Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Landskapsfortellinger fra Porsanger

En ode til fjord og fjell_Foto_VK_Simon Nielsen Foto: Véronique K. Simon Nielsen

Av Véronique K. Simon Nielsen, ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU), landskapsforsker og billedkunstner

Hvert landskap forteller en flerstemt historie om hvordan naturen, mennesker og klima har påvirket hverandre gjennom tiden. Den historien synliggjøres gjennom landskapsformer, et mangfold av planter og dyr, og gjennom gjenstander som mennesker omgir seg med; men også gjennom lokale tradisjoner, praksiser og identiteten til et folk.

I forskningsprosjektet FOODCOAST[1], der Porsanger er et av flere studieområder, var målet å få mer innblikk i hva som betraktes som viktige spor etter stedets historie og kultur, og hvordan disse er ivaretatt og formidlet. Prosjektet omfattet også hvordan den kunnskapen kan brukes til å minske miljøskader som følge av klima- og samfunnsendringer. Prosjektet som løper ut 2023 involverer mange forskere med ulike bakgrunn, erfaringer og fagstyrker.

1.                       En ode til fjord og fjell

Denne teksten er den første i bloggserien «Landskapsfortellinger fra Porsanger» og den presenterer min egen tolkning av 13 intervjuer med lokalbefolkningen i Porsanger. De fleste intervjuene ble gjennomført av Svanhild Andersen og overført til tekst av henne og andre ved Mearrasiida i perioden 2019-2021. Informantenes ekte navn er ikke oppgitt i teksten for å sikre at anonymiteten deres er ivaretatt.

FJORD OG FJELL

Jeg lander i Lakselv, Porsanger, for først gang en kald senhøstdag. Det kalles ‘mørketiden’ men alt jeg kan se er lyset. Blåhvit skummende fjord og snødekket fjell skinner under månestråler, og nordlyset danser som englenes klær. For meg er det som å åpne døren inn til et fascinerende og fremmed land omgitt av fortellinger og mystikk. Litt etter litt avslører landskapet sin kompleksitet, med sammensatte naturfenomener, artsmangfold, sjeldne naturtyper og kulturmiljøer, og velholdte kulturverdier.

I intervjuene med innbyggere fra Porsanger lærer jeg om de sjøsamiske leveveiene i fjorden og på fjellet, og hvor dypt disse er forankret i landskapet og i befolkningens kultur og identitet med sjø og land. Mangesysleri var tidligere i enda større grad enn i dag en del av dagliglivet på gårdene. De nyttet alt fra åker, eng, gårdsdyr, hav og holmer, fra fangst, jakt og sanking i utmarka, til eget bruk og for salg. Og hver oppgave hadde sin plass i den årlige produksjonssyklusen. Men det var ikke uvanlig at naturen styrte hverdagen og påla innbyggere å gjøre raske endringer.

– «[…] i slåttetida vet du», forteller Sunniva (70 år), «så kunne de holde på med slåtta, i fullt arbeid alle mannfolkene og vi; så er det plutselig en som retter ryggen og kikker ut på sjøen. Oi, der er sjøørreten! Alle slapp redskapene sine, full fart ned til båten og kastet not en gang. Og så var det fisk til alle i bygda

Alle landskapstyper, måtte det være hav, lavland eller fjell, elvefar eller myr, øyer og daler, slåttemark eller skog, hadde stor betydning og lik verdi for samfunnet; alle tegn i naturen fulgtes med på til enhver tid; og levemåten var i stor grad bestemt av årsrytmen i næringsveiene og hva naturen som helhet kunne gi her og nå. Det krevde tilpasningsdyktighet og fleksibilitet i arbeidsdagen og praksiser, blant andre fjordfiske, beitedrift og reindrift.

OM FJORDBOERNES SJEL OG IDEALER

Å lytte til naturen er fortsatt viktig, og lever videre i fiskerbonde-samfunnet og tilhørende tradisjoner. Intervjuene avslører et tydelig samspill mellom landskapet og innbyggere i Porsanger i dag også. Bruken av naturressurser fra fjorden, innmarka og utmarka legger vekt på kunnskap, balansert bruk, selvberging, økologi, og etiske holdninger hånd i hånd med naturen. Praksiser som ble etablert etter nøkterne og pragmatiske grunnpremisser følger en realistisk tilnærming til naturressurser.

