Meronbloggen

Blogg for deling av korte innlegg fra eller om sjøsamiske områder og andre kyst- og fjordstrøk, eller av interesse for slike områder. (Ca. 500-800 ord pluss/minus). Hvis man ønsker å bidra: Ta gjerrne kontakt pr. e-post: poasta@mearrasiida.no. Alle innlegg må ha bilde.

Landskapsfortellinger i Porsanger - del 2

Ytre_Sandvik_Galggosluokta_Porsanger_Foto_Veronique-K.-Simon-Nielsen Foto: Véronique K. Simon Nielsen

2. Natur- og kulturkunnskap til hjelp

Av Véronique K. Simon Nielsen, ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU), landskapsforsker og billedkunstner.

Denne teksten er den andre i bloggserien «Landskapsfortellinger fra Porsanger» og den presenterer min egen tolkning av 13 intervjuer med lokalbefolkningen i Porsanger. De fleste intervjuene ble gjennomført av Svanhild Andersen og overført til tekst av henne og andre ved Mearrasiida i perioden 2019-2021. Informantenes ekte navn er ikke oppgitt i teksten for å sikre at anonymiteten deres er ivaretatt.

ØKOSORG

«Havbunnen må jo være dau». Påstanden fra Kristian (60 år) treffer meg hardt. Endringer som mennesker har vært vitne til, opplevd eller forestilt seg, i de siste årtier i Porsanger – det vil si samfunnsmessige, miljømessige, og politiske – har satt dype spor i folkets bevissthet. Mange av disse endringene er tung kost og folk frykter for miljøet og for at naturressurser og landskapsverdier går tapt. «Det er en stor sorg å se den sjøen så død som den er nå», konstaterer Henrik (80 år).

For bare 15 år siden var fjorden full av fisk.

«[vi har] drevet hele barndommen min med sjølaksefiske, og også til dels innlandsfiske», forteller Tobias. «Og når æ va riktig liten så fiska vi torsk til eget bruk fra fjorden. Men det va kun når æ va liten», presiserer 20-åringen, «[torsken] forsvant etter hvert, og den har ikke kommet tilbake siden. Den forsvant helt da».

For 15 år siden var fuglebestand langt mer variert, og flere gir uttrykk for en desperat situasjon.

– «Stormåse er nå ennå, men småmåse og tjeld … det blir bare mindre og mindre», sier Dina (80 år).

– «Og mygg, forteller Kristian (50 år), […] til og med når jeg gikk og plukket multebær, ikke mygg. Veldig lite. […] Og den dagen myggen forsvinner, […] hva skjer da med pyramiden? Småfuglene lever jo av [det]!».

Mange har bestemt seg for å slutte med noen av sine faste tradisjoner, slik som sanking av egg, for å gi naturen tid til å hente seg inn igjen. Kristian (50 år) melder at han sluttet å ta ea-egg allerede for 10 år siden, «[…] fordi jeg så her går det rett vest med ærfuglen. I år så jeg ett ea-egg på turene mine. Ett ea-egg!», utbryter han.

Tydelig i alle fortellinger er en konstant bekymring over de konsekvensene av merkbare endringer for miljøet og dyrearter, og for det lokale samfunnet. Bjørn (70 år) forklarer at han «er stygt redd for at fjordfiske i Porsangerfjorden, altså vi som driver i Porsangerfjorden, det dør ut med oss.».

Og den negative overbevisningen om at alt skal gå galt har festet seg i tankene på mange. Mange er redde for at vi allerede har gjort ubotelig skade på naturen og at de neste generasjonene vil bli hardt rammet. En sorg brer seg over det som ble tapt og en angst våkner over det som kommer.

– «[…] heldigvis er jeg 50 og snart død!», utbryter Maria i Mearrasiida sine lokaler. «Det er verre med dem som kommer etter meg. … Jeg må si, jeg har levd i de gode tidene. Jeg husker kas liv og leven det var overalt. Man kunne ikke fære på sjøen uten at det kom en hel flokk med måser og var optimister».

LYSPUNKT I FREMTIDEN?

Fortellingene vi samler om naturens konstans henviser til stedets historie, tradisjonell adferd og naturbasert praksis. Fortellingene virker nesten som de er hentet fra en fjern fortid, selv om de faktisk ikke er så gamle – femten år for det meste. Men endringene har skjedd med så økende hastighet og omfang, at det er vanskeligere enn noensinne å rettferdiggjøre at man lever etter tradisjonelle sjøsamiske idealer. Det er lett å bli pessimistisk.

