daga før den ble tjærebredd, for så å tørke noen dager før den kunne tas i bruk.
Det var alltid stor spenning med årets første tur utpå, og det smakte fortreffelig med årets første selvfiska små torsk med sprøstekt lettsalta lammetalg til, eller en klatt med hjemsmør. Ble det noe torsk til overs ble den sperra og hengt på hjellen til bokning, og det ble atter en delikatesse, særlig om det enda var noe salta kobbespekk fra siste kobbejakttur – på fjordisen med sparkstøtting tidligere på vinteren.
Foto: Camilla Brattland. Bildet er hentet fra Forskning.no, "forsker på fjæra og fjorden" (2010).
Om åre-skaut, her et bilde fra Store Lerresfjord i Alta. (Digitalt museum).
Innlegg nr. 2 fra Harvik Johansen om spissa:
Apropos spissa.