– «Det var ressurser som var der som ble brukt», begynner Gunhild (60 år).

– «[Ressurser] … som dyran trengte, for å få bra kjøtt», tilføyer Secilia (70 år). «Og … ja sikkert for ikke å bli underernært».

Vi sitter i Mearrasiida sine lokaler en sen oktoberkveld med fire damer som tilhører forskjellige generasjoner. De forteller at kjennskapen til næringsstoffer og naturressurser har vært verdifull for å gjøre nødvendige tilpasninger i et alltid skiftende miljø og håndtere vanskelige situasjoner.

Sunn fornuft og rasjonell tenkning er sentrale i fortellingene knytta til fjordens fortid og nåtid. Ingenting er tapt og alt får en bruk. «Dem brukte alt!», blir vi fortalt om tidligere generasjoner.

– «Nyrer og alt spiste man jo», sier Secilia. «Og talget. De tok vare på alt», meddeler Maria (50 år). «Magesekkan og det der kokte doggi – det var vårt potetgull», tillegger alle fire damene. Og «dem kokte middag hver dag til dyran», tilføyer Anja (80 år). «Da hadde man en ovn i fjøsen, og […] en svær gryte, oppi der hadde man […] vann og fiskehoder …» (Gunhild), «tang og tare» (Secilia), «og litt gress» (Anja).

I dag skaper den tradisjonelle levemåten i Porsanger et komplekst bilde av det samspillet mellom mennesker, dyr, og naturen. Verdi og mestring av mange praksiser arvet fra tidligere generasjoner, og felles erfaringer bygget over tid, representerer fortsatt idealer som de nye generasjonene lever etter og har vokst opp med. Sanking er en av dem.

Harald som er i 30-årene forteller, – «Jeg har faktisk fra ung alder vært involvert i […] matauk eller matproduksjon. [Vi] brukte fiskevannet rett nedenfor gården. [Jeg var med å plukke bær] helt fra jeg var liten gutt. Vi plukket veldig mye blåbær hver sommer og høst

Erfaring og praksis deles fortsatt med ungdommen. Det er tydelig at befolkningen i Porsanger ser verdien i overføring av tradisjonsbasert praksiser knyttet til matproduksjon og ressursutnyttelse til den neste generasjonen.

ET LEVENDE OG IDENTITETSBÆRENDE LANDSKAP

Respekten for naturen er sterk i Porsanger. Omsorg, for å ikke si kjærlighet, til naturen er sentral hos de fleste vi snakket med. Det tydeliggjøres spesielt når det kommer til dyr og planter, slik som Kristian (50 år) forteller: «... jeg har ikke klippet plenen fordi jeg har kløverplen. Jeg har spart den til humlene».

Jo mer kjent jeg ble med dagens fortellinger rundt fjorden, desto klarere ble det for meg at identiteten til befolkningen fremdeles er direkte og sterkt forbundet med landskapet. Det er et landskap som gjenspeiler en rasjonell levemåte og som gjenspeiles i dagens tradisjonelle driftsformer. Det er en livsstil som er bestemt av og med naturens rytme. Og den er levende. Og den må bevares.

 
Del 2: Natur- og kulturkunnskap til hjelp

 

[1] Prosjektet ledes av Norsk institutt for vannforskning (NIVA), og er finansiert av Norges Forskningsråd, MILJØFORSK-program (prosjektnummer 295004). Øvrige deltakere er Nordlandsforskning, Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Norges Arktiske Universitet (UiT), Museene i Akershus (MiA), og Sveriges lantbruksuniversitet (SLU). Mearrasiida i Indre Billefjord deltar aktivt i forskningsarbeidet i Porsanger og har samlet mesteparten av intervjumaterialet. Prosjektet startet i 2019 og skal avsluttes i 2023.

Landskapsfortellinger i Porsanger - del 2
Sjøfugl-tradisjoner i Laksefjord
 

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå. Vær den første som sender en kommentar
Allerede registrert? Logg inn her
torsdag 29. februar 2024