Likevel ymtes det frampå om løsninger. Når innbyggere blir spurt hvilke verdier som er viktige for dem og deres tilknytning til stedet og fjordlandskapet, svarer de ikke at det handler om tradisjoner eller historie. Det handler snarere om deres liv i dag. Det handler om å få lov å fortsette å praktisere fiske, fangst, beite og sanking som de har alltid holdt på: nemlig med omhu og langsiktige mål. Sjø- og landbruk ble etablert etter nøkterne, og pragmatiske grunnpremisser som fortsatt i dag følger en realistisk tilpasning til, og en refleksjon om, hva naturen som helhet kan gi og tåler her og nå.

Fra gammelt av var disse prinsippene tettere knyttet til stedstilhørighet, slektsforhold og sosial struktur enn de er i dag. Det betyr imidlertid ikke at prinsippene tilhører forgangne tider, men at en del av kulturarven, naturarven og landskapet som ble skapt omkring dem er i fare for å bli tapt i nær fremtid hvis ingenting gjøres. Avtakende tradisjonelle aktiviteter, arealendringer, og klimaendringer er i samtalene nevnt som medskyldige til trusselen mot muligheten til å bevare og videreutvikle levemåten i Porsanger-området. Men den største trusselen er kanskje overfiske og uegnede forvaltningstiltak. Eksempelvis kommer det «en del [utenlandske fiskere] og bruker innlands [fiskevann] hvor det tas opp mer enn det flere liker» framlegger Harald (30 år), og tillegger at det er også registrert «en del motstand fra flere lokalt imot den måten FEFO forvalter jakta på. Det […] tas ut for mye ryper for eksempel – det er […] mange lokalt som mener [det]». Han konkluderer med at «Man […] bruker opp naturressursene. Det tas mer enn det kommer».

Trusselen handler også om at viktig tradisjonell økologisk kunnskap, som fortsatt er nedprioritert i forvaltningen, går tapt. Ifølge dem vi intervjuet, utilpassede praksiser og rigide forvaltningsregler tøyer naturens tålegrense. Og det er nettopp der, i den sjøsamiske tilpasningsdyktigheten og fleksibiliteten i arbeidsdagen, og i naturbaserte praksiser bygget på økologisk kunnskap, at løsninger delvis kan hentes ut.

MED NATUR OG KULTUR SOM UTGANGSPUNKT

Innbyggernes fortellinger om gjensidige relasjoner og samspill mellom mennesker og naturen lærer oss at alle ting har en plass, en mening, og inngår i en ‘organisk’ sammenheng, slik at alle elementer er deler av et hele. Naturbasert praksis, tradisjonell kunnskap, og omsorg for stedet er fundamentale elementer for å forklare synergiene mellom sjøsamer og landskapet. Folks innsikt og erfaring med ressursutnyttelse og arealbruk, deres respekt for årssyklus og naturens rytmer, bidrar positivt til i en moderne bærekraftig forvaltning av naturen.

Ifølge innbyggere, er det svært viktig at staten tillater og tilrettelegger for en mer lokal forvaltning av ressursene. Mye i fortellingene tyder på at det ennå ikke er på plass.

– «Tenk hvis […] de lokale menneskene fikk lov å […] ta opp kongekrabben», dagdrømmer Maria (50 år), «og så fikk lokalt mottak, som vi har, men at det ble lokalt bearbeida. Kan du se for deg! Og så at det var en egen avdeling for tang og tare, og sånne ting. Selvfølgelig kunne det ha blomstra!», avslutter hun.

En aktiv deltakelse av innbyggere i forvaltningen er ønskelig, hvor innbyggere samarbeider og får være med på å legge premissene for hvordan beslutninger og forvaltningstiltak utformes og iverksettes. Bedre hensyn til lokalkunnskap om samspillet mellom naturen og mennesker, og endringer over tid, er avgjørende for å komplementere vitenskapelige observasjoner. Bedre kunnskap om allsidige praktiske erfaringer med naturressurser og sårbare landskap er fundamental. Sjøsamiske aktiviteter er skapt av tvingende nødvendighet, og folket har bygget opp en strategi for bærekraft og en tidløs kunnskap som kan gi grunnlag og inspirasjon for nye innovative løsninger i møte med de aktuelle klima- og samfunnsutfordringene.

 

Del 1: En ode til fjord og fjell

Birgehit hávddačivggaid sulluin
Landskapsfortellinger fra Porsanger
 

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå. Vær den første som sender en kommentar
Allerede registrert? Logg inn her
torsdag 29. februar 2024